Bursdagsgutten min

❤️ Tre år ❤️

07/08. Tre hele år, mange nye venner i barnehagen… En stor familie med mange presanger, et kakebord med ekstra eventyrsjokolader og is. En hel morgen under dyna, med Daniel Tiger på skjermen – på mammas fang. Alt hva som kunne vært, alt det som skulle vært… 


Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jeg prøvde i en liten evighet å skrive noe her, nå… Men, som ved forrige bursdagen i fjor… Det lot seg ikke gjøre. Det gjør vondt. Det gjør fortsatt vondt, å fortelle om Aron. Den han var. Fordi jeg vil skrive den han er. Alt hva han ga oss. Alt hva han lærte, hva han kunne, hva han likte. Jeg vil fortelle om favorittmaten hans, favorittisen, favorittleketøyet. Jeg vil fortelle mens jeg har på melodien til Daniel Tiger i bakgrunnen, mens jeg har babyboken hans foran meg. Den jeg enda ikke har klart å gjøre ferdig… – den skulle jo ikke blitt ferdig på lang tid enda. Jeg vil dele vektoppgangen hans, den han mot alle odds klarte å nå igjen. Jeg vil fortelle hvordan øynene hans har blitt grønnere enn det de rakk å bli, i sollys, akkurat sånn pappaen hans hadde. Hvordan håret ble blondere og blondere, til tross for mammas nesten svarte hår og brune øyner. Hvordan han holdt meg våken denne natta, og alle de andre, men det var okei – fordi han var en treåring i trassalderen, og jeg kunne ikke ønsket meg en annen tilværelse. 

 

Men jeg kan ikke det. I dag må jeg fortelle om en mamma som i lang tid hadde hatt i tankene å kjøpe en kake, gjøre denne dagen til en tradisjon tross alt, men som måtte gi slaget tapt da hun aldri sov natta før. Jeg må fortelle om en hel, liten familie – som satte lys, blomstrer, kort og ballonger – på en barnegravlund. Noe som aldri, aldri, aldri burde ha eksistert. Fordi verden er urettferdig. Og i dag, akkurat i dag, et veldig, veldig vondt sted å være. Jeg trodde ikke jeg skulle stå her, i dag. For ett år siden.. Jeg skjønte ikke hvordan i alle dager jeg skulle få meg selv til å puste 365 dager til. Men så kom de, og gikk. Og året var passert. Hverken tiden eller verden stanset for meg eller oss likevel. Den fortsatte. Sånn den alltid vil. Om vi vil det eller ei.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Neste år skal vi lage en ny tradisjon. Neste år blir det kake. Kake og mimring med bilder. Sånn jeg lovte både Aron og meg selv å gjøre, da jeg kysset han farvel, for aller siste gang. 07/08/15 kom sønnen min til verden, og den datoen bør og skal alltid stille sterkest. Datoen som endte bra – mot alle odds.


 

Gratulere med dagen, store, lisjegollen min.
I dag e savnet ubærelig. Verden e utrøstelig.