… Skulle vi kanskje ikke visst om

Tusen takk for alle gode tilbakemeldinger på forrige innlegg ♥ (Jeg har forresten ikke Facebook, så jeg får ikke svart på alt…) Responsen har vært, mildt sagt, overveldende! Da blant annet Nettavisen først publiserte, etterfulgt av lokalavisen, fikk jeg litt smått panikk over hva det var jeg nå hadde skrevet. Helt ærlig, jeg var såpass sint når jeg skrev det, at jeg til slutt bare endte på å trykke “publiser” og lukket dataskjermen. Det har kokt inne i meg, for hver en artikkel jeg har lest, når det kommer til denne saken. Jeg har store vansker med å forstå at dette nå, i 2018, er et tema som igjen blir dratt opp. Om vi først skal begynne å tråkke skritt tilbake i tid, så kan vi gå tilbake til da grekeren Diofant ga algebra et navn. Han levde i alle fall opp til de siste fire bokstavene i navnet sitt, for ei med dyskalkuli som meg selv. Eller, innbilt-dyskalkuli, som lærerne mine hadde rettet meg på.

Jeg har blitt ett år eldre siden sist. Jeg har ikke feiret denne dagen siden ungdomsskolen, det skal bli sagt, så det er lenge siden det har vært noe annet enn en vanlig hverdag for meg det her. (Sett bort fra med familien – mams lar meg ikke slippe unna ♥) Men bursdagen min nå, er ikke lenger bare en hverdag for meg. Det har blitt en form for markering. En markering for enda et år jeg får oppleve – som sønnen min aldri vil kunne få. Han vil aldri bli tjuefem. Og her sitte jeg, da. I “midten” fra tenårene til midtlivskrisa, og ikke aner hva jeg lenger skal ta meg til med. Men heldigvis, så vet NAV det, som ikke kan sykmelde foreldre i sorg over den grensa som er satt av… et lovverk jeg forstår meg svært lite på for tiden. De kan jo tross alt hjelpe å få meg jobb i barnehagen. Ja, ordrett det. Vet ikke hvem som lo mest, av meg og de rundt meg. Vet ikke om vi lo i det hele tatt. Men noen grimaser ble gjort. Og dere skulle ønske dere hadde sett dem.

Å bruke kunnskapen min, alt i fra sondeernæring til pleie, fra fysioterapi til hjelpemidlger – jeg er ikke i stand til det, pr. nå. Og når jeg bryter sammen av å se småbarn på tre år gå forbi meg på butikken… Nei, ikke vet jeg, hva jeg da har å gjøre i en barnehage. Eller butikk, om det hadde vært et samtaleemne. Det gjør vondt. Og det finnes ingen tid å kunne hente seg inn, håndtere traumene, takle smerten, bearbeide sorgen – når man på toppen av alt har et system som vil presse deg til alt som de som behandler deg sier nei til. Det samme systemet som nå prøver å si at “hei, selv om barnet ditt vil ha smerter mesteparten av livet, så er jammen ikke det en abort grunn!” Jeg spør igjen, jeg, altså. Hva når barnet da går bort, Erna? Har du noen hjelp til oss foreldre som har mistet?  Vi kan faktisk ikke endre en abortlov, og samtidig stramme inn til fem år på pleiepenger. Vi kan ikke det, og ikke ha noe større apparat for de som har mistet barna i ettertid.

Så mye som kan forandre seg på to, små år… Som jeg savner denne gutten, og dette smilet. Det slo meg nå, jeg har aldri delt bilder av ansiktet til Aron her inne før. Jeg likte aldri den form for eksponering…

Nei. Det har blitt mye i det siste. Derav har det vært stille her inne. Jeg har alltid gitt meg selv minst ett døgn før jeg publiserer. Ikke alle mine følelser trenger å stå på nettet til evig tid. Men… Jeg hadde i grunn en dag som var der nede i dag. Det hjalp meg å åpne mailene jeg har fått. Dog en del gjorde meg triste, og regelrett mer irritert på systemet, når jeg får høre fra flere der ute som jeg deler skjebne med. Noe av det jeg nå går på, er at min neste bursdag kanskje kan komme på et enklere tidspunkt. Kanskje i 2019. Kanskje vil da både jeg, stortinget og verden generelt være på et mer stabilt sted i livet. 

Share: