“Tiden til hjelp”

I ett år har jeg nå bare skrevet når det vondeste trår til. Det er enklere å få utløp for alt, da. Det er da jeg trenger å skrive mest. Men, egentlig… Så er nok sannheten også den at, jeg får veldig dårlig samvittighet av å skrive, svart på hvitt, når noe èr bra. Jeg føler fortsatt ikke at jeg fortjener det. Jeg føler fortsatt ikke at jeg fortjener å leve, ikke bare overleve, når sønnen min… Kanskje må jeg bestandig minne meg på, at mammaen til Aron – hun fortjener. Ikke bare for seg selv, men sønnen sin også. Barna våre. De fikk aldri, men vi gjorde. Hvilket større hån er det ikke å la det svinne hen… Enklere sagt enn gjort.

Det har gått ett år. Ett bittelite år, samtidig alt for langt. Tiden har gått alt for fort. Jeg ser det nå. Jeg kjenner det nå. Det var som om det var i går, på ene siden. På den andre, så kjenner jeg i hjertet mitt den tiden som har passert. Jeg kjenner det er lenge siden. Lenge siden jeg satt med sønnen min i armene mine. Slo på ernæringspumpa. Kokte flasker, fikset medisiner. Sang nattasang, tok morgenstell. Så Daniel Tiger, … Skiftet en bleie i strl. seks. Jeg savner det å simpelt kunne skifte en bleie. Det er faktisk, merkelig nok, noe av det jeg savner aller mest. Når Aron lå på stellebordet, og den stunden imellom oss. Når jeg kilte han under føttene, når han smilte og lo tilbake. Det er en dyrebar tid. Man er ikke alltid så flink til å se det, midt inne i den hektiske hverdagen…

Aron hadde en alvorlig grad av refluks, i kombinasjon med den nedsatte funksjonen i svelget. Ti- tolv ganger, minimum, var jeg nok oppe på natta. Rundt fire av disse gangene gikk til å skifte på sengetøy, vaske både gutten og senga, og nullstille pumpen for en ny dag. Det var tøying og bøying, minst to ganger i løpet av natta, alt ettersom hvor spastisk han var den dagen. Det var vugging og knebøy, kos og kaos. Gråting, både på han og meg – og netter som til tider var lengre enn selve dagen. Dere så meg aldri være så ærlig, på den tiden. Det er lett å innrømme nå, nå som jeg vet det ikke blir bedre dager, sammen. Det var det som skilte alt. Innerst inne, så visste jeg hele tiden det ville komme bedre dager. Etter operasjonen, den vi aldri fikk tatt. Etter tre- årsdagen. Kanskje fire. Kanskje første skoledag. Det var det håpet. Det stilte alltid så sterkt. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å finne det samme håpet igjen.

Dette er veldig vanskelig for meg å si. Mest ovenfor meg selv. Men… Det finnes bedre dager, inne i sorgen, i savnet, i tapet. Det gjør det. Ta det i fra meg. Det går i bølgedager, som jeg før har skrevet om. Noen dager er bedre, noen dager er vanskeligere. For ett år siden skremte det livet av meg. At jeg bestandig, for resten av hele mitt liv, må bære med meg det her. Misforstå meg rett nå; jeg blir fortsatt skremt. Av og til skjønner jeg enda ikke hvordan jeg skal klare å leve med det løpet ut. Men så gjør man det, for hver dag som går. Jeg ser nå, at det alltid kommer en ny dag. Om en vil det eller ei. Og en av de kommende dagene, de vil bringe med seg noe nytt. Kanskje også noe fint. Det blir som en klarer å gjøre det til selv, med tiden til hjelp… Husker dere sist jeg skrev “tiden til hjelp”? – da la jeg hele ordtaket for hat. Jeg trodde ikke det, den gangen.

Det går opp og ned. Jeg er innstilt på at det vil forbli sånn, en god, god stund. Akkurat nå, på en av de bedre dagene, (ja, de finnes!) så kjenner jeg at det er okei. Så lenge jeg blir litt flinkere på å balansere mellom dem, så kan det gå greit. Det er vanskelig, det der. Men det er ikke lenger like umulig… Det har vært en veldig vanskelig sommer, med ettårsdatoen og Arons bursdag. Men den har også vært fin, med god familie rundt meg, gode venner som har dratt meg ut, og en samboer som jeg i hvert fall aldri hadde møtt igjen, om jeg aldri tok steget ut døra for første gang i fjor. Den dagen “jeg aldri skulle utfor husets fire hundre vegger igjen.” Jeg har vært heldig. Så veldig heldig, med alle de jeg har i livet mitt, som har vist meg all forståelse. Senest i går hadde jeg og en venninne en god prat om Aron. Helt ute av det blå. Det falt bare naturlig. Det føles godt nå! Og senest knappe timen siden snakket jeg og A om Aron. Det har for så vidt alltid vært naturlig, da han var der dagen beskjeden kom, men likevel, naturlig eller ei. Det faktum at vi kan, og jeg nå klarer – det er ingen selvfølge. Jeg er takknemlig. Igjen.

På disse dagene, så kan jeg fortelle at… Det at livet er uforutsigbart, det kan være fint. På de vondeste dagene, så synes jeg fortsatt at det er mørkt, stort hull. Da skulle jeg gjerne bare tatt alt det forutsigbare. Akkurat sånn er det. Opp og ned og hele runda rundt. Det vil komme enklere dager. Det vil til og med komme fine dager. Og vi fortjener dem… Åh, som vi fortjener dem. Jeg hadde så enkelt sagt det til akkurat deg. Nå er det på tide jeg sier det til meg selv også… Du tenker nok, du, “sånn vil det ikke være for meg.” Du tenker nok, du bestandig vil stå på stedet hvil. Ta tiden til hjelp. Og ta imot hjelpen i den tiden. Strekk ut hånden når noen gir deg en.

 

Kanskje en dag er det du som strekker ut den hånda først…

 

// Dette er første innlegget jeg har skrevet her inne, hvor jeg ikke gråt mens jeg skrev. Den tiden… Den tiden. 

Share: