Stolt av deg

Utdrag hentet her: “Ikke alle babyer gråter ved fødselen av. Vi ventet en hel måned. To før du bevegde føttene, fire for armene. Vi ventet seks måneder før flere lyder kom, syv på ett smil og åtte for den første latteren. Men, det var aldri en lang ventetid, for det var ingen venteprosess med i bildet. Alt dette var ting som kanskje aldri engang ville skje. Vi ventet aldri – vi levde på håp.” Det er nesten som om det er noe av Arons egen tidslinje jeg har følgt siste månedene… 


Neste måned har jeg skrevet her inne i to år. Seksten av disse måneden brukte jeg å skrive på kveldstid, etter at Aron hadde lagt seg. Tett før siste måltid. De andre åtte… De kunne jeg vært foruten. Det var sånn en glede for meg å kunne komme inn her, å dele med andre hva nytt Aron hadde lært seg. Hvilke milepæler han hadde nådd. Det gjorde meg så stolt, og jeg ville bare rope det ut til hele verden! Det er som om det var i går når jeg satt i stua vår og skrev, og hørte Aron puste via callingen. Den samme stua som nå sender meg helt ned i kjelleren når jeg tenker på den. Tenk, at dette snart er åtte måneder siden. Jeg har gått rundt her nede, i åtte måneder, uten han jeg ikke trodde jeg skulle klare å leve en dag uten. Jeg som trodde at så lenge vi klarte å komme oss ut av Neonatal, så var alt okei. Da hadde vi klart oss. Og vi hadde klart oss. Det er bare det at jeg trodde vi hadde klart oss for alltid. Jeg trodde det var jeg som skulle forlate denne verden først. Det er jo sånn det funker. Det var ikke få kvelder jeg lot tankene vandre lenger enn lengst, og kunne få meg til å tenke på hvor Aron skulle være, den dagen jeg ikke lenger klarte det selv. Av alderdom. De siste månedene har de tankene gått over til hvilket hjem som vil ta meg imot, den dagen jeg går komplett gal. Av savn.

 

Det føles litt sånn. At jeg hvert øyeblikk kommer til å gå fullstendig av skaftet og miste grepet på hele omverden totalt. Men så, i siste liten, så henter man seg inn igjen. Klar for bare en dag til. Også enda en. Også enda en. Man må bare det. Ta dag for dag. Akkurat det burde jeg nok skjønt før jeg fratok meg selv all form for sosialitet og små, fine øyeblikk inn i mellom all sorgen. Jeg var på middag med noen fine forrige uke, som jeg egentlig hadde takket nei til før de sto på døra mi med blomster (Altså… Åh.) der hvor jeg slengte nyttårsforsettet mitt ut vinduet og tok imot velkomstdrinken. Vel, vel, tre måneder (inkludert før desember) må da være personlig rekord på mine forsett. Men jeg koste meg. Ja, jeg føler jeg fortsatt ikke har lov for meg selv å si det. Ja, samvittigheten tok meg hele resten av uka fordi jeg både smilte og lo så andre så, men kanskje jeg heller må jobbe med det nå, overkomme denne frykten for glede, og unne meg disse små, sjeldne stundene hvor jeg orker – istedenfor å bare kaste armene i været, rope nei og lukke døra bak meg til evig tid. Vi er bare i februar, ut av ett helt år. Hadde jeg virkelig tenkt å bare… Sitte i sofaen til 2019. Det er jo det jeg ønsker også , men jeg ser det finnes lysglimt. Jeg vil forsøke å lære meg å finne dem, og gripe dem – og ikke nærmest kollapse av skyldfølelse i ettertid. Det vil kreve så mye jobb, men jeg kan ikke fortsette sånn her. Jeg har jo blitt redd for å ha noen i livet mitt, fordi jeg ikke klarer ansvaret som kommer med – som å svare på en simpel melding. Jeg føler det “står i veien” for sorgen min. Hvor feil og vond er ikke den tankegangen…

 

De sier det blir enklere å bære med tiden. Jeg må jo tro på det. Det var bare et sjokk for meg å innse at det har blitt verre. At jeg gikk fra å kunne klare kanskje èn dag sammen med venner eller familiekvelder i uka, til å nesten ikke makte en time i måneden. Men jeg har forstått nå at det er sånn det er, for de aller fleste. Sjokkfasen varer lenge. Mye lenger enn jeg var klar over. Jeg er glad jeg har skrevet ned her inne, de første ukene. For nå kan jeg lese tilbake å se dagen når begravelsen var. Før den startet. Og jeg var redd jeg ikke skulle klare å gråte. Fordi jeg ikke klarte å ta innover meg at, herregud, jeg er her. I min egen sønns begravelse. Det er meg som står her. Når jeg sto å så på bilene som kjørte forbi utenfor… Det eneste jeg ønsket var å være en av menneskene i de bilene. Å se flagget på halv stang ved kirka, som jeg så mange ganger hadde sett før, og bare tenke – det er heldigvis ingen jeg kjenner. For det har alltid vært min frykt. Jeg har aldri vært redd for døden.

 

Jeg har vært redd for å være den som er igjen.

 

Månedene flyr forbi. Jeg har gjort det jeg kan nå. For Aron, og for meg selv. Aron sin gravstein er bestilt, og jeg har blitt stolsliter hos psykolog. Det måtte jo ende der. Jeg visste det vel fra første dagen jeg fikk nyheten, at nå vil jeg trenge hjelp, all hjelp i verden, for å overleve. Kanskje jeg må prøve å være like stolt over meg selv for mine egne milepæler nå, som jeg alltid var, og er, av Aron sine. For det er ikke lett. Men det var det ingen som sa at det kom til å bli heller.

Share: