En lengsel

“You should have seen how I used to love. It was all rambling roses in full Bloom, warm milk and tart cherries, a sliver of the moon. Torn between the beauty of the sun setting and rising. 

You should have seen it. 
      I wish you would have.” – A. Marseglia

Han vil aldri mer kunne løfte armene sine opp mot meg. Så langt opp de rakk å lære. Aldri mer vil jeg våkne til hans øyner i vår seng. For det var da vår seng. Den sengen jeg nå får lyst å kaste ut verandaen hver eneste morgen, hver eneste kveld. En dag kommer jeg til å gjøre nettopp det også. Han vil aldri mer kunne se på Daniel Tiger, på mitt fang, under vårt pledd. Vårt favoritt pledd. Det pleddet som skulle vært vasket for over ett år siden. Det pleddet jeg aldri vil kunne vaske igjen. Jeg vil aldri kunne kile han under føttene. Han vil aldri kunne gripe rundt bamsen sin. Den bamsen jeg nå sover med.

… Aldri mer løfte armene opp til mammaen sin. Den setningen. Den følelsen. Aldri mer en reaksjon igjen. Tanken får meg til å ville kaste opp. Kanskje enda mer nå, enn noen gang før. Tiden har vært til hjelp på mange områder. Men ikke de områdene jeg ønsker mest. Enda. Ikke vet jeg om jeg vil det heller. Innerst inne. For da har det jammen gått lang tid. Lang tid – uten han. Jeg vet ikke helt lenger nå, hvor mye mer det her kan gå. Jeg vet jeg skrev en plass her inne, at i disse sorgbøkene jeg har lest alt for mye av til nåværende tidspunkt… Etter det første året, så kan det treffe hardere. Brått. Uforventet. Jeg er nok i den måneden, dette året, nå. Og dette er uka. Dette er uka hvor jeg forblir på sofaen, med mobilen i flymodus. Igjen.

Det er ingenting jeg heller ønsker, enn å kunne bla tilbake på kalenderen, stille tilbake klokka, sitte på soverommet til Aron, tilbake på Hareid. Se på stjernene den kalde Mai kvelden, og tenke hvor fint alt ordnet seg likevel. Tross alt. Hvilken lang vei det hadde tatt oss, for vår lille familie, men at den (mot alle odds) førte oss hit til slutt. Jeg trodde bare aldri den skulle heller føre meg, hit. Hvor lykkelig jeg og vi var på den tiden. Og nå sitter jeg her. Med et liv, i en hverdag, som bare… Som bare aldri skulle vært. Nå må dere som er rundt meg misforstå meg rett. Jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for det jeg har, for hit vi har kommet. Men sorgen for det som aldri ble – den vil bestandig være med meg.

Så mye mer jeg skulle lære han. Så mye mer han hadde å lære meg. Som jeg savner den jeg var, når Aron var i armene mine. Tålmodigheten min. Gleden jeg følte, av den aller minste ting. Selvstendighet. Takknemlighet. Glede. Ordentlig glede. Og lykke. Uendelig lykke. Det var kanskje til tider vanskelig å kjenne det på de tøffeste dagene, jeg skal ikke legge skjul på det. Men jeg var virkelig, virkelig lykkelig.

Og jeg er veldig, veldig redd for at jeg aldri vil kunne føle det igjen.