Det ingen sa

“… Og plutselig en dag kommer noen inn i livet ditt og etterlater seg små lette fotavtrykk over hele ditt hjerte, og du vil aldri bli den samme igjen.”

 

Sorg har… Er det syv stadier, de sier? Jeg har i hvert fall hørt om det. Jeg fikk der i mot ikke høre at det ikke finnes noen rekkefølge der. I starten kommer seks av dem på en og samme gang. Den syvende, aksept, den dropper vi for nå. Det er kaos og fornektelse, tårer og sinne, depresjon og forhandling – smerte og skyldfølese. Og det er følelsen av at om man bare gjør noe, dèt eller dèt eller dèt, så kan man snu tilbake tiden. Jeg ventet lenge på at… Noen bare skulle riste tak i meg, fortelle meg at døden ikke var slutten. At døden ikke var forenelig med “for alltid.” Som jeg har nevnt mang en gang, det er ikke før i det dypeste av det dype det logiske blir ulogisk.

 

Da jeg mistet bestemoren min til kreft gråt jeg. Hver morgen. Hver natt. I mange, lange måneder. Jeg var trist og lei meg. Jeg var definisjonen på sorg. Det jeg alltid har trodd sorg var. Det var på en måte sånn “det skulle være” – gir det mening? Jeg hadde mistet noen som sto meg nærmest og det var okei å fortelle at jeg var lei meg. Det var okei å gråte. Det var okei å føle på smerten, savnet og bare bade i hele sorgen.

Da jeg mistet Aron… Jeg gikk fra forstanden. Jeg gikk helt, komplett fra forstanden. Jeg hylte, ropte, gråt, mistet besinnelsen… – jeg gikk hele runden fra panikkanfall hvor jeg trodde jeg skulle regelrett dø på mitt eget badromsgulv, av redsel og mareritt og angst, til å kjøpe meg sykkel, ny data, ommøblere stua x antall ganger om dagen. Hør nå. Plutselig fikk jeg det for meg at nå, skulle jeg sykle Norge rundt. Jeg skulle sykle og telte og bosette meg i villmarka og gjøre alt som om jeg sto midt i tidenes midtlivskrise i en alder av tjuefire. Jeg skulle opprette bruker på “Workaway” og backpacke meg gjennom hele Europa. Jeg forhastet meg med ny leilighet og nye møbler og nytt alt, for å distrahere meg selv, alt for å flykte fra realiteten. Få til en ny hverdag, der hvor alt bare kunne “gå tilbake til normalen.” Bare at når alt kom til alt, så gjennomførte jeg så klart ingenting likevel. Jeg kom meg hverken opp av senga eller ned i skoa. Fordi den normalen jeg forsøkte å gripe tak i, den ville aldri eksistere for meg igjen. Og kjære gud, for en salig mølje gjennom rikets helvete det tok for å innse at, gjennom sorgen, det man.

 

Jeg gikk fra å snakke med mennesker ene sekundet, til å la være å svare på et halvt år den neste. Det var uker med så mye gråt, at ansiktet mitt ble doblet i størrelse, til uker der jeg regelrett tok bussen frem og tilbake i flerfoldige timer bare for å nekte meg selv å gråte. Når ene fra kriseteamet sa “det er lov å slippe følelsene fri” kastet jeg alle på dør og trampet opp trappene, som den tenåringen på tretten år jeg plutselig fant tilbake til. Slippe følelsene fri? Det betydde at jeg måtte godta at sønnen min var død, og det kom ikke på tale. Aldri om jeg, noen gang, skulle tillate meg selv å innse det. Jeg trodde jeg kom til å dø, at jeg aldri ville klare å hente meg inn igjen, hver gang jeg lot tårene falle. For, det var aldri bare tårer. Det var hele helvete, på èn og samme gang.

Hukommelsen min er ikke lenger hva den en gang var. Jeg har forsøkt å lese èn eneste bok i sommer, der hvor jeg har brukt tre måneder på knappe tjue sider. Tjue sider jeg har lest sikkert hundre ganger. En bok jeg trolig hadde fullført på under ett døgn før. Og den tålmodigheten… Den tålmodigheten jeg den gang hadde, den leger og spesialister roste meg for – den har blitt et fjernt minne i visse sammenhenger. Det blir kanskje feil å bruke ordet tålmodighet, det er mer det at, når jeg sitter og tenker på Aron, at han aldri fikk oppleve sin egen toårsdag engang, og noen kommer “overraskende” inn for å fortelle meg noe – da får jeg lyst å klapse til vedkommende. “Enn å forstyrre min tenketid…”

 

Det er det sinnet… Det er det sinnet jeg aldri helt var klar over. Vi kan diskutere savn og tårer opp i mente, det er dèt som er det vonde, det er dèt som alltid vil forbli. Det ligger i det, den sorgen. Men hvor sint en plutselig kan bli, av ingenting, av absolutt ingen verdens ting… Det er tragikomisk. Hele den jeg har vært siste året, er rett og slett definisjonen på en tragikomedie. Og dèt, det var aldri et ord jeg hørte. Det èr forskjell på å miste noen uforventet og det å miste noen en får sagt farvel til. Men når alt kommer til alt, så tror jeg ikke man håndterer hverken det ene eller det andre noe bedre. Uansett. Noen får sagt farvel, andre ikke – men hvilken stor rolle har det å utgjøre, når man fortsatt skulle hatt så mye tid igjen. Hvordan gjør man seg klar til å si farvel til noen en ikke vil miste, hvordan sier man farvel til noen som allerede er borte. Man blir jo gal, uansett alternativ, uansett bortgang, da de minste kistene er de aller tyngste å bære…

 

Man skal ikke bli eldre enn sine barn.

Share: