Et helt liv, en annen tid



Det føltes merksnodig stille i leiligheten ved frokosten. Den første av de alle. Kokt egg, ost, grønnsaker og frukt. Nytrukket kaffe. Frokost. Familiefrokost. Men ingen barnestol ved siden av meg. Ingen barnelatter. Ingen babyseng eller stellebord. Ingen Aron. Ingenting av det som engang var det kjente, for 398 dager siden. Livsbøylen min. Min trygghet. Jeg har aldri vært glad i forandringer…

 

Det har gått et helt liv, nå, på dette lille året. Som en helt annen tid. En annen epoke av livet mitt. Fra tenåring til kjæreste. Fra kjæreste til samboer. Fra samboer til mamma og pappa. Fra mamma og pappa til alenemamma. Fra alenemamma til englemamma. Fra englemamma til tenåring. Hvordan tar man hele den runda, tilbake på start. Fra slutten, til en annen begynnelse. Et helt annet kapittel. Om jeg bare hadde vært noen år eldre… Hadde jeg følt meg annerledes, da? Hadde jeg passet mer inn en plass, om det var tilfelle? For jeg har opplevd for mye, til å ha så mye til felles, med mine. Men jeg er for ung, for å passe helt inn, med de andre. Jeg er verken tenåring eller hybelstudent, men jeg er heller ikke fysisk en mamma, med et familieliv. Jeg er verken det ene eller det andre. Jeg liksom bare èr. Noe merkelig noe, midt i mellom der. En som har levd et helt liv, knappe 20% inne i midten av tjueårene. Identitetskrise, er det vel jeg har nå.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen å relatere meg til. De fleste har en etablert familie. Flere barn. Gjerne en del eldre enn det jeg var. Og er. Jeg mistet på en måte en hel familie, den morgenen. Hele det kjente. Hele mitt kjente. Jeg falt rett og slett strake veien fra å være mamma til å bli en tenåring i sin beste trassalder på under ett døgn, og nå står jeg her, og må bygge alt på nytt. Sånn planen var, før jeg satt der med positiv graviditetstest i en alder av tjueen, bare måneder før jeg skulle begynne på utdanningen min igjen. Av og til føles det hele ut som en drøm. Noe som aldri skjedde meg. Som en film jeg så på, for lenge siden. Hvor vondt er ikke dèt. At mitt eget liv, og min egen sønn, og hele vår tid sammen, bare har blitt… Noe som var. Noe som aldri kommer til å skje igjen. Det spiller ingen rolle hvor mange barn jeg eventuelt måtte få i fremtiden, om jeg noen gang kommer til å våge å få barn igjen, for om jeg så hadde fått tre hundre – så hadde aldri noen av dem erstattet Aron. Sønnen jeg mistet. Storebroren de aldri hadde fått muligheten til å møte.

Denne bamsen bestilte bestemoren til Aron, mammaen min, for en stund tilbake siden. Jeg skulle ønske han fikk oppleve å ha denne bamsen i armene sine… Jeg skulle ønske vi fikk oppleve å se han pakke den opp. Hans aller største helt, Daniel Tiger. Vi visste ikke den eksisterte før det var alt for sent… 

 

Så, nå sitter vi her, da. I leiligheten. Med en katt på hvert vår fang, plassert i sofaen. Regnet hagler på ruta, stearinlysene er tent og sjokoladen står på bordet. Jeg har vært her før. Bare ikke… her. Uten babycall ved siden av meg, en klokke å passe på. En avtale å være tidsnok til. Jeg har bare meg. Vi har bare oss. Og en helt ukjent fremtid. Jeg er glad nå, for at jeg ikke aner hva fremtiden bringer. Jeg hadde aldri ønsket å vite den, om jeg hadde muligheten. Verken da eller nå… Selv om desember- meg, fra i fjor, gjerne skulle hatt litt mer kunnskap den vinteren. Alle veier dette livet kan ta. Alle omveier og bråstopp og kryss. Hver en tunnel uten lys, hver en bro som kiler i magen. Hver sorg, hver glede. Hva enn som skjer, hva enn slags vending, så stopper aldri den trafikken utenfor. Om det så er kollisjon, så rydder en opp, og fortsetter å kjører. Av og til må det arbeidere til, av og til må det bli stopp for å rydde opp. Men den er ikke permanent. Det er heller ikke livet. Jeg har egentlig ikke mer å være redd for nå, så kanskje jeg bare må slippe taket litt. Flyte på bølgene, istedenfor å svømme mot strømmen.

Enda et kapittel. Jeg får ikke smuglest de neste sidene, sånn jeg tar meg selv til å gjøre når jeg sitter med en bok. Og det er helt okei. Hadde jeg visst hvordan mitt forrige kapittel hadde endt, så hadde jeg nok… Jeg hadde nok gitt opp på side èn. Og hva får en egentlig ut av de neste tredve sidene, da, fra det ene kapittelet til det andre. Hvordan avslutter man en bok, uten å ha lest hver eneste side i den. Jeg er ikke så fryktelig glad i livet, jeg har fått utlevert en uhyre dårlig livsbok – men det er min livsbok, og den blir ikke noe bedre uten at jeg selv legger inn en innsats. Jeg kan fortsatt skrive hva jeg vil på Review siden. Jeg kan passe på at den gjør resten av det interessant.

 

Det er å finne igjen sin egen eksistens, uten hoveddelen av ens eksistens. Å gi seg selv lov, til noe som en ofte hører andre, utenforstående forklare så fint som “nei det der hadde jeg aldri overlevd.” Også står man midt oppe i det selv, og innser at… Herregud, jeg har ikke annet valg enn. Det er ikke styrke det står på. Det har det aldri vært. Det omhandler det faktum at det ikke finnes noen annen vei, enn gjennom. Gjennom sorgen, og forbi på den andre siden. Men man blir aldri den samme igjen.