Kjære statsråd

Vet dere hva jeg er veldig redd for.

Jeg er veldig redd for aldri å kunne føle en ordentlig helhet av lykke igjen. Jeg har følt det siden, i løpet av året som har gått, men… Det kommer alltid det forbanna men- et. Jeg faller så til de grader ned i bakken igjen. Det er ikke noe gøy, å være rundt meg lenger. Det kan det umulig være. Over tid. Og jeg er sliten nå. Jeg bader i papirer. Fra NAV. Fra alle tenkelige kriker og kroker. Fra instanser som skal være til hjelp, som ender opp med å bli den største byrden av de alle. Jeg ville ikke ha avlastning, til Aron. Jeg ville gjøre alt selv, så langt jeg klarte det. Jeg ville ikke ha hjemmesykepleie, andre pleiere, eller enda flere pleiere – så lenge jeg kunne lære meg å dekke alle hans behov selv. Og det lærte jeg. Og det klarte jeg. Aron ble syk etter en kort tid med tilvenning i Barnehagen, og vi måtte legge det på is, til etter operasjonen. Operasjonen vi aldri rakk. Løsningen ble pleiepenger. Aron kunne være hos mammaen sin, og mammaen hans kunne ha økonomien til å gjøre det. Gjøre det, og lære det som måtte læres for å kunne klare det mennesker går flere år med skole for å lære.

… Når Aron døde, så mistet jeg alle rettigheter. Det finnes ikke noe økonomisk bistand for oss foreldre som har mistet barnet vårt – om barnet vårt var selve jobben vår. For oss som er foreldre til barn med ekstra behov, som viet hele livet vårt til det barnet, som satte utdanning og jobb på hold for å kunne være de foreldrene våre barn trengte – for oss finnes det i tiden etter ikke ett eneste system som hjelper oss på beina når tragedien treffer. Vi har tross alt ingenting å havne tilbake på –  og sorg er ingen sykdom. Man kan ikke søke AAP, som de fleste av oss får tilbudet om å søke på, basert på sorg. Så, hva kan man da skrive? Nei, Norge, virkelig. Hva skal jeg skrive, som grunnlag, for at jeg trenger bistand for en periode, når sønnen min har mistet livet, og mitt liv henger i en tynn tråd – om sorg ikke er lov å bruke som grunnlag. Hvor mange av dere i statsrådet hadde maktet å dra tilbake på jobb, etter bortgangen av deres barn? (Bank i bordet!) … Si meg, hvor mange av dere hadde egentlig hatt lyst å fortsette ens eget liv? 

Nei, så sorg utgår. Man må inn på andre diagnoser. Man må inn for å sette på seg de psykiske diagnosene en kan relatere seg best til. Hva kan passe best, når man har mistet sitt barn, egentlig? Angst? Depresjon? PTSD etter traume? Sosial angst? Selvmordstanker? Hvor langt skal vi måtte strekke det, for å få i gjennom denne søknaden? Fire brev senere fra psykologen min, og avslaget stilte sterkt. To erklæringer fra legen – og det var ikke grunnlag nok. Ett stort brev, fra meg personlig, om hvordan jeg hadde det, etter jeg måtte senke kisten til min egen sønn. Bak disse avslagene sitter det både en og to og tredve andre foreldre. Hvor langt hadde dere strekt dere, om det var dere som hadde mistet et barn. Hvor langt må min fastlege strekke seg, for å sette en diagnose, som strengt tatt ikke passer til meg. Og si meg, hvor langt må jeg psykes ned – før den forbanna søknaden skal bli godkjent. Hvor mange møter må vi ha, der jeg må gjenta for andre gang at, jobb, gitt, det kan bli litt vrient det – når hvert eneste barn jeg møter på bare til postkassa kan få meg til å gå i gulvet. Når jeg kan gå tre døgn uten søvn, grunnet mareritt, fra da jeg holdt den livløse sønnen min. Si meg, hvordan skal jeg komme meg opp hver morgen, når fem av syv dager starter med meg, i dusjen, på gulvet, ropende. Ropende etter han som ikke lenger er her, han som aldri mer kommer tilbake. Babyen min, som ikke lenger er. Var det ikke nok, da jeg åpnet brevet om at barnetrygden har blitt stoppet, fordi “Vi har fått melding om at xx er død. Barnetrygden opphører.” Noe så kaldt. Noe så kynisk. Noe så umenneskelig. Hvordan kan jeg få behandling, oppriktig behandling som skal hjelpe meg, når jeg aldri får tid til å praktisere den – når halve meg står med en fot innenfor deres styre, og desperat må signere og være i møter og dukke opp og ned i mente.

Dere nevnte i ene brevet, det var mangel på medisinsk behandling. Som om psykolog og andre instanser ikke var nok. Er det det som må til, da? Må jeg la kroppen innta tablett etter tablett, dopes ned på antidepressiva, som jeg til nå har klart meg uten, fordi jeg ikke ønsker -hadde dèt satt fortgang i sakene? Jøss.

Jeg ville bare ha hjelp til å betale alt som fortsatt måtte betales etter min sønns bortgang. Var det noe jeg lærte fort, så var det det at verden stoppet aldri den dagen. Mobilen måtte fortsatt betales, husleia måtte fortsatt inn. Strømmen måtte dekkes og mat – ja, tro det eller ei, spise måtte jeg fortsatt gitt. Når en søknad har tre mnd behandlingstid, minimum, og en står i fare for å få avslag. Etter avslag. Etter avslag. Når denne søknaden går ut på at man må dele, og fortelle, og gå inn på den dypeste siden av sorgen, for å få en mulighet, en bekreftelse på at “Ja, du sørger nok til en klinisk diagnose, litt fri og økonomisk bistand” – si meg, hvilke foreldre er i stand til å sette seg ned med titusen papirer, bare dager etter en har mistet barnet sitt? Når en ikke engang klarer å si ordet “død” ovenfor seg selv engang. Det tok meg nesten ett år før jeg var klar. Skulle ønske husvert, strømleverandør og mobiloperatør også kunne bli satt på vent like lenge. 

Hvordan kan man praktisere ro, ro og stabilitet i sorgbehandling, når man får avslag på økonomisk stabilitet. Det varmer meg at diagnosesystemet den norske spesialisthelsetjenesten bruker i dag skal bli erstattet der hvor komplisert sorg skal bli anerkjent som diagnose. Det faktum at de enda ikke vet når tid, den der imot gjør meg kald. Jeg får bare håpe, på vegne av alle de som står bak dette, ikke mister noen av sine nærmeste før det går i gjennom. Tro meg, systemet dere har her, den dag i dag, vil sette flammer på hele sorgprosessen din og det som er. Også er det du som blir sittende på enden av det hele, og tenke…

 

“Vil jeg kunne bli lykkelig igjen?”

— Velkommen i gjengen

Share: