Aspekt

De siste dagene har jeg kjent på at jeg kanskje vil prøve å være i leiligheten min igjen… Det er vanskelig akkurat det der. Det er så trygt med familien. Alltid noen til stede. Jeg vet dette med tryggheten er viktig etter man har mistet noen. Jeg vet det er viktig å være i stand til å se hva en trenger, hva en behøver og ikke minst hva som gjør hverdagen enklere å bære. Min har vært her. Men for hvor lenge skal det være greit. Hvor lenge skal jeg måtte bruke denne tryggheten, før jeg må ta tak i meg selv og gi meg selv et spark bak? “Jeg har snakket med mange, som også er mye eldre enn deg, som må bo hos andre både to og tre år før de er klare å komme seg på beina igjen. Forhast deg ikke. Ta deg tid.” Jeg snakket om dette forrige uke, hos psykologen. Jeg forstår. Jeg gjør jo det. Men jeg er så redd denne tryggheten jeg har bygget opp rundt meg skal medføre en større angst for “den store verden” til slutt. Den store verden som i hverdagen jeg forsøker å unngå. Hverdagen uten babyen min.

Stillheten i leiligheten min vil ikke endre seg til lenger tid som går. Den vil alltid forbli stille. Det vil aldri være noen babylatter i den. Sengen til Aron kommer heller ikke stå på soverommet mitt, til mer tid som går. Heller ikke lekene hans… Det vil fortsatt være bare meg, uten Aron fysisk tilstede. Den delen kan ikke tiden endre. Sånn er det… Marerittene kan det være jeg vil ha i mange år til fremover. Posttraumatisk stress er ikke noe som “bare går over.” Men nå har jeg jo tatt tak i den delen. Jeg forsøker. Men alt tatt i betraktning, så må jeg innse at den stillheten når det bare er meg, helt alene, det er noe jeg må lære meg å leve med. Det er nå sånn det er. Å bo hos foreldrene mine i en alder av 30 er ikke akkurat noe jeg trakter etter. Jeg trakter vel heller ikke å drive å betale for en leilighet, med både strøm og internett, uten å engang være der selv. Akkurat nå driver jeg vel strengt tatt å betaler varme for hybelkaninene mine. Og plantene mine som nå helt sikkert har sett sine siste dager.

 

Dette var noe jeg aldri la fokus på de første månedene… Jeg mistet Aron. Det var, og er, der tankene mine svirret. Det tok meg lang tid å innse aspektene ved det. Som den stillheten… Som de følelsene av at man er uansvarlig når man står å lager frokost bare til seg selv. Det er også noe jeg må lære meg å ta inn. Lage mat alene. Spise alene. Bo alene. Starte voksenlivet generelt – igjen.

Det jeg engang drømte om. Og fikk. Og levde. Og mistet.

… Og må bygge opp igjen. For jeg må jo det. Jeg ser jo det. Jeg har lært mye av å høre det jeg sier bli satt i perspektiv og snakket om fra en annens “point of view” hos psykolog. Jeg hadde jo ikke troen på dette med psykologer, helt ærlig. Hvordan skulle andre forstå meg, når jeg selv ikke gjør det. Men det hjelper. Jeg føler, jeg føler så sterkt, at det er et hån å forsøke å leve livet videre når min egen sønn ikke fikk det. Å høre den andre siden ved den tankegangen, fra en som er profesjonell, satte ting i perspektiv for meg.

“Men hva om det er et større hån å ikke leve?”

Det er så mange unge som mister livet. Daglig. Hvert et eneste minutt. Og her sitter jeg og ikke tar nytte av at jeg faktisk er her. Jeg er her nå. Akkurat nå. Det vil ta lang tid å klare å leve etter den der, det er ikke sånn at jeg allerede i morgen kommer til å hoppe ut av sengen, slenge armene i været og bare “livet!” Men så lenge jeg nå bare er åpen for tankegangen, at det kanskje en dag er mulig… Det er vel det første steget.

 

Sensommeren 2015 slo vi statistikker. Midten av 2016 ble den fineste tiden i hele mitt liv.  Starten på 2017 viste jeg meg selv hvor sterk og selvstendig jeg kan være. Begynnelsen på sommeren i fjor så jeg bare håp, med tanke på operasjonen Aron skulle ha. Operasjonen som aldri ble, og fremtiden som aldri kom. Den jeg var døde også den morgenen. Jeg vet jeg har mye fint å se tilbake på, men det er veldig vanskelig å se det, når alt er så mørkt som det er nå. Men det er der. Om jeg så må bruke hele resten av min evighet til å klare å se det igjen, så er det det jeg må gjøre. Det er ikke sånn her det skal ende for meg oss. Dette perspektivet kom på nytt som et lynnedslag for noen dager siden…

Familiehunden vår måtte forlate oss etter korttidssykdom. Enda en liten bestevenn. Han som har vært i livet mitt siden jeg var en trassig femtenåring. Han var Arons store favoritt, min siste trøst og den enste grunnen jeg hadde til å komme meg ut av huset de siste månedene. Jeg mistet mye ved å miste han nå. Det gjorde vi alle. Det forsterket angsten min for at alle rundt meg nå bare forsvinner… Hjertene våres trengte ikke mer savn nå. Jeg satt oppe med Winnie hver en enste natt den siste uka. Lå på gulvet og holdt rundt han og gråt ut enda et kapittel av livet mitt. Jeg ville bare… Jeg ville bare gjøre det rett, denne gangen. Jeg ville gjøre det sånn jeg ønsker fikk gjort for syv måneder siden. Jeg fortalte at Aron kom til å bli kjempeglad for å se han igjen. For det er nå sånn jeg tenker nå, vi finner hverandre igjen. Jeg vil ikke tro noe annet. Så sa jeg det jeg jeg har vært så heldig (kan man kalle det heldig…) med å få bli mine siste ord til de jeg har mistet:


 

“Kjempeglade i dej”

Share: