En ny sjanse

“… Og jeg håper noen kan si, det går bra, det ordner seg – han kommer hjem skal du se. Men ingen sier det, denne gangen. Ingen kan si det, noen gang.”

14. januar. 2018 – “Man hører ofte andre si hvor rart det er hvor mye små valg, som kan virke ubetydelige der og da, kan endre retningen på hele fremtiden vår. Jeg vil ikke kalle det rart. Jeg synes ikke det èr rart. Jeg synes det er helt grusomt, rett og slett uhyre skummelt. Jeg liker ikke dette med “fri vilje” og “egne handlinger.” Jeg vil bare ha en mal, jeg. En mal å følge livet mitt etter, sånn jeg er sikker på at jeg ikke sier noe dumt, gjør noe meningsløst. Eller bruker tiden min unyttig eller sårer noen uten mening. Jeg vil bare ha en guide som kan fortelle meg hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre – hva jeg skal føle. Det høres jo helt nitrist ut – men jeg klarer ikke lenger være kaptein på min egen skute. Skuta mi har gått på skjær for lenge siden, men jeg får ikke gå av.” 

At det nå har gått åtte måneder siden jeg satt å skrev dette. Jeg ble lei meg på mine egne vegne når jeg las meg i gjennom notatene mine i sted. At jeg ikke ønskte meg hverken fri vilje eller egne handlinger, at jeg ville ha en guide som kunne fortelle meg fra punkt til prikke hva jeg nå skal gjøre med livet mitt… Jeg forstår ønsket. Jeg vet hva jeg tenkte. Jeg kan skjønne fortvilelsen min. Det var jo meg. Og ja jøss, om jeg fortsatt skulle ønske jeg kunne dra med meg en guide gjennom livet mitt. En coach, er det vel man kaller det nå for tiden. Men jeg ser jo hva jeg egentlig trenger å gjøre. Det er jo å ta tak i mitt eget liv. Fra roten og opp. Helt opp.

Det er vanskelig, det her. Her hvor jeg nå står. Jeg er ikke lenger på stedet hvil, men en slags form for… en merkelig pause. PTSD går vel inn for den groveste formen for angst som èr, da det er angst som allerede har utspilt seg. Men… angst er angst. Det er to hoveddeler som fortsatt henger som en grå sky over meg i hverdagen, som nå er det jeg jobber mest med i behandling. Når jeg klarer å få dette under kontroll, så er det “bare” sorgen i seg selv igjen. Jeg ser frem til det. Jeg ser frem til å bare kunne gråte, og sørge, uten å håndtere titusen andre ting som kommer i veien, som gjør denne veien så mye vondere enn sorgen i seg selv. Det faktum at jeg skriver “… jeg ser frem til” – så ser jeg at underbevisstheten min har mer troen enn det jeg selv har for øyeblikket.

Share:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *