Da til nå


August måned. Om tre dager har Aron bursdag. Tre hele år skulle han ha blitt. Ordet “skulle”… Jeg gikk rundt og lette etter ballonger til å ha på graven (…) for noen uker siden. Da gikk jeg og lette etter en ballong med tallet to på. Det tok meg lang tid før jeg innså at, han blir ikke to år, … han blir tre. Det ble jo aldri en feiring i fjor. Alt var kaos. Fullstendig kaos. Jeg hadde “glemt” det. Vi feiret toårsdagen på en splitter ny grav, i fjor sommer. I år blir det for andre gang. Tre små år… Tre små år. Den bunnløse urettferdigheten i det bunnløse savnet.


Jeg har hatt en OK sommer, i år. Kanskje den var fin, også. Deler av den var fin. Veldig fin, egentlig, med den andre, beste halvdelen av meg, og de fine vennene jeg har rundt meg. Jeg har ledd mye. Jeg har faktisk ledd veldig mye. En del av meg ønsker ikke å si det høyt, for det føles urettferdig. Skambelagt. Så kommer samvittigheten, så kommer lysten for å låse seg inne. Jeg jobber med det. Alt det jeg den gang da ikke trodde kunne “falle på plass.” Mye har skjedd siden i fjor. Jeg fant tilbake til han som faktisk møtte Aron, sommeren 2016. Den eneste av de eneste som fikk Aron til å smile, og flire, til tross for å være ikke- familie. Han var ikke det minste skeptisk. Ingen andre klarte det – og det vil alltid bæres nært om hjertet. Snart blir vi samboere, og skal skape vårt eget hjem. I de dypeste daler… Om jeg bare hadde visst rundt juletider i fjor at… Det er verdt å holde ut inne i det mørkeste dypet. Min bestevenn, som også fikk møte den største og viktigste delen av hjertet mitt. Som nå egentlig har møtt meg på mitt beste – og mitt verste. Jeg er heldig…

Jeg har tatt telefonen siste månedene. Jeg har åpnet dører, når det har ringt på. Jeg har mimret om Aron, snakket høyt om han, uten å falle i gulvet etterpå. Det er ikke alltid “like lett”, men at det skjer, det gjør godt. Jeg har ikke det konstante presset om å “passe meg.” Jeg tar dag for dag. Noen dager er litt enklere, andre på bunnen. Det har hjulpet å ha mennesker rundt meg som forstår dette. Jeg vet nok ikke helt hva jeg skulle gjort foruten. For jeg har vært vanskelig, siste året. Veldig vanskelig. Ikke svart på meldinger, ikke tatt kontakt. De vet jeg gjør det når jeg er klar. De vet jeg gjør det når jeg “er tilbake.” Det føles urettferdig ut, mot dem, i hodet mitt. Men jeg kan ik... Jeg kan ikke tenke sånn. Jeg må ha meg. Jeg må tenke på meg, en stund til. For jeg har det fortsatt, og vil nok bestandig ha, tøffe dager. Det er ikke til å legge skjul på lenger. Jeg savner Aron. Så fryktelig mye. Hver eneste dag. Alt jeg gjør, alle de “første nye” som skjer, uten Aron ved min side. Hver eneste natt før jeg legger meg, når jeg fortsatt har lyst å gå inn å sjekke på soverommet hans. Soverommet som ikke lenger er, gutten som ikke lenger er her… Det har gått ett år, over ett år, jeg kjenner det fysisk på kroppen – men mentalt var han fortsatt her, for knappe to minutter siden. Hvordan jeg skal klare å fungere i det lange løp, jeg vet enda ikke.

Jeg klarer meg nå, når jeg er sammen med andre. Men jeg er så redd, så livredd, for å være alene. Jeg er redd for å møte andre med barnevogner, som jeg ikke kjenner, men vet hvem jeg er. Kleinheten. Jeg er redd for å høre en baby gråte. Høre en baby flire. Jeg er redd for alt jeg til nå har gått glipp av, med sønnen min. Jeg får vondt i hjertet, når jeg ser barn i rullestol. Ikke fordi de er i rullestol (det er hva det er, og vi samfunnet vårt må tilpasse seg!) – men jeg skulle ønske jeg befant meg bak den rullestolen, og kunne trille min sønn på tur…

Jeg savner å ha noe gjøre. Jeg starter opp som privatist i år. Jeg vil ha nok å gjøre, inkludert boken, men … hva enn jeg gjør, ikke sant, så vil det ikke veie opp for hva jeg kunne ha gjort. Vi hadde så mange hektiske dager, med rutiner jeg veldig ofte var lei av, og trist over, på Arons vegne – som jeg nå ser… Som jeg nå ser var hele min verden. Det var nattevåk og trass, det var bytting på seng grunnet reflux rundt 10-12 ganger hver eneste natt (minimum…) som jeg håndterte alene. Jeg skjønner ikke nå, hvordan jeg fungerte da. Alt hva jeg klarte. Og nå… nå kommer jeg meg så vidt opp av senga om morgenen. Jeg savner det, det å ha noe å stå opp til. Ingenting igjen vil kunne måle seg med det. Jeg hadde det ofte i tankene, når ting stormet som verst, og jeg gikk tredje døgnet uten søvn. “Hadde det ikke gått bra på Neo, så hadde du ikke fått opplevd det her, Marlene…” Jeg fikk oppleve det. Og jeg hadde valgt det igjen. Igjen og igjen. For alltid.

Nei… Livet blir ikke som en verken tenker eller ønsker. Livet bare… er. Jeg er nok ikke hovedpersonen i mitt eget lenger. Jeg bare kaster meg på bølgene hvor enn de kaster meg. Og tro meg, de kaster meg. Jeg har gått i gjennom helvete og tilbake, så alt for mange ganger. Om det bare… Om det bare kan gå stabilt fra nå av ut, som det er nå… Så kan jeg klare meg. Jeg kan klare meg. Og det er en setning jeg håper at ett år fra nå av, så vil jeg ikke føle en dårlig samvittighet etterpå. Vi får ikke alle livet. Vi som har det, bør… Vi bør utnytte det.

 

Det skal jeg, en dag, snart.

Share: