14:30

«I give myself very good advice, but I very seldom follow it.»
— Alice in wonderland

 

09/01. Jeg var på nippet til å ringe og avlyse. Igjen. Jeg vet hva jeg går inn for. Jeg vet hva som må «rippes» opp i. Om og om og om igjen. Jeg vet sekundet jeg entrer den døra, så må jeg rive ned muren rundt meg. Sten for sten. Bit for bit. Jeg kan ikke tenke meg noe mer nedverdigende, for meg, å gråte foran en vilt fremmed. Men jeg kan heller ikke tenke meg noe mer kaldt enn å sitte der, høre meg selv si høyt hva jeg står i – og samtidig ikke vise en eneste følelse.

Jeg har gruet meg snart et halvt år. Jeg har havnet på bunnen av det hele, med PTSD, en komplisert sorgreaksjon, mareritt, fornektelser,… Det tok meg 20 minutter å gå inn da jeg innså at inngangen til kontoret var den samme inngangen som til helsestasjonen. Når jeg på toppen av det hele så at det var nabokontoret til hun som engang var fysioterapauten til Aron hadde jeg lyst å løpe hjem. «Hehe, jeg hørte det var Aron som ventet her ute!» Brukte hun å si når hun så oss. Men denne gangen var det ingen gutt på fanget mitt. Det var ingen «oss.» Jeg kunne se alt som engang var så livlig foran meg. Venterommet har aldri vært tommere.

 

Å høre stemmen min forme ordene jeg engang så vidt klarer å skrive — det gjorde meg fullstendig nummen. Å høre noen andre si «Aron» — jeg følte ikke det var meg som satt der i rommet. Jeg måtte lukke alt for å få meg selv til å prate, og det er det som er så feil. Jeg må bli modig nok til å kjenne på det jeg sier, føle hvert eneste ord. Og det er vanskelig, det er jo dét jeg er så redd for. Jeg vil ikke kjenne på sorgen, savnet, smerten. Jeg vil ikke kjenne på noe av det i det hele tatt. Men denne gangen finnes ingen snarveier. Det finnes bare det her.

Hvordan jeg føler meg nå… Modig. Det jeg fortsatt kjenner på er redselen for å gråte der, jeg er så redd jeg ikke skal klare å samle meg igjen. Jeg ser der i mot frem til neste time. Den neste av de mange. Det var godt å få spørsmål som var direkte. Ikke noe «gå rundt grøten» eller «gå på tærne.» Jeg har lengtet etter det. Tenk så mye man kan spørre om, uten å bruke setningen «hvordan går det?» Jeg ble aldri spurt om det — og det var en lettelse. For det ér et kleint spørsmål. Ingen vil si det går bra, men den som spør vil ikke høre et annet svar.

 

Det var godt å bare… generelt bli hørt. Å vite at den som lytter kan håndtere det som blir sagt. Å bare svare ærlig, snakke uten filter, ikke legge lokk på det. Snakke om Aron, det som skjedde, alt som knuser hjernen min — uten å være redd for at nå, nå sier jeg for mye. Jeg skulle ønske jeg tok i mot hjelp for å bearbeide det her for fem måneder siden. Før det gikk alt for langt. Tenk, at disse ordene faktisk kommer i fra meg. Hvem hadde trodd. «Ironien…» Ta det i fra meg. Om noe, noe som helst – ta akkurat det her.

Gudene vet jeg skulle ønske jeg gjorde det selv.

Share: