Frykten

“… De kveldene ingenting går rett. De kveldene en daler inn i sin egen spiral av et stort intet, hvor hullet stikker litt dypere enn de de gjorde fra før. Sovepiller med null effekt, hvor hjernen har sluknet for flere måneder siden, men øynene forblir våkne. Minutt etter minutt, mer våken for hvert av dem som går. Dag etter dag, den tredje uten søvn.”

 

Hva hadde jeg skrevet nå, med alle bokstavene som befinner seg foran meg, om ingen skulle ha lest det her. Hva hadde jeg sagt til meg selv akkurat , om det bare var meg som skulle lese mine egne ord. Vel. Jeg tror ikke jeg noen gang har klart å være lykkelig, ovenfor meg selv, basert på meg – og bare meg selv. Å basere ens egen lykke på et annet menneske, uten å klare det for seg selv først og fremst, har nok aldri gitt det beste utgangspunktet. Jeg hadde nok ikke håndtert det å miste Aron noe bedre om jeg hadde, men kanskje hadde jeg hatt noe igjen, ellers, å holde igjen for. Som jeg forklarte samboeren min for noen uker siden, jeg står ikke engang nær klippen – jeg står ti meter utfor den kanten. Daler i fritt stup. “… Også er det liksom ingenting som betyr noe mer.” – så lei meg jeg hadde blitt om noen av mine nærmeste hadde sagt det samme. Noen av mine nærmeste, som betydde mye for meg. Kanskje attpå til alt, alt av hva som er igjen.

Jeg kjenner fortsatt ikke helt igjen meg selv. Eneste jeg kan si med sikkerhet, er at noen som har opplevd den største sorgen i livet, de hadde jeg aldri klart å forholde meg til uten det jeg vet. At det kommer i fra meg, som står midt oppe i det, det taler for seg. Som om jeg ikke hadde skremt bort alt og alle allerede. Jeg kan ikke forstå hvordan det er for andre, og andre, som ikke har stått i det selv, kan ikke forstå hvordan det er for oss. Det skaper sånn et stort “klasseskille.” Alt ble plutselig delt opp i tiden før – og tiden etter. Det er veldig vanskelig å plassere seg inn i en hverdag og være takknemlig for det og de en har, og vise at en faktisk èr det – samtidig som en ikke helt ønsker å ta noen del i det.

 

Det er vanskelig å sjonglere sorg med andre relasjoner en har i livet. Familie, venner, kjærlighet. Nye bekjente. Det er vanskelig å plassere alle følelsene som kommer, når en minst forventer det. Det har jo blitt enklere på noen nivå, til nå, men å gå fra å ha en fin dag til å bli malplassert av å høre en liten gutt på to år flire inne på butikken… Hva skal en da si. Hva skal en da gjøre, når tårene melder sin ankomst. På den fine sammenkomsten av mennesker, hva skal en svare, når spørsmålene kommer. “Har du barn, da?” Jeg er i den alderen nå, hvor det er mer innafor å spørre om det, i forhold til da jeg gikk gravid. Jeg var ikke helt bevisst på det selv. Snart tjuefem år er jeg. Tjuefem år og mamma på gravplassen. Hvor i verden kunne det gå så fryktelig feil.

Hvor lenge kan man egentlig bli tilgitt for måten en har begynt å håndtere ting på, grunnet savn. Hvor lenge skal en være redd for å miste andre også, for alltid – før en ikke lenger kan begrunne redselen. Hvor lenge skal en holde på å skue bort andre, fordi en er redd de skal forsvinne når en er aller mest glad i dem. Livet er så alt for uforutsigbart. Èn gang gjorde det meg glad. Nå gjør det meg bare veldig, veldig trist. Hvordan i alle dager skal man klare å leve livet igjen, når en plutselig finner ut at eventyrlandet aldri eksisterte. At den “morgendagen er ingen garanti” – regla bare plutselig, over natta, ble en brutal realitet.

 

Jeg er livredd for å miste noen igjen.