Balansen…

“I’m sorry to all those I hurt while I was hurting.”

 

Det tok en stund før jeg klarte å finne tilbake til ordene mine… Jeg tror den siste tiden har vært en av de mange tyngre. Kanskje en av de tyngste siden da. Jeg gråter mye for tiden. Jeg har før holdt alt inne i løpet av en hel dag, for så å kollapse på det verste når natten står for tur. Det føles ikke ut som en bedring, når det stormer som verst, men jeg vet det er det. På noen områder så klarer jeg mer nå enn tidligere. Jeg føler ønsker igjen om å være med. Jeg får ikke så dårlig samvittighet av å smile og le offentlig, skammen er ikke lenger like stor hele tiden – og det igjen har endret mye på det sosiale. Men det går i bølger, og jeg blir uhyre fort sliten.

Det er viktig å huske på. Sorg går i bølger – noen av dem vet jeg enda ikke hvordan jeg overlever. Men jeg ser nå at det finnes fine stunder i sorg også. Det er det jeg mener. Noe har endret seg. Å åpne meg hos psykolog har nok tillatt meg selv, sakte men sikkert, å kjenne på følelsene når de kommer – og ikke skue dem bort til jeg faller på knærne og ikke lenger aner hvordan jeg skal makte én dag til. Det tok åtte måneder det. At det har gått åtte måneder…

Bare Aron dukker opp i tankene mine kommer det nå tårer, istedenfor bare frykt, redsel og angst. Det er jo dette jeg har ventet på. Det føles fysisk bra at jeg har nådd dette stadiet, men mentalt er jeg brutt ned. Jeg er sliten av å gråte, men samtidig føles det godt at jeg nå gråter – og ikke frykter jeg skal gå inn i en ny runde sjokk jeg ikke aner hvordan jeg skal komme meg ut av med livet i behold. Jeg vet det er det som må til. Og jeg føler trygghet i hjelpen jeg har. På de lettere dagene har jeg nå innsett hvor viktig det er å ha noen rundt seg, for ensomheten er stor i sorg. I åtte måneder har jeg bare ønsket å være alene, vente på at min egen tid skal være omme. Med en sånn tankegang blir man stående på stedet hvil. Og på stedet hvil overlever man ikke i lengden…

Men det er uhyre vanskelig å balansere sorg, vennskap, forhold og andre relasjoner. Mye vanskeligere enn jeg var forberedt på. Når man ene dagen vil stenge seg bort fra omverden, og den andre dagen vil ha en klem fra alle en kjenner.


Det er det å gå fra en hverdag som småbarnsmamma, til å være en helt ordinær ungjente igjen. Det fungerer ikke sånn. Naturen. Mamma er man resten av livet. Jeg var forberedt på det. Ansvaret som kom med… Det finnes ingen motivasjon uten. Jeg har vært heldig som har hatt mennesker rundt meg som alltid stilte opp. Til og med når jeg nektet dem. Til og med når jeg ikke var tilstede, på noe sett og vis. Det var aldri en selvfølge. Og skal jeg aldri ta for gitt – igjen. Folk flest forstår mer enn vi tror – er det noe jeg har lært, så er det nettopp det. Og de som ikke forstår, de må vi bare tilgi. Svært få kan sette seg inn i tiden etter man har mistet et barn. Og det har jeg forståelse for.

Alle mine nære rundt gjorde alt riktig, det må dere vite, for jeg er svært dårlig på å få det sagt. For en mamma som må begrave sitt eget barn… Vi er ikke lenger oss selv. Jeg kjenner jo ikke meg. Jeg fant jo aldri meg før jeg fikk Aron i livet mitt. Jeg vil jo ikke være her. Ikke egentlig. Jeg vil bare flykte tilbake til sommeren i fjor, og være mammaen til Aron. Oss to. Oss to. Oss to og den jeg var før jeg kysset sønnen min på kinnet hans for aller siste gang, før jeg fikk se en kiste så liten, før presten sa sine siste ord – og jeg sto igjen, ansikt til ansikt med realiteten jeg er i nå.

Hvordan kan man forvente at et menneske skal kunne være oppegående og velfungerende etter dét… Tålmodighet. Det er alt jeg og vi trenger. Jeg skal prøve å finne tilbake til meg selv igjen. Men det vil ta tid. For hvem er man, når man er en mamma – uten en baby i armene? Jeg vet bare ikke hvem jeg nå er.


Nå står påsken for tur… I fjor lagde pappaen til Aron og jeg til Arons andre påskeegg. I år skulle det blitt hans tredje. Alt hva jeg hadde gitt for å se ansiktet hans lyse opp når den gule eventyrsjokoladen ble plassert i hendene hans. Istedenfor blir det nå gule roser i en vase og sjokolader på gravplassen. På sånne dager, som i dag, når jeg sto på gravplassen dekt i jord på knærne og røde øyner – så går sorgen hånd i hånd med et fryktelig sinne. To år! To små år… I år skulle han blitt tre – og nå føles det ut som det har gått flere år siden jeg holdt han i armene mine. Tanken gjør meg handlingslammet. Vær tålmodig med oss mens vi lærer den nye hverdagen vår… Vær tålmodig.

 

God påske, vennenmin ❤️
Mamma savna dej