Det ustoppelige

I kveld lot jeg tankene vandre dit hvor jeg nekter dem adgang. Det store hjernearkivet med ordet «aldri» på. Men jeg dro de for langt… Alt for langt. En gang der fremme, så vil jeg sitte i en alder av 70 år — og vite at det har gått 47 år siden jeg har holdt sønnen min i armene mine… 47 år. Kan du forestille deg 47 år uten barnet ditt. Jeg klarer ikke engang forestille meg ett helt døgn, men her er jeg, 176 døgn senere… Hvert eneste av dem er et sant mareritt. Panikkangsten er nådeløs.

Hva sitter igjen i hukommelsen min etter så mange år. Jeg kan kjenne Aron nå, når jeg lukker øynene. Jeg kjenner følelsen av hendene hans i mine. De myke kinnene hans. Jeg hører latteren. Jeg ser han hele tiden. Vil 70 år gamle meg klare det? Vil hun fortsatt kunne føle hendene til babyen sin på samme måte, som det jeg kan nå? Vil hun fortsatt kunne kjenne på sorgen, like klart som meg? Jeg er redd for dét og, jeg. At jeg en dag, langt der fremme, sitter i fremtiden og har gjort noe av meg selv. En utdanning. Jobbet. I mange år. Jeg har vært på ferier. Kanskje har jeg også giftet meg. Og nå sitter vi rundt frokostbordet som pensjonister. Kommer vi til å snakke ofte om Aron, når vi sitter der? Kommer jeg til å tenke ofte på han, når jeg gjør noe helt dagligdags, som å gå på butikken? Når jeg ser andre mødre? Bestemødre? Eller kommer jeg til å tenke på boken jeg las natta før? Dagens middag? Tantungene jeg sikkert da har? Det er utenkelig å forestille meg at han ikke er i tankene mine hele tiden som nå. Han er jo den beste delen av meg. Hele hjertet mitt.

 

Jeg er redd for å sørge. Redd for å gråte. Å savne. Å våkne hver morgen uten livsgnist. Gå til sengs hver kveld med en klump i magen. Men jeg er så enda mer redd for den dagen det ikke vil veie så hardt på skuldrene mine. Det har ikke gått en eneste natt hvor jeg ikke har våknet i bråpanikk de siste 23 ukene. Fordi jeg husker alt som om det var i går. Hukommelsen falmer gjerne etter hvert som årene går… Hva skjer dagen jeg ikke lenger klarer å fysisk kjenne Aron når jeg lukker øynene. Når jeg må tenke beinhardt for å huske hvor føflekken hans var. Hvor gode hendene hans var. Er det dét? Ett halvt liv i sorg, et halvt liv i panikk over minner som forsvinner? For så å sitte i pensjoniststolen og strikke uten å tenke 24/7 på det som skjedde, det som forandret hele fremtiden vi skulle hatt? For, fremtiden blir aldri som den skulle ha vært. Aldri. Den viktigste personen i livet mitt vil alltid mangle, jeg vil alltid ha et barn for lite, også i en alder av 70. Hvordan skal jeg bære det med meg et helt liv…