Det første året

Ett år. 12 måneder. 365 dager. 8760 timer. 525600 minutter. 3153600 sekunder. Jeg har skrevet hver en eneste dag, siden den gang. Men svært lite ble publisert. Litt etter litt. Det falt ikke lenger like naturlig, en stund. Det måtte bare ned på papir og jobbes i eget sinn. 

I dag har det gått 366 dager. Ett helt år. Mye har skjedd siden den gang. Mye jeg skulle ønske jeg aldri trengte å måtte føle, oppleve og håndtere. Også mye jeg aldri så komme, når ting stormet som verst. Det skjærer i hjertet og si, det stormer ikke som verst, tjuefire timer i døgnet, lenger. Mesteparten av timene, ja, men ikke hver eneste en. Det har krevet uendelige timer med psykolog, for å mestre å tenke at det er sånn det skal være. For å sitte her nå, og kjenne at jeg overlevde, at noen dager er det verdt å fortsatt trekke pusten – det føles litt ut som om jeg gir slipp på en del av sønnen min ved å gjøre det. Dette var jo det ene, det ene av det ene, man aldri skal kunne overleve som mamma. Jeg kjente sterkt på akkurat den følelsen, da psykologen min sa en setning som fikk meg til å få tårer i øynene. Den setningen som fikk meg til å tenke, for første gang – det er okei om jeg gråter her;

 

“Det var nødvendig, der og da, Marlene. Å beskytte seg selv. Sjokktilstanden.
Men nå, nå i hverdagen, det har bare blitt i veien nå. Har det ikke det?”

 

De vondeste dagene… Jeg sliter, da. Jeg har enda ikke helt lært hvordan jeg skal håndtere dem, på en fornuftig måte, men jeg har lært mine metoder. Når jeg ligger på gulvet og roper, bader i mine egne tårer, stirrer på senga mi som jeg enda, den dag i dag, ikke tør å sove alene i, så vet jeg innerst inne – det kommer en dag i morgen også. Panikken er ikke like stor når telefonen ringer, selv om en større del av meg fortsatt forventer en dårlig nyhet. Jeg skvetter ikke like voldsomt, når det ringer på døra. Jeg forventer ikke en prest der, lenger. Flashbacks fra kirken, fra soverommet på Hareid, politiet, kriseteam, gjenklang av gråten og ropene i veggene… Jeg ser det ikke lenger like klart. Men minnene fra der vi bodde, når jeg fikk nyheten, i min egen seng, den jeg ikke lenger kan fordra å se på… Det er en annen historie. Men tiden har hjulpet hjernen og kroppen min mye bare til nå. Alt det jeg aldri trodde jeg skulle overleve.

Jeg husker ikke stort, fra juli måned i fjor til mars måned i år. Det er nok like greit. Det var bare kaos, hver eneste dag. Alt hva jeg gjorde, alt hva jeg tok meg til med. Den rastløsheten. Hvordan jeg den ene dagen begynte å flytte og vaske og pakke, til den andre dagen, der hvor jeg måtte ha hjelp til å få på meg mine egne klær. Kroppen min var så konstant i krisemodus, en autopilot på hundreogti. Det var dager der hvor jeg måtte google meg frem, for å se om det var noen der ute, som en gang døde av at hjernen regelrett eksploderte. Alt jeg klarte, fordi kroppen min nektet å la meg ligge å tenke. Jeg turte ikke å tenke. Jeg turte ikke å være alene. Det er først nå jeg kjenner hvor sliten jeg ble. Hvor sliten jeg er.

 

… Akkurat nå har jeg tvunget meg selv til å sitte i senga mi. Utenfor vinduet har tåka lagt seg, lufta er kald og vinden suser gjennom ventilene. Men det regner ikke. Jeg ble kastet brått tilbake i tid når jeg så ut vinduet i dag. Det hele ble en salig blanding av nostalgi, som endte med tårer og sorg. Det er på sånne dager jeg skriver, nå. Det minnet meg om dagene der foreldrene mine jobbet, jeg kom hjem fra barneskolen, og bestemoren min sto på kjøkkenet og laget middag. Det var ikke fristende vær for å dra ut og leke, dette var en typisk inneværs- dag. Etter middag tegnet vi, farget i fargebok, lagde oss kakao… De betydde vel ikke allverdens disse dagene der, for lille – meg. Hun som aller mest ville ha fint vær og leke med vennegjengen. Om jeg bare hadde visst da, hvor mye de nå skulle bety. Jeg er glad jeg fikk oppleve en bestemor som min. Den aller, aller beste. Som nå passer godt på Aron min fra oven.

 

Det minnet meg også om dagene der hvor Aron og jeg ikke visste helt hva vi skulle ta oss til med. Når det nærmet seg operasjonsdagen tok vi ikke sjansen på å dra ut når det var kaldt i luften. Og det er begrenset hva man finne på en hel dag innendørs, når vi var såpass begrenset i starten etter innleggelsen på St. Olavs. Jeg tenkte på bestemoren min, og gjorde det beste ut av det. Så vi malte. Vi lagde håndavtrykk på maleribrett, de som nå henger på veggen min i stua. Jeg var Arons høyrehånd, la hans forsiktig i min, så farget vi. Og tegnet. Bygde slott av laken og stoler på stua, krøp oss inn, og satte på Daniel Tiger på TVn. Satte opp stjernelyset på et mørkt soverom, la pleddet over oss, og dro på “telttur.”

Mens jeg nå ramser opp alt det her, så gikk det plutselig opp for meg… Jeg klarer å se de fine øyeblikkene igjen. Det er ikke mange månedene siden, der jeg var redd jeg aldri skulle klare å se dem igjen… Men det hjelper svært lite på, når alt kommer til alt. Jeg sitter nå, dit hvor jeg aldri ville. Der hvor jeg var redd for å komme. Jeg husker ikke lenger, eksakt, hvordan det var å løfte sønnen min opp av sengen sin. Jeg husker ikke tyngden av kroppen hans i armene mine. Men jeg ser nå, alt jeg aldri så da. Det viktigste. Jeg vil alltid huske det viktigste. Men hva hjelper det på, når jeg nå ikke lenger vet hvor langt håret hans kunne ha blitt, hvor lang han kunne vært. Alt han kunne klart, alle milepælene han kunne nådd. Hele vårt fysiske liv, for alltid i en stellebag. I et bilde. I klær, som alltid vil forbli strl. 92. Det gjør vondt. Det gjør så veldig, veldig vondt.

 

Mamma savna dej, lisjegollen min. … Og ej veit ikkje korleis ett heilt år uten solstråla mi snart he gått til.