Bølgedaler

“Et hjerte som elsker lager nye rom.
Ingen tar plassen fra den som er elsket fra før.”

 

Jeg har hatt noen dager siste månedene, som det til nå har føltes feil å si noe om, både ovenfor andre, som aldri har mistet et barn — men aller mest ovenfor meg selv. Men så har jeg den gruppen av mangfold, som står ett år bak hvor jeg står nå. Det kommer dager, der hvor du har det bra. Og det vil føles regelrett ufortjent. En god, god stund… Fra november, til helvete brakte løs i desember og hele veien til februar… Jeg trodde nok aldri jeg skulle stå her, den dag i dag. Noen dager kommer de tankene igjen, som i dag, hvor jeg har vært pottesur på alt og alle — fordi jeg ikke har sønnen min her i armene mine. Fordi verden er urettferdig. Fordi jeg, og alle andre, ikke kunne gjort noen verdens ting. Fordi krybbedød er et forbanna, uvitende helvete.

Alt ordnet seg, så lenge jeg hadde han. Han var trygg, så lenge han hadde meg. Nå har ingen av oss fysisk hverandre, og det slår fortsatt luften ut av meg. Det var – og ér – nødvendig i sjokkfasen, å beskytte seg selv. Om man tar tefonen, kanskje er det enda en dødsmelding å få. Om man åpner døren, kanskje står presten der. Det har tatt månedsvis med timer hos psykolog for å bli kvitt en del av dette, og det nærmer seg nå… Neste uke starter vi ordinær sorgbehandling. «Det var nødvendig der og da, Marlene. Å beskytte seg selv. Nå er det bare i veien, er det ikke?» — Jo, det er da det. Men det var vondt å høre. Vondt å høre at jeg nå har kommet meg dit der hvor jeg snart «bare» sørger. Det føles ut som om jeg visker ut en del av sønnen min, ved å ha kommet meg hit. Gir det mening? Jeg ble aldri den samme, etter jeg ble mamma. Og det var en svært positiv ting. Nå som jeg står her tomhendt… Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg ér.

Jeg skal ikke legge skjul på, jeg har hatt noen fine dager de siste ukene. Disse slår hardt tilbake når de tyngste kommer. Jeg jobber med balansen der, det går seg til. Men usikkerheten ovenfor meg selv er beintøff. Jeg er ikke lenger den selvstendige mammaen jeg var. Hun som jobbet som spesialsykepleier og fysioterapeut og ergoterapeut 24/7, som skviste bort avlastning og kjempet for rettigheter, hjelpemidler, medikamenter og behandling. Nå er jeg 24 år gamle meg, som aldri kom seg noen steder i livet. Som gikk fra å bry seg fint lite om unødige ting rundt, hun hadde tross alt viktigere ting å håndtere. I dag brukte jeg tre timer foran speilet, før jeg til slutt la meg i sofaen fordi «jeg så ikke bra nok ut.» Overgangen… Som en usikker tenåring dratt rett ut i fra intet.

Jeg blir sint på meg selv fordi jeg klarte å puste meg i gjennom disse månedene. 335 dager, uten babyen min. Hvordan i… overlever jeg enda. Og jeg er sliten… Sliten av å veksle mellom å smile og gråte. Sliten av å være med på sommeren, konserter og artigheter — for så å begynne å tenke på Aron, at han ikke er der når jeg kommer hjem — og falle rett ned i ørska. Jeg skal ikke slutte å gripe disse dagene, jeg trenger fine dager midt oppe i det, nå som jeg har kommet meg dit der hvor jeg endelig er i stand til det. Jeg vil ikke ta flere skritt bakover igjen. Men det er så himla vanskelig, når man aller mest bare vil… forsvinne. Jeg vil bare hjem til sønnen min. Jeg er lei av å bare være en mamma på gravplassen. Lei av å gi roser, lei av å tenne lys, lei av å luke i bed og kysse på bilder. Og, i morgen, da har jeg gått elleve måneder uten hjertet mitt. Det begynner å bli tungt nå. Og jeg har enda ikke klart å slutte å gråte og være forbanna på fire døgn. Gud, være med meg.

 

Her kommer sommeren det året jeg aldri trodde ville komme.

Share: