Med livet på vent

Et halvt år. 188 dager.
270 720 minutter.

 

Det har blitt vanskeligere å publisere noe jeg skriver for tiden. Å se ordene mine her inne gjør det virkelig for meg, og jeg kjemper fortsatt mot det. Jeg husker jeg las engang om så mange som protesterte da kjendis etter kjendis stilte opp til intervju om «hvordan jeg overkom detogdetogdet» — hvorfor ingen deler når man står i det, men flere år etter. Grunnen er logisk. For meg. Det er lettere å skrive om noe man har klart seg i gjennom. Helt klart. Jeg leser ikke lenger noe jeg allerede har publisert. Jeg skjønte jo ingenting for seks måneder. Jeg klarer ikke relatere meg til det. Jeg bare skrev og skrev. Men det lå så mye mer bak, som jeg aldri delte. Og da har det ingen verdi for meg. Det er nesten flaut å lese mye av det. Jeg skulle bare delt uten å legge lokk på meg selv. Det er vel det man burde gjøre, om man først skal.

Jeg burde jo ha skrevet her, at jeg nå har vært boende i senga siden midten av desember. Leiligheten min har vel blitt nedstøvet til nå, de månedene jeg ikke har vært der. Jeg burde delt at jeg ikke lenger klarer å fungere blant andre, i hverdagen, i livet, uten å bli overveldet av en dårlig skyldfølelse for å gjøre det. Jeg måtte gi det opp. Og med det ga jeg opp det lille normale jeg hadde igjen i hverdagen. Men hva skal man gjøre, når det eneste som føles riktig er å føle seg nedstemt. “Jeg burde ikke smile, jeg fortjener ikke smile, tenk om noen ser deg smile.” Jeg burde fortalt at jeg går flere døgn uten søvn, til det stadiet hvor jeg ender opp hos fastlegen. Jeg burde gått inn på at jeg er så redd noen jeg er glad i skal dø, at jeg nå daglig hyperventilerer når noen går ut ytterdøra. Døden har blitt så nær. Den er ikke lenger fjern for meg. Nå har jeg mistet den umistelige, og jeg føler at… Alt kan skje nå.

Behandling for PTSD er grusomt. Verken mer eller mindre. Terapi for å håndtere tapet av Aron er det verste. Jeg er redd jeg skal bryte helt sammen der inne. Å gråte såpass mye at jeg aldri vil klare å slutte. Nå vurderer jeg å «utsette» meg for EMDR metoden, og den vet jeg kommer til å bli beinhard. Den vil bryte meg ned, sønder og sammen, før evt fremgang. I samråd med behandlere har jeg innsett at jeg ikke bør ta noen videre utdanning akkurat nå. Det har vært vondt for meg å måtte innse. Akkurat dét gruet jeg meg til å fortelle. Det bekrefter, ovenfor meg selv, at livet som jeg kjente det er forbi.

 

Jeg kan ikke huske sist jeg så på en video av bestegutten min. Jeg klarer ikke å puste når jeg gjør det. Smerten er så enorm. Hjertet mitt brister. Jeg klarer ikke å bruke Instagram, bildene som er der gjør meg vondt. Jeg fikk en del mailer etter siste innleggene, om jeg kunne gå nærmere inn på aspektene av PTSD, da de kjente seg igjen i det jeg skrev. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Og jeg kommer ikke til å svare. For å gjøre det må jeg kunne se klarere fra mitt eget perspektiv. Med tanke på retningen livet mitt nå har tatt, med den tunge behandlingen for traume jeg selv går i gjennom, så kan jeg ikke det. Kanskje en dag, helt klart en dag, når hodet mitt er på plass. Jeg vil vise at det går. Men da må jeg først vise meg selv det. Ord har null betydning uten handling.

Det nådeløse savnet kolliderer med hjernen min som ikke vil tenke, så det går ikke bra for tiden. I det hele tatt. Jeg tror ikke jeg har skrevet det før. Eller sagt det høyt. En dag vil det det, men ikke nå. Derfor har det vært stille her inne. Det er vanskelig å skrive, når jeg må vende tankegangen mot det som setter psyken min helt ut av spill. Det er vanskelig å snakke, når en del av meg fortsatt håper at Aron skal… komme hjem til meg. For alltid er en fryktelig lang tid, som er vanskelig for meg å ta inn. Jeg får bare ikke den dagen ut av hodet. Den har fjernet nesten alle minnene mine fra de to siste årene. Alt har blitt omgjort til vonde minner. Til og med de fine. Det er skummelt. Og jeg er redd de skal bli borte for godt. Og jeg vet ikke helt hva mer jeg kan si.

 

En dag. Ikke nå. Ikke i dag.
Men en dag. En dag. ❤️

Share: