“Hva nå?”

Det er et emne som har gått igjen… Som nå kom opp på nytt etter publiseringen fra Nettavisen. Ikke at det var uforventet, da jeg åpnet mailen, men… Av alle logiske ting jeg har offentlig publisert her, så har dette helt gått i glemmeboka for emner jeg kan skrive om. Ikke fordi jeg ikke har tenkt på det, det har vært bevisst – men fordi jeg vet jeg selv ikke har håndtert det nevnte temaet på en god måte i det hele tatt, på mange, mange måter. Hvem er da jeg, til å komme med noen ord. Noen råd. Noen setninger, som jeg selv skulle ønske jeg hadde lest fra noen andre.

“Hvordan starter man opp samtalen, om barnet en har mistet,
til de som enda ikke vet…?” – “… En ny partner, et nytt vennskap?”

Jeg hadde nok ikke klart å funnet Aleksander nå, hadde det ikke vært for at jeg kjente ham fra før. Så det må med i betraktningen, på hva jeg nå skriver. Jeg kan ikke sette meg ordentlig inn, i det emnet. Aleksander møtte faktisk Aron, før sommeren 2016. Ikke bare det, men han var den aller første “ukjente” som hilste på Aron, uten at han begynte å gråte. Aron satt i bilsetet sitt. Og han smilte. For aller første gang, til noen han ikke hadde sett ansiktet på daglig i flere måneder allerede. Det kan høres ut som en klisjè i seg selv – men det var nå sånn det var. Jeg har aldri vært så fortumlet selv. Aleksander gråt, når de møttes. Det var et veldig sterkt øyeblikk. Aron smilte. Ikke bare det, han strålte som sola sjæl. Som jeg har sagt til Aleksander før; unike sjeler treffer hverandre. Det var sånn det var.

Jeg har ikke sagt der her før. Jeg tror ikke jeg engang har sagt det til mine nærmeste venninner…? Og nå kommer det for “hele” Norge for en dag… Nåja, det står i kapittelet i boka. Aleksander var der, den morgenen, da jeg fikk beskjeden om Aron. Sånn sett, med den betraktningen som jeg nevnte tidligere oppe, så kan jeg da ikke sette meg inn i hvordan det er å måtte fortelle at en har mistet et barn, til en ny partner. Det er ikke et tema som bare “blir dratt opp.” Det er ikke et tema hos folk flest. Tro meg, jeg vet. Men det jeg der i mot kan fortelle… Det er at, vår situasjon, at vi på forhånd viste – det ga ingen fordel.

Ta det i fra meg. Jeg tror ikke det er noen fordeler, for noen som helst. Om man er begge foreldre i et partnerskap når en har mistet, om en er en steforelder, en ny partner – eller en ny partner etter dødsfall. Det finnes ingen fordeler, midt oppe i alt det der. Alle sørger komplett forskjellig. Noen klarer å støtte hverandre, andre ikke. Noen forsøker – noen lukker seg inne. Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at det vil bli et helvete, for hvem som helst. Den andre forelderen, den nye partneren. Det vil ikke bli enkelt. Tro nå meg, vi begge skulle ønske vi visste.

Jeg skal være den første til å si, jeg er ingen enkel person å leve med lenger. Jeg overanalyserer. Overtenker. Overdramatiserer. Over… alt. Alt som inkluderer ordet “over” – jeg er der. Jeg var iallefall der. Og jeg skal også være den første som nå sier; vi har ikke hatt behov for èn time med parterapi. Nei. Vi har hatt behov for flere. For å finne igjen meg. For å finne igjen hverandre. For å finne ut hvem vi nå er, etter alt som har vært, alt som kommer til å bli. Alt som kan bli – alt som skal skje. Å komme seg i gjennom rikets helvete og ut på den andre siden, det gjør man. Men man vil aldri bli den samme igjen. Og skal man finne den nye- seg, med en partner, om det så er den samme eller en annen, så kan en tredjepart være grei å ha tilstede. En tredjepart med kompetanse. For, både jeg og Aleksander, vi har hatt våre motganger. Han fikk påvist MS i 2013 – jeg mistet sønnen min i fjor. Vi møtte hverandre for første gang etter hans diagnose, for så å møte hverandre igjen rett før Aron døde.

Vi har aldri møtt hverandre på gode tidspunkt. Våre veier krysset aldri under de rette omstendighetene. Og tro meg; vi har gjort alle feil i boka til nå. Hver eneste en.

Men klarer nå vi, så klarer da dere. Og dere som klarer, all ære og respekt. Jeg sa det i fjor, og jeg sier det igjen. Jeg viste ikke før hvordan jeg skulle forholde meg rundt mennesker i min omkrets som har mistet noen. Nå som jeg selv har opplevd det utenkelige – jeg kan med hånden på hjertet si – jeg hadde ikke håndert meg. I det hele tatt. Men jeg har fått noen knagger. Og den første, den mest logiske, og desidert vanskeligste; det er tålmodighet. Vi alle reagerer forskjellig. I sorger, i kriser – i gleder. Gjennom alt, hele livet. Klarer man å være tålmodig med hverandre, og ha i tankene at man er såpass komplett forskjellige individer, selv om man kan virke så veldig, veldig like – så har man allerede kommet omtrent halvveis. Selv om noen gjør noe, så trenger ikke det å være av det grunnlaget som du har i tankene. Det kan være hundre grunner til. Og mer enn det. Du kan ikke vite, så kjør da ikke forhåndsdømmingen.

Det fører oss til det andre; ærlighet. Uansett. Har du en dårlig dag, en dag av de syv sjeldne, eller en dag der bare tårene triller fordi kaffen ble usmakelig og det eneste du tenker er “hvorfor alltid meg…” – si det, da. Si det. Si alt. Uansett hva. Uansett hvor lite, uansett hvor stort. Ikke fortell at samboeren din er en dust, fordi du helte for lite vann i kaffetrakteren – når grunnlaget egentlig er at du er trist. (Notat til oss.) Du vet den regla om “der hvor skoen trykker…” – Dropp den.

Når det kommer til nye mennesker en møter. Nye, potensielle partnere. For meg, så hadde det kommet an på hvor jeg hadde vært i sorgprosessen. Og ikke minst, hvem jeg er som person. Jeg har snakket om det her inne før. Hva i alle dager skal jeg si, når noen spør meg om jeg har barn. Jeg kan nå svare tydeligere. Èn gang svarte jeg “nei”, da dette var i en bursdagsfest med glade mennesker og god stemning, og jeg… jeg orket ikke “ubehaget” som ville komme etter. Jeg har to ting å si nå. En; Mennesker rundt deg kan tåle ett minutt med den ubehageligheten du føler hver dag. Tenk på deg selv. Tenk hva du selv ønsker å si. Og regelrett gi en god F i hva andre måtte tenke. To: Jeg kommer aldri til å si “nei” igjen. Det ble feil, for meg. Og jeg følte jeg benektet Aron ved å gjøre det. Jeg tar heller ubehageligheten fremfor det.

Så, ovenfor, ser man tydelig forskjellen på hva jeg hadde gjort i starten – og hva jeg nå velger å gjøre, ett år etter. Benektelsen var stor, først. Nå er jeg der at jeg ønsker å snakke om Aron hele tiden. Og det er ikke vanskelig lenger. Vondt er det, når savnet kommer samtidig, men ikke vanskelig. Nå er det langt i fra vanskelig… Så, gjør det som føles riktig, der og da, for deg. Er du ikke helt der, ennå, at du vil nevne det, da lar du det være. Er du der at du ønsker, men er redd for responsen fra den andre – da forteller du. Er det en tid det er lov å tenke på seg selv, og bare seg selv… Så er det nettopp her. Og det er vel derav det kan kræsje i samlivet en periode. Det er forståelig. Ha bare det i tanken – ha den forståelsen. Om det så må hundre timer terapi, ti toppturer på fjellet, en biltur midt på natta eller et boblebad med musikk så høyt at nabokatta nesten tar natta – gjør det. Gjør det som må til for å oppnå likestilt forståelse, tålmodighet og ærlighet.

– Om man så aldri kommer ut på den andre siden som den samme igjen;
Kampen er verdt det.

BF515B3A-71D7-42B3-B5ACC7219C778898-172A69B7-D581-4209-956DA9DD351AF8E4

Share: