Description of grief

Alright, here goes. I’m old. What that means is that I’ve survived (so far) and a lot of people I’ve known and loved did not. I’ve lost friends, best friends, acquaintances, co-workers, grandparents, mom, relatives, teachers, mentors, students, neighbors, and a host of other folks. I have no children, and I can’t imagine the pain it must be to lose a child. But here’s my two cents.


I wish I could say you get used to people dying. I never did. I don’t want to. It tears a hole through me whenever somebody I love dies, no matter the circumstances. But I don’t want it to “not matter”. I don’t want it to be something that just passes. My scars are a testament to the love and the relationship that I had for and with that person. And if the scar is deep, so was the love. So be it. Scars are a testament to life. Scars are a testament that I can love deeply and live deeply and be cut, or even gouged, and that I can heal and continue to live and continue to love. And the scar tissue is stronger than the original flesh ever was. Scars are a testament to life. Scars are only ugly to people who can’t see.

As for grief, you’ll find it comes in waves. When the ship is first wrecked, you’re drowning, with wreckage all around you. Everything floating around you reminds you of the beauty and the magnificence of the ship that was, and is no more. And all you can do is float. You find some piece of the wreckage and you hang on for a while. Maybe it’s some physical thing. Maybe it’s a happy memory or a photograph. Maybe it’s a person who is also floating. For a while, all you can do is float.

 

In the beginning, the waves are 100 feet tall and crash over you without mercy. They come 10 seconds apart and don’t even give you time to catch your breath. All you can do is hang on and float. After a while, maybe weeks, maybe months, you’ll find the waves are still 100 feet tall, but they come further apart. When they come, they still crash all over you and wipe you out. But in between, you can breathe, you can function. You never know what’s going to trigger the grief. It might be a song, a picture, a street intersection, the smell of a cup of coffee. It can be just about anything… And the wave comes crashing. But in between waves, there is life.

Somewhere down the line, and it’s different for everybody, you find that the waves are only 80 feet tall. Or 50 feet tall. And while they still come, they come further apart. You can see them coming. An anniversary, a birthday, or Christmas, or landing at O’Hare. You can see it coming, for the most part, and prepare yourself. And when it washes over you, you know that somehow you will, again, come out the other side. Soaking wet, sputtering, still hanging on to some tiny piece of the wreckage, but you’ll come out.


Take it from an old guy. The waves never stop coming, and somehow you don’t really want them to. But you learn that you’ll survive them. And other waves will come. And you’ll survive them too. If you’re lucky, you’ll have lots of scars from lots of loves. And lots of shipwrecks.

 

Opprinnelse her.

Å bygge seg opp

Jeg lot meg selv gå dit i natt. Slippe inn tanken. Aron er ikke mer. Her. Fysisk. Hos meg. Jeg ristet det ikke bort. Jeg satte meg ned i senga, med dyna rundt meg, og lot meg selv kjenne. Sånn jeg må forsøke å gjøre fra nå av. “Ta en tanke, kjør den ut, rydd den bort.” Jeg visste hva som nå var i vente. Også slapp jeg det inn. Det er som å få et spyd gjennom hjertet. Om og om igjen. Det gjør så vondt. Og det blir bare verre for hver gang. Det blir bare verre for hver dag. Når man først har tenkt ferdig en tanke, et scenario, over hva som var, hva som er borte, hva som er mistet og ansiktet til gutten jeg aldri får se igjen – så treffer enda en ny. Bølgene. Man griper det man får tak i, minner seg selv på å puste. Tårene blir ustanselige, ansiktet svir, hjertet brister på nytt og for en stund tror man at man er på vei til å dø selv.

Pust. Pust. Bare pust.

Jeg er innforstått med at man må ta dag for dag. Men det er vanskelig å samarbeide med den tanken når man samtidig også er innforstått med at døden er permanent. Og jeg vil ikke høre permanent. Jeg ville ikke ta inn permanent. Jeg vil bare ha supergutten min tilbake hos meg. Hos mammaen sin. Det er jo der små gutter skal være. Hos foreldrene sine. Men Aron er ikke hos sine. Og den grunnløse skyldfølelsen… Den knuser meg. Det er så urettferdig. Alt Aron nå ikke får oppleve sammen med de han er så glad i. Alle de som er så glade i han. “Hvorfor da ikke heller meg” er fristende å skrive, men det blir feil det òg. Aron trengte mammaen sin. Kanskje han fortsatt gjør det, og her sitter jeg, hjelpeløs. Og mammaen hans trenger fortsatt han.

Jeg er ingenting her uten. Absolutt ingenting. Han var og er den beste delen av meg. Jeg trengte han hele resten av mitt liv. Som jeg skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden og bare… ha brukt hvert et eneste sekund godt nok. For nå føler jeg at jeg kastet bort så uendelig mye tid der hvor vi kunne ha skapt så mange flere minner. Men jeg kan ikke det, og det knuser hjertet mitt i titusen biter. Jeg er så lei meg. Vi er så flinke til å glemme bort hvor viktig tiden èr, i hverdagen. Plutselig er det over. Og da er det over. Helt over. Og man vil aldri få muligheten igjen.

Hvilken mamma pakker ikke inn toåringen sin på kveldstid.
Kanskje lurer han også på det. “Hvor er mammaen min nå…”

Ingen vet hva som er etter døden. Om det er noe i det hele tatt. Noen tenker at man gjenforenes i himmelen. At de vi har mistet venter på oss der. Jeg beundrer de som klarer å finne en trøst i den, for jeg finner ingen trøst i at toåringen min skal sitte i 60-70+ år å vente på mammaen sin. Uansett hvilke teorier som finnes der ute. Jeg finner ingen trøst i noen av dem. “Han er med deg hele tiden.” Jeg sier jo den selv. Jeg liker den. Egentlig. Men hvor grusomt er det ikke samtidig. Om de vi har mistet er hos oss fra en tid til annen, men vi kan ikke kommunisere med hverandre. Også gikk vi glipp av å si noe til dem, fordi vi ikke visste når tid og hvor tid. Ikke tro jeg har rablet fullstendig nå, det er bare… Tanker.

Jeg las et intervju om noen som hadde vansker med å gå på gravplassen, da de ikke klarte å prate når de var der. Fordi hva om vedkommende kunne høre det som ble sagt, en plass der i det fjerne. Også bare sier man ingenting. Jeg kjente meg igjen i den. Jeg har alltid dårlig samvittighet når jeg drar der i fra, fordi jeg selv sjeldent klarer å si annet enn enkle setninger som “kjempe glad i deg” og “mamma savner deg.” Sier jeg mer begynner jeg å gråte, og som nevnt – jeg gråter ustanselig. “Har du ikke mer å si, mamma?” Tankene går dit òg. Jeg har så mye og si. Så veldig mye. Jeg ville derfor begynne å skrive brev til Aron i 2018, sånn jeg har sett andre mødre som har mistet gjør på sine hjemmesider. Jeg måtte avvente med det. Det ble for vondt. Å skrive brev til sitt eget barn… Når man skulle ha gjort dem klar for barnehagen.

I dag er det 194 dager siden jeg sa “ser deg i morgen!” til vennen min.
Det ble aldri noen morgen.

Jeg må klare dette, sånn minnet om Aron (dette var en vond setning å lese…) ikke blir overtrampet av  sorgen og traumene jeg sitter med nå. Jeg må klare det. Klare det for Aron. Klare det for å gi det igjen til andre. Ikke nødvendigvis foreldre som har mistet. Men foreldre som har fått beskjeden om at de har et unikt barn, med en uviss fremtid. Fortelle at, ja, det blir ikke som forventet – men dere har SÅ mye fint å se frem til! SÅ mye kjærlighet! Fortelle om Aron. Skrive. Skrive om det som var, ikke bare det som nå er. Det er dèt målet jeg har satt meg i år. Alt hva han klarte – mot alle odds. Alt han gjorde, alt han var, alt han alltid vil være, som gjør meg stolt. Det er det jeg sitter igjen med nå. Det er det jeg har. Jeg skylder Aron å klare det, for han. Å beskytte disse minnene. Dele egne erfaringer og informasjon for å opplyse andre. Det èr så viktig, det. Jeg vet hvor mye det har hjulpet meg selv, å høre andres historier. Selv om det aldri var meningen jeg skulle gjøre det alene… Så er vi fortsatt teamet vi var. Mamma og Super Aron. Det vil alltid være oss to. For deg, Aron min.

Gi det han kom hit for å lære oss,
til de som trenger det i fremtiden.

Er det èn ting jeg tror, så er det at vi alle er plassert her på jorden for en grunn. Kanskje trenger noen av oss kortere tid enn andre for å oppnå det… Ikke vet jeg. Det er bare trøstetanker fra en sønderknust mamma. Og vi sønderknuste har måttet lært mye om verdien av livet på kort tid. Om du som leser dette har egne barn, gi en ekstra lang nattaklem i kveld. Syng en ekstra nattasang. Ta inn smilet du blir møtt med i morgen tidlig. Jeg kunne gitt livet mitt for bare èn dag til for å få oppleve det. Om så bare for en time.