En liten endring

Akkurat nå sitter jeg hjemme i leiligheten min… Stearinlysene er tent, ute snør det og på TVen ruller det en eller annen dårlig komedie for å holde litt bakgrunnsstøy. Jeg har banet meg opp i vinduskarmen, som er perfekt høyde og bredd for et ekstra skrivebord, og stirrer på stearinlysene fra nabovinduene rundt meg. Det skal gå fint å være her. Om så bare for en natt. Jeg har alltid vært selvstendig. Mister jeg den egenskapen ved meg selv, helt, så er det ikke så mye igjen å hente. Steg for steg…


Jeg kan ikke peke ut nøyaktig hva, eller hvordan… Men en liten endring i tankemønsteret mitt har så vidt slått til denne uka. Jeg las for første gang i gjennom et innlegg jeg skrev her inne for noen måneder tilbake siden. Skyldfølelsen. Det var som om… En større del av meg bare ga meg selv et spark bak og åpnet øynene mine for hva som egentlig var realiteten.

Jeg har ofte her inne nevnt alt vi aldri fikk oppleve. Alt vi aldri fikk gjort. Den turen på lekeland, flere turer på badeland, enda flere reiser, … Det var vel strengt tatt aldri bare tidsklemma som kom i veien. Det var jo ikke det. Aron var en unik liten gutt, som det ikke skulle mye til før noe ble for mye for han. En blanding mellom å være født prematur og skaden som oppstod etter fødselen var grunnen til det. Så vi gjorde mye for å skjerme Aron fra å bli stresset. Å ha faste rutiner var viktig. Det var sånn han følte seg trygg. Det skulle så veldig lite til før inntrykk og stimuli førte til stress, og stress førte til ubehag. Ubehag igjen førte til spastiske kramper. Bunn i grunn… Vi gjorde jo alltid det som var til det beste for Aron. Hva hadde han fått ut av en tur på lekeland, når bare en tur på butikken kunne bli for mye til tider. Hadde den turen vært noe Aron hadde fått utnytte av, eller hadde det vært minner for oss foreldrene sin skyld? Fikk ikke Aron mer ut av turene i barnehagen, i rolige omgivelser, sammen med mamma og pappa – enn tjue andre barn løpende rundt, med støy og uro? For vi var ofte i barnehagen etter stengetid, og vi koset oss så mye der. Jeg har vel glemt av det, midt oppe i mitt eget “alt vi aldri får oppleve” tankekjør.

 

Aron sov i mange, mange timer etter bare en liten tur på helsestasjonen for vektkontroll. Etter reisene til Trondheim og Oslo var han ikke den blide, fornøyde gutten vi kjente. Nå er vel ikke dette beste eksempelet, for hvem er vel det etter sykehusbesøk… Men sånn var det også etter de små reisene vi tok inn i mellom. Han var strålende glad der og da, men det krevde mye for kroppen hans når vi kom tilbake til hverdagen igjen. Og sånn var det. Marlene. Sånn var det. Det blir vel feil å klandre meg selv for alt vi aldri fikk oppleve, når… Når Aron hadde det best sånn det var. Det hadde jo blitt mer feil om vi gjorde alle disse tingene som jeg nå sitter her og ønsker vi fikk gjort, når det alt i alt mest hadde blitt for “egen vinning.” Jeg må minne meg selv på det. Dette var en del av det “ekstra” i en “ekstra hverdag.” Vi kunne ikke gjort det annerledes.

Jeg tror det er en del av “sørge-pakka”… Man vrir rundt på alt. Ser alt utenfra sitt eget perspektiv. Alt blir feil. Alt èr feil. Det tok meg altså syv måneder å innse det. Og jeg tviler ikke et sekund at jeg kanskje allerede i morgen kommer til å betvile alt igjen. Men da har jeg vel dette å se tilbake på… Kanskje det kan hjelpe noen andre også. Det er ikke alltid tidsklemma. Du gjorde jo det som føltes rett, det som måtte til, det som trengtes, der og da. Og det er jo der og da som gjelder, i hverdagen. Ta dag for dag. Leve i nuet, som de sier. Jeg kunne ikke forutsett dette her… Aron skulle jo trille rundt med rullestolen sin sammen med meg, den dagen jeg selv var gammel og grå og føttene mine ikke lenger funket. Selvfølgelig hadde jeg gjort mye, mye, mye annerledes om jeg hadde. Men hvilket liv hadde det vært, om man skal gå rundt å forvente det verste… Vel, jeg kan jo svare meg selv. Det er jo det livet jeg har nå. Og det føles ikke bra i det hele tatt.

 

Jeg gjorde det jeg tenkte var best for Aron. Hele veien. Og det var ikke lett… Men jeg vet også det kunne ha vært mye vanskeligere, om ikke Aron hadde vært Aron. Han var alltid så fornøyd og blid, han. Han hadde sine vansker, og disse vanskene var veldig vonde for meg òg. Men han så aldri hindringer. Han ble bare nesten to år. Hele veien har jeg tenkt at Aron har en gammel sjel, som det kalles. Han var aldri bare en helt ordinær toåring. Han tenkte så det knakte. Han fant sine helt unike måter å kommunisere på. Måter toåringer flest ikke behøver å måtte finne ut av. Jeg vet han hadde kunnet lært oss så mye, mye mer enn han allerede gjorde, om han bare fikk mer tid her. Alle de unike barna som baner for seg sin egen vei. Lærer verden om at man ikke er så forskjellig fra andre. Man har bare forskjellige måter å gjøre det på.

Som jeg skulle ønske jeg fikk oppleve hvordan Aron hadde vært på sin første skoledag. Nå kommer tårene, men det går fint… Jeg drømte om den dagen. Hele tiden. Og jeg var så sikker på jeg skulle få oppleve det. Jeg var så veldig sikker… Når jeg sitter her og skriver dette går det opp for meg at det er jo akkurat sånn min egen mamma tenker om meg. Hun vil jo se meg òg nå mine mål. Det kan jeg ikke klare om jeg gir opp. Det er for så vidt ikke et valg heller. Det lovte jeg jo Aron på dag èn på intensiven. “Om du bere klare det her, så skal du og ej aldri gi opp.”

 

Vi begge holdt våre løfter.