If you`ve lost your way

Jeg vil bare skrive nå. La fingrene løpe over tastaturet og ikke tenke på hva jeg skal skrive, hvordan jeg skal formulere det eller hvor lenge jeg må la det ligge før jeg er enig med meg selv at nå, kan det publiseres. Sånn jeg pleier å gjøre. Det å formulere tanker over til ord har bestandig vært noe jeg har likt å gjøre. For jeg er ikke så flink til det muntlig. Jeg blir stresset og nervøs, setningene mine stokker seg om og alt blir bare tull. Jeg er den jenta som har skrevet dagbok siden første skoledag på barneskolen. De fleste bøkene jeg eier består av hvordan man skal utvikle seg skriftlig, lære å bruke ordene sine. For ord har makt. Og det er det viktig en bruker riktig. Det har jeg ikke alltid gjort.

De aller minste valgene og handlingene en gjør i hverdagen, kan utgjøre de aller største forandringene for fremtiden. Jeg tenker ofte på det. Hvor lite det er som skal til, før en har skrevet inn en helt ny vei for seg selv. Det kan være et møte med et nytt menneske, det arrangementet en egentlig ikke hadde planer om å dra på, en simpel tur på butikken – en bitteliten melding. Hver gang vi sier “nei” istedenfor “ja” – og omvendt.

 

Tilfeldigheter en ikke tenker stort over, om i det hele tatt, som bare plutselig permanent har skiftet livet ditt i en helt ny retning, enn hvor det egentlig kunne ha vært. Og vi er ikke engang klar over det.

 


Hadde jeg vært hjemme den ene dagen på nyåret i 2014, sånn jeg egentlig skulle, så hadde jeg aldri møtt pappaen til Aron. Og da hadde Aron aldri vært her. Og uten Aron…  Jeg hadde mistet de fineste og mest viktige årene av mitt liv. Og jeg hadde ikke engang vært klar over det. Jeg vet ikke helt hvem jeg kunne ha vært da. Jeg tror kanskje ikke jeg hadde alliert handlingene mine gjennom personligheten min. Jeg hadde nok fortsatt vært svært usikker. Misforstå meg rett, det finnes vel ikke annet enn usikkerhet i kroppen min nå, men sånn generelt sett.

Jeg hadde vært en veldig usikker utgave av meg selv, som ikke hadde ant hvor hun skulle plassere seg selv. Det er først nå, i 2018, jeg ser meg. Og jeg tror oppriktig jeg er en allright person, om jeg bare hadde vært litt mer… Modig. Og ærlig. Hver gang man lyver fordi en ikke ønsker å si “jeg har det ikke så bra” – så skaper det bare unødig surr. Ta det fra meg. Det lønner seg ikke å si at man sov, når man ikke svarer på en melding, for å skjule at man egentlig lå å gråt. Hvilket nært forhold får man med andre av å gjøre det. Det gir jo ingen av partene noe. Det river bort hele grunnmuren.

 

Vi må bli flinkere å gi andre en mulighet til å være der for oss. Jeg liker jo å være en støttespiller selv, jeg skjønner ikke hvorfor jeg da føler meg som en byrde ved å la andre være det for meg…

 


Jeg har så mange pinner jeg kan plassere i livsboken min, hvor alt kunne ha tatt en helt annen vending om jeg bare hadde gjort det eller det. Gått hit eller dit. Dratt hjem eller dratt ut. Svart på den meldingen – eller tatt den telefonsamtalen. Åpnet den døra. Så små, egentlig ubetydelige hverdagslige greier, som vi ikke engang tenker to ganger over. Ikke før vi sitter der da, en sen natt, og blar forbi bildene gjennom de fem- ti siste årene. Bilder som kanskje aldri hadde blitt tatt, med mennesker vi kanskje aldri hadde kjent. Og bilder som aldri ble tatt, med mennesker vi aldri kjente, eller kanskje engang kjente men som nå har gått separate veier – fordi vi valgte noe annet noen år tidligere. Ett valg, utav to, hvor vi valgte det ene. Fordi det andre ikke passet inn i vår hverdag akkurat da. Selv om sistnevnte kanskje hadde kunnet gjort et enda bedre utfall for fremtidige oss. Men det visste vi ikke. Det kunne vi ikke vite. 

Jeg lurer på hvordan de andre versjonene av meg selv kunne ha vært i 2018. Eneste jeg med sikkerhet vet er at jeg ikke hadde turt å ta valget om å gjøre noe om igjen, om jeg hadde fått muligheten. Jeg vet ikke hvor lite som skulle vært til, for ikke å få oppleve Aron i livet mitt. Og det hadde jeg aldri villet sjanse på. Vi kan godt angre på noe vi har gjort, men vi vet ikke hvordan det hadde sett ut, om vi hadde fått muligheten til å gå tilbake i tid og endre en ting eller to i “manuset” vårt. Vi lærer av våre feil, sies det. Det minner meg om ene postit lappen jeg gikk rundt med i penalet på ungdomsskolen.

 

“Forget the risk and take the fall.
If it`s what you want then it`s worth it all.”



Sett bort fra det åpenbare…
Det jeg hadde ønsket å gå tilbake å forandre, det er alt jeg har utsatt – fordi “tiden ikke passet.” 

 

Share: