Bare ord

11/02. Akkurat nå har det rundet midnatt, og jeg sitter på ene utsiktsplassen på fjellet ved byen vår. Jeg skulle vært i Oslo på et møte i dag. Dit kom jeg meg aldri. Jeg var redd noe skulle skje med noen jeg kjenner mens jeg var borte. Også var ikke jeg til stede. Igjen… Det er vondt å vite at jeg ikke klarte det likevel, noe jeg virkelig så frem til og hadde forberedt meg i lang tid på, fordi kroppen min alltid er på vakt for noe ingen av oss kan kontrollere. Jeg ser jo hvor umulig det er å leve sånn. Men så har jo det verst tenkelige skjedd. Og det skjedde oss. Det føles ut som det liksom ikke finnes noen grenser nå. Og det skremmer livet av meg.

13/02. I morgen er det Valentines. I fjor ble jeg vekt av en liten gutt som ble plassert ved siden av meg i sengen, med en stor rosebukett i hendene. Aron fikk en pakke med eventyrsjokolade av oss den morgenen. Favoritten hans. Nå ligger det tre eventyrsjokolader på graven hans… Det er vondt å tenke på alt det som var. Det er vondt å tenke på hvordan det kunne ha vært. Dagen i morgen vil ikke starte sånn jeg skulle ønske. Det har den ikke gjort på 206 dager. Og det føles fortsatt uvirkelig. Det finnes fortsatt timer i hverdagen der hvor jeg ikke aner hvordan dette skal fortsette i det lange løp. Dette er en av de.

Jeg har forsøkt å skrive noe, noe som helst, i flere dager. Men alt er feil. Savnet har nådd et helt nytt nivå denne uka. Og jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå. For hver dag som passerer på kalenderen… Sjokket klarer ikke å beskytte meg lenger. Det var en gang der hvor jeg ønsket akkurat dét skulle gi seg, sånn jeg i det minste kunne forsøke å tenke litt klarere. Jeg tenkte aldri hvor nødvendig det var for meg. For det var det. Uten hadde vi gått fra forstanden i kriser. En måned etter at Aron døde lagde jeg en liten minnevideo. Jeg kan ikke huske at jeg gjorde det før jeg rullet meg innom instagram, på mine egne bilder, for første gang siden desember. Det er vanskelig å ta inn at jeg klarte dét, på daværende tidspunkt, mens jeg nå har rullet meg inn i en sjokkskadet boble av traume der hvor jeg ikke har klart å se på en eneste video på mange, mange måneder.

Nedtrykkende tanker, at det finnes de der ute, som klarer å håndtere kriser, uten en hel hær av psykologer bak seg — nå har man jo bare en, men ja, hva det føles — mens her sitter jeg og ikke aner hvor jeg skal starte med nåtiden og fremtiden jeg ikke vil ta del i. Jeg kan ikke kalle meg svak, det ser jeg kan treffe noen i lignende situasjon uten at jeg mener det. Og det ønsker jeg ikke! Men det er sånn det føles, akkurat nå. At det er noe «feil» med akkurat meg, som trenger så mye hjelp i hverdagen nå, jeg som engang var så selvstendig. Det er bare ærlige tanker. Men jeg vet det ikke stemmer, innerst inne. Husk det. Sorg kommer i mange former, akkurat som hele verdens befolkning. Ville bare slenge det på her om noen andre kanskje kjenner seg igjen. Det er ikke godt å føle seg alene.

Tenkte bare å slenge med en setning jeg fikk høre i dag, som er så logisk, men likevel ga meg så mye. “Ingen har klart å stoppe ting fra å skje med tankekraft.” Jeg som går rundt og uroer meg til alle døgnets tider trengte å høre det. Uansett hvor mye jeg bekymrer meg for at jeg skal miste noen andre, så… Så vil det ikke gi meg noen kontroll. Jeg bekymret meg jo hele tiden for at noe skulle skje Aron. Jeg tok alle forhåndsregler. Vi levde jo praktisk talt på sykehuset. Det stoppet ikke det utenkelige… Det er vanskelig å tenke klart på den måten nå, men jeg har selvinnsikt nok til å forstå at det er ulogisk at nå skal alle tenkelige katastrofer ramme meg og mine. Men det har samtidig åpnet opp et kammer i hjernen min som viser hvor lite forutsigbart livet er. At ingen er garantert noen morgendag.

Døden er ikke så fjern som den engang var, selv om den alltid har eksistert. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å leve med akkurat det i bakhodet, uten å gå helt fra forstanden. 

Share: