Firehundreogfemti

Lyset i hjørnet på stua har stått på i to døgn. Det samme lyset som en gang ble det første du og jeg slo på om morgenen, når vi skulle lage til frokosten din. Halv ni, viste klokka da. Du satt så fint i stolen din og ventet, dog litt morgengretten – en av egenskapene du arvet fra mamsen. Bare at mamma forlot den egenskapen da du kom til verden. Det ble vanskelige å være morgengretten da, til og med som det B- mennesket jeg er, når jeg fikk våkne opp til ditt smil, dine blå øyner. Din lille kropp – som varmet mot min. I dag, klokka 19:00, kommer den andre Wave Of Light- minnedagen jeg har deltatt på. Det er èn gang mer det, enn den ene fødselsdagen din her hos oss…

Uten en døgnrytme, så slås nå ikke dette lyset lenger av når det går mot kveld. Det taler ikke lenger for seg selv, hvilken tid på døgnet det er. Klokka er halv ni, og jeg sitter her alene, undrende på om dette lyset vil få en betydning igjen en dag. Det er mørkt, nå. Om jeg så hadde reist meg, justert lysstyrken, på fullt. Det forblir mørkt. Det er ikke min feil.

I dag er den internasjonale minnedagen for barn som døde tidlig i livet. I fjor tente jeg lys i hver en krik og hver en krok i leiligheten min. I kveld blir det med de to faste lysene. Den fremgangen som var, den fremgangen som har vært, har svunnet hen. Alt hva som kan skje, på tjuefire små timer. Hvor brått en hverdag kan forsvinne, som luft mellom fingrene, hvor enn så hardt man forsøker å holde tak. Jeg burde vært vant med det her. Man roper, lungene tømmes for luft og øynene svir. Hver minste lille detalj, av det som kan minnes om en form for en mulig fremtid, man falmer i mørket for å finne det. Finne det, og holde fast ved det. Uansett hvor mye det smerter en. Uansett hvor lite en får ut av det. Dag ut, dag inn.

 

Man blir så redd for å være alene. Så redd, så redd at man gjør seg selv blind over hva som faktisk skjer. Sorgen er så stor, så stor og overveldende, at en til slutt tar til takke med alt. En begynner å tenke at en kanskje fortjener det. At det tross alt er bedre at en som allerede ligger nede, en som allerede har mistet alt håp for all fremtid, sitter med det på egenhånd, enn at en annen med livsgnist blir tappet av en annens sorg. Man strekker seg langt, når redselen blir så stor. Man strekker seg lenger enn en burde, lenger enn veien går. Tar på seg nødkappa, snur seg rundt. Sier ordene som ikke er sant. Kanskje det èr min feil.

Kanskje vi burde fortalt. Kanskje vi burde ha gjort det. Hva vi har mistet, hva det er vi føler. Hvorfor vi gråter. Hvorfor det gjør litt ekstra vondt, akkurat da og nå. Det var ikke vi, som hadde tapt, i det lange løp. Selv om det føles ut som om det var nettopp det vi gjorde der og da, når vi lot tårene renne, og stemmen briste. “Man kan ikke redde noen som ikke ønsker å redde seg selv”, ble jeg en gang fortalt tilbake i desember, da jeg nådde bunnen av bunnen. Jeg må ha lysten til å redde meg selv, fra meg selv, før jeg tillater andre å strekke ut en hånd. Man kan aldri klare å slippe noen inn, om en baserer sin egen livshistorie i en kategori med bokstavene “frykt” – man kan heller ikke klare å bli en hel person igjen. Så hel som man kan bli, vel og merke. – Jeg mistet fornuften i meg, ser du, da jeg mistet deg. Lille venn, tenk at for tre knappe år siden, rundt denne datoen, denne måneden, så hadde vi nylig reist hjem med deg. To lange måneder på sykehus. En evighet med sorg var ikke det jeg så for meg, når vi enda satt der. Så stolte. Så glade. Så evig lykkelige…

 

Mamma savner deg. Tårene triller og triller…
Jeg håper du, og alle dine små venner, ser hvor det lyser opp for dere i kveld.

Share: