Julaften

Julen har vært grei. Jeg kunne skrevet mye her, men akkurat nå har bakken forflyttet seg igjen og alt det fine jeg kunne ha skrevet har falt bort. Men til tross for det, så kan jeg oppriktig si, julaften i år, var enklere enn julaften i fjor. Selve desember vært vanskeligere. Men ikke denne eksakte dagen.

Men savnet… Savnet stiller strekt disse dagene.

Noe annet som også var veldig koselig, var dagene etter, med romjuldans og gode venninner. Hadde ikke hatt det like fint uten disse. Ikke i nærheten engang.

Same procedure as every year…

Julegrøt, julebrød og spekemat. Grevinnen og hovmesteren, Grim og Gru. Dette var datoen bakken forsvant under føttene mine i fjor. Lillejulaften var enda vanskeligere enn selve julaften. Tårene kom under Grim og Gru i dag, og jeg måtte ta meg noen pust i bakken. Nå når jeg skriver det her, så triller tårene ustanselig. Det river og river i hjertet. Som noe stort stygt noe, som bare må rives ut. Men jeg gruer meg ikke til i morgen. Det skal bli godt å bare være med familien min. Julestemningen finnes ikke i det hele tatt, men det går også greit.

Det er vel kanskje derfor det går litt, i år. Det føltes ikke ut som jeg kjøpte julegaver, og det føles ikke ut som jeg tenner lys fordi det er advent. Det er mer som noen koselige smågreier, i en ellers kald årstid. Yngre meg hadde gått av skaftet om hun visste jeg kom til å skrive noe som dette, en gang der fremme. Men det går fint for meg. Jeg vil ikke tilbake julen 2017. Så da har det vel kanskje gått greit å gjøre så mye, det holder meg litt opptatt fra alle de triste tankene som surrelerer rundt.

Nå bikker det snart midnatt. Jeg er helt sliten i kroppen, og sorgen har tatt meg overende igjen. Har så mange meldinger og alt jeg også skulle svart på, men jeg har ikke styrke. Ta det ikke personlig, om du ikke får svar med meg i disse dagene… Hukommelsen min har nådd bunnen midt oppe i alt. Vet ikke pr nå, om det er den eller om jeg faktisk har begynt å bli syk, som er grunnen. Hva enn det er, så går det også greit. Om jeg hadde fått en krone for hver gang jeg har skrevet ordet “greit” her inne, de siste dagene. I går sa jeg “det går bra med meg” når jeg ble spurt. Det føltes virkelig ikke greit. Så da må det her være greit. Herregud… Nei, nå tar jeg natt.

God jul, alle.

Bittelillejulaften

I dag har vi vært hos familien min for å pynte juletre. Desse datoene i fjor… Ai. Det gikk ikke, overhodet. Jeg var så sint og trist at jeg ville bare forsvinne. Og forsvant gjorde jeg dog. I år har jeg vært med på alt som er å være med på. Og jeg har pyntet det treet jeg fordømte i fjor. To tre, har jeg faktisk pyntet. Og jeg har hatt både sminke i trynet og finstasen på. I fjor satt jeg der med joggebukse. Og hadde helvete hatt et tryne, så hadde det vært meg.

Det har vært sånn en koselig kveld… Jeg så det ikke komme. Alle tårene jeg har felt nå når jeg har kommet hjem, det har gått bra. Jeg har klart å holde det balansert til nå, og det har sjokkert meg til de grader. Det var ikke godt å være alene mesteparten av tiden i fjor. Jeg vet jeg måtte det, når jeg ser tilbake, jeg hadde ikke klart noe annet. Men det var ikke godt. Det er også vondt denne jula. Det har falt mange flere tårer enn til vanlig nå i hverdagen, men jeg er innstilt på at det vil forbli sånn i en lang, lang, lang tid.

Det er så rart, å sitte rundt bordet, uten Aron på fanget mitt. Det er helt grusomt, uhyre vondt, å måtte dra tomhendt hjem. Til et soverom som ikke lenger eksisterer. Det er grusomt, å se små gutter løpe rundt mens jeg står med en julegave mindre i shoppingbagen. Og jeg blir så forferdelig sliten når kveldene er omme, og jeg setter meg ned. Jeg er konstant sliten, og jeg sover alt for mye – når jeg først sovner.

Det gjør ikke mindre vondt i år. Savnet er enda større enn det noen gang har vært. Forskjellen er bare at jeg klarer å delta, med sorgen på skuldrene

Tiden leger ikke alle sår. Men den gjør veldig mye…

Jul

I dag har vi vært og pyntet treet til bestefaren min! Ooog jeg har fått pakket inn alle julegavene. Fjoh. Nå har jeg gjort tre ting mer enn jeg deltok på i fjor. Jeg nevnte det for noen poster siden, da jeg “rømte” hjemme fra i fjor, og barrikaderte meg inne i leiligheten min, når jeg ble spurt om å pynte juletreet. “For hvem i huleste kunne pynte juletre når Aron ikke lenger var her.”

Jeg er ikke lenger der. Og det er så rart og fint. I år har jeg gitt en skikkelig innsats, på å være med. Virkelig bare være med, og føle takknemligheten for de jeg fortsatt har her nede med meg. De som også savner de to jeg savner. De som også tenner lys hver kveld, for Aron min og besta, Arons oldemor.

Det har også vært skikkelig fint å få super onkel hjem til jul. Han har nok aldri hørt meg si, hvor mye han egentlig betyr for meg. Han er storebroren jeg aldri fikk. Går livet til skeis, eller det motsatte, så er han den første jeg ringer. Har jeg driti meg skikkelig ut, ja, da også. Han minner meg litt om Aleksander i grunn. En av de menneskene man kan prate med, om absolutt alt, også føler man seg ti tonn lettere når en har fått alt ut fra hjertet. Så heldig jeg er, som har så mange, flotte rundt meg… Så godt det er, at jeg nå endelig klarer å se det igjen, midt inne i sorgen.

Bearbeiding

“Maybe there is no way for you to understand it unless you live it. And if that is the case, then I hope you never understand.”

– Elizabeth Smart

For over ett år siden, så opptok døden til Aron hvert eneste sekund av hverdagen. Det var det eneste som gikk igjen i hodet mitt. Jeg klarte ikke tenke på noe annet. Jeg kunne lese en setning om og om igjen, og fortsatt ikke få med meg hva jeg nettopp las. Jeg kunne se en film, til rulleteksten kom, og ikke ane hva den handlet om. Når jeg først ble i stand til å se på TV igjen, ja.

De første dagene var jeg såpass lammet at det eneste jeg gjorde var å stirre i veggen. Jeg trodde ikke det var mulig, å bli så frakoblet. Nå forsøker jeg igjen, å forklare med ord, noe som ikke kan forklares med ord. Kroppen min var så nummen, at når jeg først forsøkte å ta meg til med noe, så svartnet alt. Mamma tok på meg klær og mamma ga meg mat. Måtte jeg på do, ja, da måtte mamma også bli med dit. Jeg turte ikke å være alene – fordi jeg hallusinerte grunnet søvnmangel. Jeg så Aron. Og kisten. Og døden. Hele. Tiden. Og jeg trodde at nå, nå hadde jeg gått helt, komplett fra forstanden.

Jeg nevner et sted i boka, at hadde jeg hatt en liter med klorin foran meg, så hadde jeg slukt hele greia. Men sannheten, jeg hadde ikke klart å løfte flaska engang. 

“… Fortell det du må. Si hva du vil. Andre kan klare å føle det ubehaget du alltid vil måtte leve med, for et lite minutt.”

Det slår meg, som om det var i går, når jeg ser disse bildene. Eneste forskjellen nå, fra da, er at jeg kan kontrollere meg selv. Jeg kan gå i dørken på badromsgulvet enda, jeg kan fortsatt stå på kjøkkenet og hulke ukontrollert. Jeg kan gråte såpass hardt at jeg ikke tror det en ende vil ta. Men jeg vet det gjør det, . Det er det eneste. Det gjør ikke mindre vondt. Det er ingen mindre smerte. Jeg kan fortsatt gå inn i sjokkmodus, som tidligere i dag, når jeg ser gjennom bilder. Jeg tenker fortsatt “herregud, har dette skjedd?!” – Men jeg klarer å komme meg ut av det. Jeg forblir der ikke, som jeg en gang gjorde. Men til tider, til tider – så kjennes det fortsatt uvirkelig ut. At jeg har vært der. At jeg nå er her. At jeg har kastet siste spaden med jord, på graven, til min egen sønn. 

Klarte jeg å ta inn, da jeg satt med han i armene på soverommet, og de kom inn med kisten, at det ville forbli den siste gangen han var i armene mine? Tilbake til kapellet, da kisten ble lukket, tenkte jeg da, at det ville være den siste gangen jeg fikk se han? Nei. Nei…

… Sjokket beskytter hjernen, og takk gud for det. Det gjør det enda når det trengs, for tro ikke at jeg klarer å skrive dette uten å føle alt jeg da følte.

Det var som om hjernen min visste, at dette synet her, denne opplevelsen, det vil bli for mye – så en dag, skal vi hviske det ut. Litt etter litt. Alle de fine minnene ble akutt erstattet med synet av å se han i kisten. Kald. Blå. Stiv. Og død. Ubehagelig å lese? Jeg skulle ønske jeg bare hadde trengt å lese det. Poenget er. Den dagen har kommet. Jeg klarer nå å tenke det, og skrive om det – fordi jeg ikke lenger har det synet i tankene – fordi jeg nå, endelig, heller ser alle de fine minnene igjen. Mesteparten av tiden. 

Derfor er det først nå at jeg våger å la meg selv gå ordentlig inn i det. Inn på hver en minste detalj. Det har opptatt mye av tankene de siste dagene. Jeg vet jeg ikke blir hysterisk, denne gangen. Realiteten har slått meg. Jeg vet sønnen min er død, og jeg forsøker ikke lenger å fortrenge det. Han er død. Og her sitter jeg, og klarer å skrive de tre bokstavene, av det ordet, som jeg i fjor aldri trodde jeg skulle klare. Jeg bearbeider. Jeg tenker, og jeg bearbeider, og jeg gråter. Og det er greit. 

Det går inn til slutt. Så dere, som ikke aner hvordan dere skal snakke til noen som har mistet et barn… Enten er vi der at vi tenker på det hele tiden, eller så er vi der at vi har forsont oss med realiteten. Uansett hvor vi er, av de to stedene – så minner dere oss ikke på noe som vi ikke allerede har tenkt fra før. Sorgen er der. Og den kan ikke du eller du eller noens ord gjøre verken større eller mindre. Kanskje kan vi begynne å gråte, men det er i alle fall ikke noe vi ikke har gjort allerede. Ingen fare skjedd. 

… Så det går ikke over med tiden.
Det blir bare omgjort til å bli en del av deg. 

Sjokohus

I dag så jeg denne reklamen for endte og siste gang. Hvert år lager vi pepperkakehus, hvert år blir det knust – og rett i boss.

Hvert år, hver uke, hver dag … hver dag, spiser jeg sjokolade – og ingenting slipper unna. Så i år, så bante jeg meg på at det skulle prøves. Så sto jeg på Meny da, ti minutter etter, uten mobilen, og oppdaget at sjokoladene ikke hadde bruksanvisning på baksiden. Så da kjøpte jeg seks sjokoladeplater. Eller sju. Det var vel nærmere ni. Det ble nok, i allefall. Fikk røsket med meg en pakke melis og noen seigemenn på rappen, og ba til høyere makter om at det kom til å ligge en nonstop hjemme, en eller annen plass. Har lært meg selv å kjenne, for å si det sånn.

Så satte Aleksander og jeg i gang. Og jeg skulle virkelig ønske vi hadde hatt det på film. Også lærte vi, at vi to, aldri skal bygge hus sammen. Bare aldri. Med mindre vi har et felles ønske om å bo i en brakke. Eller en stall. En stallebrakke, egentlig. Laget av sjokolade. Syv sjokoladeplater, for å være eksakt.

Aldri før, har jeg vært så flyhakkeforbanna midt i desember. Jeg svettet. Og gråt. Og svettet enda litt til. Midt inne i prosessen, et sted mellom å få ut rutene til vindu, til der hvor melisen ikke ville holde sjokoladeveggene sammen, der – der forsvant halve hjernen min. Og livsgnisten. Og sjokoladen, faktisk. Dess mer jeg forsøkte å holde veggene på plass, dess mer smeltet de. Og dess mer smeltet jeg. Aldri mer, Freia! Aldri mer!

… Så dette her da, skal altså stå på kjøkkenet vårt. Aldri før har jeg sett mer frem til å knuse det. Sønder og sammen. Og ikke som jeg så for meg, før jeg satte i gang, der hvor jeg skulle kjøre hele huset i meg. Å neida. Alt er dynket i melis. Melis med bomull. Når du hører uttrykket “å spyle penga rett i dass” – det her er prakteksempelet.

Jeg gleder meg til å lage pepperkakehusneste år, og brenne fingrene av meg på karamel når veggene skal opp. Heller det. Og det sier sitt.

God jul!

Tilbakeblikk

Vet du… Når jeg setter meg ned og leser det jeg har postet her inne fra juli i fjor, frem til… tja, januar? – Så får jeg lyst å åpne hodet mitt og se hva som foregår der inne. Jeg vet ikke hva jeg holdt på med på den tiden. Jeg forstår virkelig ikke ett eneste ord av det jeg da skrev. Det sies at man ikke kan forklare sorg… Kanskje det er det. Kanskje det ikke gir mening, fordi jeg forsøkte å beskrive med ord, noe som ikke kan forklares. Også kan det jo kanskje ha noe med å gjøre, at jeg var i regelrett sjokk. I mange, lange måneder. Jeg ser det på skrivemåten min. Jeg ser hvordan jeg ordla meg. Og jeg vet hva jeg håpte på, de månedene. At alt snart bare kunne gå tilbake til normalen. Og med normalen, så mente jeg… Tiden før døden. 

Om jeg lukker øynene nå, så kan jeg ta meg selv tilbake til da vi satt med presten på Hareid, i vente på å få komme inn til Aron. Noen timer etter vi fikk vite at han var død. Jeg ble så kvalm av å sitte på det rommet, med gråtende familiemedlemmer og en prest som snakket om sorg – til en mamma som satt der i sjokk og enda ikke hadde fått tatt innover seg hva hun satt i. Idioti, tenkte jeg. Så jeg gikk ut i bilen. Annethvert minutt så jeg presten og diverse familiemedlem bytte på å se etter meg. De trodde vel jeg skulle hoppe i sjøen. Tro meg, jeg hadde ikke klart å få en fot foran den andre på egenhånd. Så der satt jeg, da. I sjokk. Jeg byttet på å stirre ned på skoene mine, og i setet foran meg. Av og til på himmelen. Men så ble jeg kvalm igjen, fordi det føltes feil. På et tidspunkt tok jeg mobilen ut av lomma, men det føltes iallefall feil, så den slo jeg av. Jeg tenkte ingenting, da jeg satt der. Hodet mitt var helt blankt. Jeg nektet, jeg blånektet å tenke på det. Jeg satt der helt lammet. 

Det dypeste sjokket vedvarte. I mange, lange dager. Det føles ikke riktig å kalle det sjokk, da dette var noe helt annet. Noe mye mørkere. Hva enn jeg tok meg til med, så føltes det feil. Det føltes feil å sove, det føltes feil å spise. Det føltes feil å se på TV og det føltes feil å snakke. Så det endte med at jeg ble liggende på sofaen, noen meter bortenfor der hvor hovedsofaene og TVn sto. I senga lå jeg aldri, da jeg ikke turte å være alene. De første to ukene måtte mamma stå utenfor døra når jeg skulle på toalettet. Så sjokkskadet hadde jeg blitt. 

Jeg husker ikke om det var på dag tre eller fire, men en av de dagene, så satt jeg sammen med familien min på stua. På TV gikk det en eller annen komedie. Jeg vet ikke hva som foregikk i hodet mitt, men jeg sa iallefall til meg selv, at ved neste scene som finnes morsom – der skal jeg flire. Jeg lette febrilsk etter den minste form for normalitet, midt oppe i kaoset. Jeg ville bare at noe, uansett hva, kunne forbli vanlig, sånn jeg visste at… det fantes håp? Også lo jeg. Også lo onkel. Også lo vi alle mann. Men det varte bare noen sekunder. Så ble det iskaldt i rommet, og vi alle “tok oss sammen.” For det føltes feil. Som om vi nettopp hadde gjort noe ulovlig.

Jeg forsøkte dette mange ganger i ukene som kom etter. Å flire litt ekstra når det var “lov.” Å smile litt lenger, enn det jeg følte for. Også snakket jeg. Mye. Om alt annet enn. Hver minste lille detalj, om en vanlig hverdag – jeg tok det. Helt til det smalt – og jeg ble liggende på badromsgulvet ett døgn i strekk og hikste. Og så kom alt på en og samme gang – og året i fra helvete ble satt i gang. På hundreogti. …

… Jeg hadde tenkt å skrive mer her, ikke avslutte denne posten så brått. Men jeg klarer ikke. Ett døgn senere, og jeg klarer fortsatt ikke. Det snørte seg i halsen av å skrive dette. Kanskje en annen gang. Jeg puster bare lettet ut nå, for at jeg aldri igjen skal tilbake dit.


Varme

Vi var så heldige julen 2016, da besta kom på døra med tidenes pakkekalender for Aron! Han fant fort ut hvordan det funket. Knappe dagen etter var tradisjonen satt, og om vi da gikk å satte oss før vi hadde hentet en pakke – da ble det høy protest fra mini selv! 

I år… I år lagde mammaen min (besta) pakkekalender til meg. Tjuefemårgamle meg. Jeg skjønte tanken bak… Og tårene kom i strie strømmer. Jeg ble så glad og rørt! Tusen takk, beste mams ♥ Den personen i livet jeg ikke klarer meg uten. Min andre helt. Som jeg er så glad for at jeg har. Og som har holdt ut med meg lengst av dem alle… 😉 

Så var vi kommet til luke nr. 14. Sekundet jeg dro av papiret, gispet jeg mildt sagt etter luft. Det kunne da ikke være… Og rett på gulvet satte jeg meg ned. Og gråt. Og gråt og gråt og gråt. Men det var god– gråt. Og hjertet mitt har aldri vært varmere. Der inne lå det altså et putetrekk. Et putetrekk med Daniel Tiger. Favoritten til Aron. Som alle som leser her inne sikkert nok har forstått til nå 😉 Vi har alle figurene i serien på rekke og rad på gravsteinen. 

Det er vondt å vite, at det er jeg som har det. At det er mitt hode som nå hviler oppå den, og ikke han som hadde smilt her ifra til månen om han hadde sett det… Som jeg skulle ønske vi hadde funnet denne før. Men det hjelper å ha denne i senga mi. Det gjør godt. En liten del av Aron, når jeg nå lukker øynene ♥ 

Desemberkveldene…

Jeg ble med. Jeg ble med! I dag har familien & co bakt julemenn og drukket gløgg. Det vil si foreldrene mine, vår godeste bestefar, Aleksander, lillesøsteren min og kjæresten hennes. Jeg klarte ikke det i fjor. Jeg kan huske jeg trykte ut ett juletre av deigen, og så valset jeg meg tilbake på rommet “mitt.” Og der ble jeg. Så og si hele desember.

I år var jeg med. Og jeg koste meg. Vi danset og sang, bakte julemenn og lo. Vi lo! Alle mann. Jeg klarte alt det, i nuet. Det er først nå når vi har kommet oss hjem jeg kjenner meg litt trist. Det har falt noen tårer. Men jeg klarte å nyte øyeblikket, der og da. Det er mer enn jeg trodde jeg kunne klare. Noen gang. Spesielt i desember. Så det var fint å kunne kjenne på. Jeg tar alle disse minnene, og legger dem i håndflatene. Der hvor jeg alltid kan finne dem igjen, når det stormer som verst. Der hvor jeg vet jeg kan lete de frem igjen, når sorgen tar overhånd. For det gjør den. Det vil den alltid gjøre. Men balanse. Jeg må få til den balansen. Jeg kan sørge – og samtidig føle meg bra. Og jeg kan føle meg bra – og samtidig sørge. Jeg trenger ikke å bo nede i et stort, svært, sort hull. Enklere sagt enn gjort. Men en dag skal det bli, nettopp gjort – før sagt. … Ga den egentlig mening?

Nå som kvelden over, og jeg ikke har noen flere planer, så skal jeg ha litt Aron- tid. La meg selv gråte. Gråte over alt som aldri ble. Gråte over det som vi manglet i dag. For vi skulle ha hatt han ved siden av oss, i stolen sin. Og vi skulle hatt bestemoren vår. Men sånn skulle det ikke bli, så vi må ta vare på det som er. Og det gjorde vi i kveld.  Jeg vet jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har også mye igjen å leve for. En dag skal jeg klare å se det litt tydeligere. En dag, midt oppe i bølgene. Og da vil hele kampen være verdt det. Det hadde vært fint, om jeg kunne komme meg bare ti prosent på veien, innen nyttårsaften står for tur. Jeg har allerede klart det umulige til nå. 

Savner vennen min ekstra mye nå i kveld. Så på hjemveien måtte det opp ett ekstra lys på gravsteinen. Det lyser opp så fint der nå. Akkurat sånn han selv gjorde. Og gjør. … Alltid vil gjøre. 

På denne dagen i fjor

Skrevet 12.12. 2017.

En. To. Tre. Syv. Syv, er hva som er igjen. Om jeg fordeler to annenhver natt. Da har jeg tre netter. Tre netter med søvn. Lyden fra folien knitrer i den venstre hånda mi. Tre netter. Og det er rundt tre uker igjen av desember. Jeg får ikke til å sove. Ikke med de inntatt i kroppen heller. Det er vel mer en placebo effekt. Jeg tror jeg har innbilt meg selv at jeg ikke drømmer når jeg tar de. Jeg vet selv det ikke stemmer. Jeg har skapt meg selv en falsk trygghet. Og jeg får ingen flere før til januar. Fare for avhengighet, sa han. Fare for overdose, var det vel han egentlig tenkte. For hvem ønsker å leve etter det her. Hvem ønsker å leve når en har mistet et barn. Man gjør jo ikke det. Ikke egentlig. Men jeg hadde ikke gjort det. Jeg er den eneste som kan hver en detalj om Aron. Så lenge jeg er her, er hans små spor også det. Det er iallefall det jeg overbeviser meg selv om.

En. To. Tre. Fem. Nå har jeg fem igjen. Om jeg pakker esken bort nå, så kan jeg få sove etter de to tyngste dagene. Julaften. Nyttårsaften. Jeg skulle ikke tatt de to jeg nå tok. Jeg glemte av lillejulaften. Den dagen Aron og jeg skulle blitt med familien på nissefest. Tradisjon. Den tradisjonen vi ikke fikk med oss året før, da vi var innlagt på barneavdelingen. Det var jo det her, som skulle bli vårt år. Vår påske. Vår sommer. Vår jul. Hadde jeg visst. Da hadde jeg trillet senga på barneavdelingen hele veien hjem. Jeg hadde svømt over fjorden. Jeg hadde klatret fjell. Om jeg hadde visst, ja. Men jeg gjorde ikke det. Jeg kunne ikke det.

Jeg skulle fått to for hver kveld, hele desember. Da hadde jeg ikke vært på knærne på badromsgulvet mitt i går, etter midnatt. Ropende. Hikstende. Panisk. Med bamsen hans i hånda. Gråten fra soverommet fem måneder tidligere. Da hadde jeg kanskje heller vært på sofaen. Ikke senga. Det vil trolig ta år. Jeg skulle hatt råd til en ny. Pr nå har jeg bare lyst til å lempe den ut vinduet. Det er tett før jeg faktisk gjør det nå. Lurer på hva nabolaget hadde tenkt da. Kanskje de hadde tenkt at nå, har det rablet fullstendig for meg. Kanskje jeg bare bør gjøre det, sånn sett. For det er jo det jeg er på vei til å gjøre. Det har sagt klikk, et eller annet sted, der oppe. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Ikke når jeg ser meg selv i speilet heller. Øynene mine er så hovne at det ser ut som jeg faktisk har svømt over fjorden. Kanskje jeg gjorde det også. Jeg vet ikke lenger. Jeg husker ingenting.

Nå har klokka bikket midnatt. Jeg ringte mamma for ti minutter siden. Klarte ikke være her alene denne natta heller. Når jeg nå kommer hjem, så kommer jeg ikke til å dra der i fra. Tjuefire år, og tilbake på pikerommet. Kanskje jeg kommer til å bli boende der for alltid. Femti år, og sofasliter. For jeg tror ikke jeg kommer til å overleve det her. Jeg tror virkelig ikke det. Dette er så mye større enn meg, enn hva jeg overhodet kan klare å ta innover meg. Jeg tror det her, det her er det ene, det ene som kommet til å ta knekken på meg. Overdose, du liksom. Sorgen alene er nok. Jeg tror faktisk at den kommer til å kvele meg såpass hardt, en dag, snart, at jeg regelrett dør på flekken.

Jeg lurer på hvordan jeg har det neste jul. Når ett helt år har gått.
Ble det noe bedre, Marlene…?