Stolt av deg

Utdrag hentet her: “Ikke alle babyer gråter ved fødselen av. Vi ventet en hel måned. To før du bevegde føttene, fire for armene. Vi ventet seks måneder før flere lyder kom, syv på ett smil og åtte for den første latteren. Men, det var aldri en lang ventetid, for det var ingen venteprosess med i bildet. Alt dette var ting som kanskje aldri engang ville skje. Vi ventet aldri – vi levde på håp.” Det er nesten som om det er noe av Arons egen tidslinje jeg har følgt siste månedene… 


Neste måned har jeg skrevet her inne i to år. Seksten av disse måneden brukte jeg å skrive på kveldstid, etter at Aron hadde lagt seg. Tett før siste måltid. De andre åtte… De kunne jeg vært foruten. Det var sånn en glede for meg å kunne komme inn her, å dele med andre hva nytt Aron hadde lært seg. Hvilke milepæler han hadde nådd. Det gjorde meg så stolt, og jeg ville bare rope det ut til hele verden! Det er som om det var i går når jeg satt i stua vår og skrev, og hørte Aron puste via callingen. Den samme stua som nå sender meg helt ned i kjelleren når jeg tenker på den. Tenk, at dette snart er åtte måneder siden. Jeg har gått rundt her nede, i åtte måneder, uten han jeg ikke trodde jeg skulle klare å leve en dag uten. Jeg som trodde at så lenge vi klarte å komme oss ut av Neonatal, så var alt okei. Da hadde vi klart oss. Og vi hadde klart oss. Det er bare det at jeg trodde vi hadde klart oss for alltid. Jeg trodde det var jeg som skulle forlate denne verden først. Det er jo sånn det funker. Det var ikke få kvelder jeg lot tankene vandre lenger enn lengst, og kunne få meg til å tenke på hvor Aron skulle være, den dagen jeg ikke lenger klarte det selv. Av alderdom. De siste månedene har de tankene gått over til hvilket hjem som vil ta meg imot, den dagen jeg går komplett gal. Av savn.

 

Det føles litt sånn. At jeg hvert øyeblikk kommer til å gå fullstendig av skaftet og miste grepet på hele omverden totalt. Men så, i siste liten, så henter man seg inn igjen. Klar for bare en dag til. Også enda en. Også enda en. Man må bare det. Ta dag for dag. Akkurat det burde jeg nok skjønt før jeg fratok meg selv all form for sosialitet og små, fine øyeblikk inn i mellom all sorgen. Jeg var på middag med noen fine forrige uke, som jeg egentlig hadde takket nei til før de sto på døra mi med blomster (Altså… Åh.) der hvor jeg slengte nyttårsforsettet mitt ut vinduet og tok imot velkomstdrinken. Vel, vel, tre måneder (inkludert før desember) må da være personlig rekord på mine forsett. Men jeg koste meg. Ja, jeg føler jeg fortsatt ikke har lov for meg selv å si det. Ja, samvittigheten tok meg hele resten av uka fordi jeg både smilte og lo så andre så, men kanskje jeg heller må jobbe med det nå, overkomme denne frykten for glede, og unne meg disse små, sjeldne stundene hvor jeg orker – istedenfor å bare kaste armene i været, rope nei og lukke døra bak meg til evig tid. Vi er bare i februar, ut av ett helt år. Hadde jeg virkelig tenkt å bare… Sitte i sofaen til 2019. Det er jo det jeg ønsker også , men jeg ser det finnes lysglimt. Jeg vil forsøke å lære meg å finne dem, og gripe dem – og ikke nærmest kollapse av skyldfølelse i ettertid. Det vil kreve så mye jobb, men jeg kan ikke fortsette sånn her. Jeg har jo blitt redd for å ha noen i livet mitt, fordi jeg ikke klarer ansvaret som kommer med – som å svare på en simpel melding. Jeg føler det “står i veien” for sorgen min. Hvor feil og vond er ikke den tankegangen…

 

De sier det blir enklere å bære med tiden. Jeg må jo tro på det. Det var bare et sjokk for meg å innse at det har blitt verre. At jeg gikk fra å kunne klare kanskje èn dag sammen med venner eller familiekvelder i uka, til å nesten ikke makte en time i måneden. Men jeg har forstått nå at det er sånn det er, for de aller fleste. Sjokkfasen varer lenge. Mye lenger enn jeg var klar over. Jeg er glad jeg har skrevet ned her inne, de første ukene. For nå kan jeg lese tilbake å se dagen når begravelsen var. Før den startet. Og jeg var redd jeg ikke skulle klare å gråte. Fordi jeg ikke klarte å ta innover meg at, herregud, jeg er her. I min egen sønns begravelse. Det er meg som står her. Når jeg sto å så på bilene som kjørte forbi utenfor… Det eneste jeg ønsket var å være en av menneskene i de bilene. Å se flagget på halv stang ved kirka, som jeg så mange ganger hadde sett før, og bare tenke – det er heldigvis ingen jeg kjenner. For det har alltid vært min frykt. Jeg har aldri vært redd for døden.

 

Jeg har vært redd for å være den som er igjen.

 

Månedene flyr forbi. Jeg har gjort det jeg kan nå. For Aron, og for meg selv. Aron sin gravstein er bestilt, og jeg har blitt stolsliter hos psykolog. Det måtte jo ende der. Jeg visste det vel fra første dagen jeg fikk nyheten, at nå vil jeg trenge hjelp, all hjelp i verden, for å overleve. Kanskje jeg må prøve å være like stolt over meg selv for mine egne milepæler nå, som jeg alltid var, og er, av Aron sine. For det er ikke lett. Men det var det ingen som sa at det kom til å bli heller.

Bare ord

11/02. Akkurat nå har det rundet midnatt, og jeg sitter på ene utsiktsplassen på fjellet ved byen vår. Jeg skulle vært i Oslo på et møte i dag. Dit kom jeg meg aldri. Jeg var redd noe skulle skje med noen jeg kjenner mens jeg var borte. Også var ikke jeg til stede. Igjen… Det er vondt å vite at jeg ikke klarte det likevel, noe jeg virkelig så frem til og hadde forberedt meg i lang tid på, fordi kroppen min alltid er på vakt for noe ingen av oss kan kontrollere. Jeg ser jo hvor umulig det er å leve sånn. Men så har jo det verst tenkelige skjedd. Og det skjedde oss. Det føles ut som det liksom ikke finnes noen grenser nå. Og det skremmer livet av meg.

13/02. I morgen er det Valentines. I fjor ble jeg vekt av en liten gutt som ble plassert ved siden av meg i sengen, med en stor rosebukett i hendene. Aron fikk en pakke med eventyrsjokolade av oss den morgenen. Favoritten hans. Nå ligger det tre eventyrsjokolader på graven hans… Det er vondt å tenke på alt det som var. Det er vondt å tenke på hvordan det kunne ha vært. Dagen i morgen vil ikke starte sånn jeg skulle ønske. Det har den ikke gjort på 206 dager. Og det føles fortsatt uvirkelig. Det finnes fortsatt timer i hverdagen der hvor jeg ikke aner hvordan dette skal fortsette i det lange løp. Dette er en av de.

Jeg har forsøkt å skrive noe, noe som helst, i flere dager. Men alt er feil. Savnet har nådd et helt nytt nivå denne uka. Og jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå. For hver dag som passerer på kalenderen… Sjokket klarer ikke å beskytte meg lenger. Det var en gang der hvor jeg ønsket akkurat dét skulle gi seg, sånn jeg i det minste kunne forsøke å tenke litt klarere. Jeg tenkte aldri hvor nødvendig det var for meg. For det var det. Uten hadde vi gått fra forstanden i kriser. En måned etter at Aron døde lagde jeg en liten minnevideo. Jeg kan ikke huske at jeg gjorde det før jeg rullet meg innom instagram, på mine egne bilder, for første gang siden desember. Det er vanskelig å ta inn at jeg klarte dét, på daværende tidspunkt, mens jeg nå har rullet meg inn i en sjokkskadet boble av traume der hvor jeg ikke har klart å se på en eneste video på mange, mange måneder.

Nedtrykkende tanker, at det finnes de der ute, som klarer å håndtere kriser, uten en hel hær av psykologer bak seg — nå har man jo bare en, men ja, hva det føles — mens her sitter jeg og ikke aner hvor jeg skal starte med nåtiden og fremtiden jeg ikke vil ta del i. Jeg kan ikke kalle meg svak, det ser jeg kan treffe noen i lignende situasjon uten at jeg mener det. Og det ønsker jeg ikke! Men det er sånn det føles, akkurat nå. At det er noe «feil» med akkurat meg, som trenger så mye hjelp i hverdagen nå, jeg som engang var så selvstendig. Det er bare ærlige tanker. Men jeg vet det ikke stemmer, innerst inne. Husk det. Sorg kommer i mange former, akkurat som hele verdens befolkning. Ville bare slenge det på her om noen andre kanskje kjenner seg igjen. Det er ikke godt å føle seg alene.

Tenkte bare å slenge med en setning jeg fikk høre i dag, som er så logisk, men likevel ga meg så mye. “Ingen har klart å stoppe ting fra å skje med tankekraft.” Jeg som går rundt og uroer meg til alle døgnets tider trengte å høre det. Uansett hvor mye jeg bekymrer meg for at jeg skal miste noen andre, så… Så vil det ikke gi meg noen kontroll. Jeg bekymret meg jo hele tiden for at noe skulle skje Aron. Jeg tok alle forhåndsregler. Vi levde jo praktisk talt på sykehuset. Det stoppet ikke det utenkelige… Det er vanskelig å tenke klart på den måten nå, men jeg har selvinnsikt nok til å forstå at det er ulogisk at nå skal alle tenkelige katastrofer ramme meg og mine. Men det har samtidig åpnet opp et kammer i hjernen min som viser hvor lite forutsigbart livet er. At ingen er garantert noen morgendag.

Døden er ikke så fjern som den engang var, selv om den alltid har eksistert. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å leve med akkurat det i bakhodet, uten å gå helt fra forstanden. 

En liten endring

Akkurat nå sitter jeg hjemme i leiligheten min… Stearinlysene er tent, ute snør det og på TVen ruller det en eller annen dårlig komedie for å holde litt bakgrunnsstøy. Jeg har banet meg opp i vinduskarmen, som er perfekt høyde og bredd for et ekstra skrivebord, og stirrer på stearinlysene fra nabovinduene rundt meg. Det skal gå fint å være her. Om så bare for en natt. Jeg har alltid vært selvstendig. Mister jeg den egenskapen ved meg selv, helt, så er det ikke så mye igjen å hente. Steg for steg…


Jeg kan ikke peke ut nøyaktig hva, eller hvordan… Men en liten endring i tankemønsteret mitt har så vidt slått til denne uka. Jeg las for første gang i gjennom et innlegg jeg skrev her inne for noen måneder tilbake siden. Skyldfølelsen. Det var som om… En større del av meg bare ga meg selv et spark bak og åpnet øynene mine for hva som egentlig var realiteten.

Jeg har ofte her inne nevnt alt vi aldri fikk oppleve. Alt vi aldri fikk gjort. Den turen på lekeland, flere turer på badeland, enda flere reiser, … Det var vel strengt tatt aldri bare tidsklemma som kom i veien. Det var jo ikke det. Aron var en unik liten gutt, som det ikke skulle mye til før noe ble for mye for han. En blanding mellom å være født prematur og skaden som oppstod etter fødselen var grunnen til det. Så vi gjorde mye for å skjerme Aron fra å bli stresset. Å ha faste rutiner var viktig. Det var sånn han følte seg trygg. Det skulle så veldig lite til før inntrykk og stimuli førte til stress, og stress førte til ubehag. Ubehag igjen førte til spastiske kramper. Bunn i grunn… Vi gjorde jo alltid det som var til det beste for Aron. Hva hadde han fått ut av en tur på lekeland, når bare en tur på butikken kunne bli for mye til tider. Hadde den turen vært noe Aron hadde fått utnytte av, eller hadde det vært minner for oss foreldrene sin skyld? Fikk ikke Aron mer ut av turene i barnehagen, i rolige omgivelser, sammen med mamma og pappa – enn tjue andre barn løpende rundt, med støy og uro? For vi var ofte i barnehagen etter stengetid, og vi koset oss så mye der. Jeg har vel glemt av det, midt oppe i mitt eget “alt vi aldri får oppleve” tankekjør.

 

Aron sov i mange, mange timer etter bare en liten tur på helsestasjonen for vektkontroll. Etter reisene til Trondheim og Oslo var han ikke den blide, fornøyde gutten vi kjente. Nå er vel ikke dette beste eksempelet, for hvem er vel det etter sykehusbesøk… Men sånn var det også etter de små reisene vi tok inn i mellom. Han var strålende glad der og da, men det krevde mye for kroppen hans når vi kom tilbake til hverdagen igjen. Og sånn var det. Marlene. Sånn var det. Det blir vel feil å klandre meg selv for alt vi aldri fikk oppleve, når… Når Aron hadde det best sånn det var. Det hadde jo blitt mer feil om vi gjorde alle disse tingene som jeg nå sitter her og ønsker vi fikk gjort, når det alt i alt mest hadde blitt for “egen vinning.” Jeg må minne meg selv på det. Dette var en del av det “ekstra” i en “ekstra hverdag.” Vi kunne ikke gjort det annerledes.

Jeg tror det er en del av “sørge-pakka”… Man vrir rundt på alt. Ser alt utenfra sitt eget perspektiv. Alt blir feil. Alt èr feil. Det tok meg altså syv måneder å innse det. Og jeg tviler ikke et sekund at jeg kanskje allerede i morgen kommer til å betvile alt igjen. Men da har jeg vel dette å se tilbake på… Kanskje det kan hjelpe noen andre også. Det er ikke alltid tidsklemma. Du gjorde jo det som føltes rett, det som måtte til, det som trengtes, der og da. Og det er jo der og da som gjelder, i hverdagen. Ta dag for dag. Leve i nuet, som de sier. Jeg kunne ikke forutsett dette her… Aron skulle jo trille rundt med rullestolen sin sammen med meg, den dagen jeg selv var gammel og grå og føttene mine ikke lenger funket. Selvfølgelig hadde jeg gjort mye, mye, mye annerledes om jeg hadde. Men hvilket liv hadde det vært, om man skal gå rundt å forvente det verste… Vel, jeg kan jo svare meg selv. Det er jo det livet jeg har nå. Og det føles ikke bra i det hele tatt.

 

Jeg gjorde det jeg tenkte var best for Aron. Hele veien. Og det var ikke lett… Men jeg vet også det kunne ha vært mye vanskeligere, om ikke Aron hadde vært Aron. Han var alltid så fornøyd og blid, han. Han hadde sine vansker, og disse vanskene var veldig vonde for meg òg. Men han så aldri hindringer. Han ble bare nesten to år. Hele veien har jeg tenkt at Aron har en gammel sjel, som det kalles. Han var aldri bare en helt ordinær toåring. Han tenkte så det knakte. Han fant sine helt unike måter å kommunisere på. Måter toåringer flest ikke behøver å måtte finne ut av. Jeg vet han hadde kunnet lært oss så mye, mye mer enn han allerede gjorde, om han bare fikk mer tid her. Alle de unike barna som baner for seg sin egen vei. Lærer verden om at man ikke er så forskjellig fra andre. Man har bare forskjellige måter å gjøre det på.

Som jeg skulle ønske jeg fikk oppleve hvordan Aron hadde vært på sin første skoledag. Nå kommer tårene, men det går fint… Jeg drømte om den dagen. Hele tiden. Og jeg var så sikker på jeg skulle få oppleve det. Jeg var så veldig sikker… Når jeg sitter her og skriver dette går det opp for meg at det er jo akkurat sånn min egen mamma tenker om meg. Hun vil jo se meg òg nå mine mål. Det kan jeg ikke klare om jeg gir opp. Det er for så vidt ikke et valg heller. Det lovte jeg jo Aron på dag èn på intensiven. “Om du bere klare det her, så skal du og ej aldri gi opp.”

 

Vi begge holdt våre løfter.

Aspekt

De siste dagene har jeg kjent på at jeg kanskje vil prøve å være i leiligheten min igjen… Det er vanskelig akkurat det der. Det er så trygt med familien. Alltid noen til stede. Jeg vet dette med tryggheten er viktig etter man har mistet noen. Jeg vet det er viktig å være i stand til å se hva en trenger, hva en behøver og ikke minst hva som gjør hverdagen enklere å bære. Min har vært her. Men for hvor lenge skal det være greit. Hvor lenge skal jeg måtte bruke denne tryggheten, før jeg må ta tak i meg selv og gi meg selv et spark bak? “Jeg har snakket med mange, som også er mye eldre enn deg, som må bo hos andre både to og tre år før de er klare å komme seg på beina igjen. Forhast deg ikke. Ta deg tid.” Jeg snakket om dette forrige uke, hos psykologen. Jeg forstår. Jeg gjør jo det. Men jeg er så redd denne tryggheten jeg har bygget opp rundt meg skal medføre en større angst for “den store verden” til slutt. Den store verden som i hverdagen jeg forsøker å unngå. Hverdagen uten babyen min.

Stillheten i leiligheten min vil ikke endre seg til lenger tid som går. Den vil alltid forbli stille. Det vil aldri være noen babylatter i den. Sengen til Aron kommer heller ikke stå på soverommet mitt, til mer tid som går. Heller ikke lekene hans… Det vil fortsatt være bare meg, uten Aron fysisk tilstede. Den delen kan ikke tiden endre. Sånn er det… Marerittene kan det være jeg vil ha i mange år til fremover. Posttraumatisk stress er ikke noe som “bare går over.” Men nå har jeg jo tatt tak i den delen. Jeg forsøker. Men alt tatt i betraktning, så må jeg innse at den stillheten når det bare er meg, helt alene, det er noe jeg må lære meg å leve med. Det er nå sånn det er. Å bo hos foreldrene mine i en alder av 30 er ikke akkurat noe jeg trakter etter. Jeg trakter vel heller ikke å drive å betale for en leilighet, med både strøm og internett, uten å engang være der selv. Akkurat nå driver jeg vel strengt tatt å betaler varme for hybelkaninene mine. Og plantene mine som nå helt sikkert har sett sine siste dager.

 

Dette var noe jeg aldri la fokus på de første månedene… Jeg mistet Aron. Det var, og er, der tankene mine svirret. Det tok meg lang tid å innse aspektene ved det. Som den stillheten… Som de følelsene av at man er uansvarlig når man står å lager frokost bare til seg selv. Det er også noe jeg må lære meg å ta inn. Lage mat alene. Spise alene. Bo alene. Starte voksenlivet generelt – igjen.

Det jeg engang drømte om. Og fikk. Og levde. Og mistet.

… Og må bygge opp igjen. For jeg må jo det. Jeg ser jo det. Jeg har lært mye av å høre det jeg sier bli satt i perspektiv og snakket om fra en annens “point of view” hos psykolog. Jeg hadde jo ikke troen på dette med psykologer, helt ærlig. Hvordan skulle andre forstå meg, når jeg selv ikke gjør det. Men det hjelper. Jeg føler, jeg føler så sterkt, at det er et hån å forsøke å leve livet videre når min egen sønn ikke fikk det. Å høre den andre siden ved den tankegangen, fra en som er profesjonell, satte ting i perspektiv for meg.

“Men hva om det er et større hån å ikke leve?”

Det er så mange unge som mister livet. Daglig. Hvert et eneste minutt. Og her sitter jeg og ikke tar nytte av at jeg faktisk er her. Jeg er her nå. Akkurat nå. Det vil ta lang tid å klare å leve etter den der, det er ikke sånn at jeg allerede i morgen kommer til å hoppe ut av sengen, slenge armene i været og bare “livet!” Men så lenge jeg nå bare er åpen for tankegangen, at det kanskje en dag er mulig… Det er vel det første steget.

 

Sensommeren 2015 slo vi statistikker. Midten av 2016 ble den fineste tiden i hele mitt liv.  Starten på 2017 viste jeg meg selv hvor sterk og selvstendig jeg kan være. Begynnelsen på sommeren i fjor så jeg bare håp, med tanke på operasjonen Aron skulle ha. Operasjonen som aldri ble, og fremtiden som aldri kom. Den jeg var døde også den morgenen. Jeg vet jeg har mye fint å se tilbake på, men det er veldig vanskelig å se det, når alt er så mørkt som det er nå. Men det er der. Om jeg så må bruke hele resten av min evighet til å klare å se det igjen, så er det det jeg må gjøre. Det er ikke sånn her det skal ende for meg oss. Dette perspektivet kom på nytt som et lynnedslag for noen dager siden…

Familiehunden vår måtte forlate oss etter korttidssykdom. Enda en liten bestevenn. Han som har vært i livet mitt siden jeg var en trassig femtenåring. Han var Arons store favoritt, min siste trøst og den enste grunnen jeg hadde til å komme meg ut av huset de siste månedene. Jeg mistet mye ved å miste han nå. Det gjorde vi alle. Det forsterket angsten min for at alle rundt meg nå bare forsvinner… Hjertene våres trengte ikke mer savn nå. Jeg satt oppe med Winnie hver en enste natt den siste uka. Lå på gulvet og holdt rundt han og gråt ut enda et kapittel av livet mitt. Jeg ville bare… Jeg ville bare gjøre det rett, denne gangen. Jeg ville gjøre det sånn jeg ønsker fikk gjort for syv måneder siden. Jeg fortalte at Aron kom til å bli kjempeglad for å se han igjen. For det er nå sånn jeg tenker nå, vi finner hverandre igjen. Jeg vil ikke tro noe annet. Så sa jeg det jeg jeg har vært så heldig (kan man kalle det heldig…) med å få bli mine siste ord til de jeg har mistet:


 

“Kjempeglade i dej”

If you`ve lost your way

Jeg vil bare skrive nå. La fingrene løpe over tastaturet og ikke tenke på hva jeg skal skrive, hvordan jeg skal formulere det eller hvor lenge jeg må la det ligge før jeg er enig med meg selv at nå, kan det publiseres. Sånn jeg pleier å gjøre. Det å formulere tanker over til ord har bestandig vært noe jeg har likt å gjøre. For jeg er ikke så flink til det muntlig. Jeg blir stresset og nervøs, setningene mine stokker seg om og alt blir bare tull. Jeg er den jenta som har skrevet dagbok siden første skoledag på barneskolen. De fleste bøkene jeg eier består av hvordan man skal utvikle seg skriftlig, lære å bruke ordene sine. For ord har makt. Og det er det viktig en bruker riktig. Det har jeg ikke alltid gjort.

De aller minste valgene og handlingene en gjør i hverdagen, kan utgjøre de aller største forandringene for fremtiden. Jeg tenker ofte på det. Hvor lite det er som skal til, før en har skrevet inn en helt ny vei for seg selv. Det kan være et møte med et nytt menneske, det arrangementet en egentlig ikke hadde planer om å dra på, en simpel tur på butikken – en bitteliten melding. Hver gang vi sier “nei” istedenfor “ja” – og omvendt.

 

Tilfeldigheter en ikke tenker stort over, om i det hele tatt, som bare plutselig permanent har skiftet livet ditt i en helt ny retning, enn hvor det egentlig kunne ha vært. Og vi er ikke engang klar over det.

 


Hadde jeg vært hjemme den ene dagen på nyåret i 2014, sånn jeg egentlig skulle, så hadde jeg aldri møtt pappaen til Aron. Og da hadde Aron aldri vært her. Og uten Aron…  Jeg hadde mistet de fineste og mest viktige årene av mitt liv. Og jeg hadde ikke engang vært klar over det. Jeg vet ikke helt hvem jeg kunne ha vært da. Jeg tror kanskje ikke jeg hadde alliert handlingene mine gjennom personligheten min. Jeg hadde nok fortsatt vært svært usikker. Misforstå meg rett, det finnes vel ikke annet enn usikkerhet i kroppen min nå, men sånn generelt sett.

Jeg hadde vært en veldig usikker utgave av meg selv, som ikke hadde ant hvor hun skulle plassere seg selv. Det er først nå, i 2018, jeg ser meg. Og jeg tror oppriktig jeg er en allright person, om jeg bare hadde vært litt mer… Modig. Og ærlig. Hver gang man lyver fordi en ikke ønsker å si “jeg har det ikke så bra” – så skaper det bare unødig surr. Ta det fra meg. Det lønner seg ikke å si at man sov, når man ikke svarer på en melding, for å skjule at man egentlig lå å gråt. Hvilket nært forhold får man med andre av å gjøre det. Det gir jo ingen av partene noe. Det river bort hele grunnmuren.

 

Vi må bli flinkere å gi andre en mulighet til å være der for oss. Jeg liker jo å være en støttespiller selv, jeg skjønner ikke hvorfor jeg da føler meg som en byrde ved å la andre være det for meg…

 


Jeg har så mange pinner jeg kan plassere i livsboken min, hvor alt kunne ha tatt en helt annen vending om jeg bare hadde gjort det eller det. Gått hit eller dit. Dratt hjem eller dratt ut. Svart på den meldingen – eller tatt den telefonsamtalen. Åpnet den døra. Så små, egentlig ubetydelige hverdagslige greier, som vi ikke engang tenker to ganger over. Ikke før vi sitter der da, en sen natt, og blar forbi bildene gjennom de fem- ti siste årene. Bilder som kanskje aldri hadde blitt tatt, med mennesker vi kanskje aldri hadde kjent. Og bilder som aldri ble tatt, med mennesker vi aldri kjente, eller kanskje engang kjente men som nå har gått separate veier – fordi vi valgte noe annet noen år tidligere. Ett valg, utav to, hvor vi valgte det ene. Fordi det andre ikke passet inn i vår hverdag akkurat da. Selv om sistnevnte kanskje hadde kunnet gjort et enda bedre utfall for fremtidige oss. Men det visste vi ikke. Det kunne vi ikke vite. 

Jeg lurer på hvordan de andre versjonene av meg selv kunne ha vært i 2018. Eneste jeg med sikkerhet vet er at jeg ikke hadde turt å ta valget om å gjøre noe om igjen, om jeg hadde fått muligheten. Jeg vet ikke hvor lite som skulle vært til, for ikke å få oppleve Aron i livet mitt. Og det hadde jeg aldri villet sjanse på. Vi kan godt angre på noe vi har gjort, men vi vet ikke hvordan det hadde sett ut, om vi hadde fått muligheten til å gå tilbake i tid og endre en ting eller to i “manuset” vårt. Vi lærer av våre feil, sies det. Det minner meg om ene postit lappen jeg gikk rundt med i penalet på ungdomsskolen.

 

“Forget the risk and take the fall.
If it`s what you want then it`s worth it all.”



Sett bort fra det åpenbare…
Det jeg hadde ønsket å gå tilbake å forandre, det er alt jeg har utsatt – fordi “tiden ikke passet.”