De kaldeste dagene

«The key to fulfillment, success, happiness, contentment in life is when you align your personality with what your soul actually came to do.» — Oprah


03/01.
Jeg var på graven for å tenne lys. Jeg så rundt meg at mange hadde tatt bort en del av julepynten, så på autopilot begynte jeg også å gjøre det. Jeg tenkte ikke stort over det. Ikke før jeg kjente eventyrsjokoladene fra innsiden av julestrømpa… Der kom tårene. Brått. Uforventet. Det slo meg da. Hva det var jeg sto og holdt på med. Nøyaktig hvor jeg hadde pyntet med julepynt. Hvor jeg måtte henge julestrømpa. Hvor jeg står og sier «kjempeglade i dej, vennen min» — det slo meg overende, rett på knærne. Jeg vil ikke tenke. Det gjør vondt.

Så tok en ny bølge meg.
«Dette kommer jeg til å gjøre hver januar i all min evighet fra nå av.»

Jeg var tilbake 05/01 for å ta bort resten, da det ble for vondt første gangen. Det ble for vanskelig da også, så ikke før i dag, 08/01, ble resten pakket bort. Alle de tomme gravlyktene fra desember måned, de røde sløyfene og resten av julepynten. Lysene vil jeg ha til det blir lysere ute, så fint som de lyser opp. Det ble så tomt… Men jeg vet så inderlig godt at hva enn som er der, hvor enn så mye jeg pynter – så vil det aldri veie opp for tomrommet. Dette gjelder jo tankene mine òg. Hva enn jeg distraherer meg selv med, hvor enn så mye jeg forandrer håret, skriver, kjøper og gjør – så vil det ikke fylle en eneste liten prosent. Det har tatt tid å ta inn det. Av og til så flirer jeg enda høyere og prater enda mer – for å fysisk overgå tankene. Det gjør jo bare smellen på kveldene enda verre. Evig runddans.

I morgen skal jeg til… Nei, man klarer faktisk ikke å vri det om til å høres ut som noe annet enn dét det det nettopp er. Psykolog. Hadde nesten glemt det. Fortrengt det. Jeg gruer meg så mye. Dette med å snakke høyt… Jeg vil ikke høre meg selv si høyt det jeg tenker og føler. Jeg klarer jo så vidt å si navnet hans i disse dager. Det er vondt. Jeg føler meg så liten. Som om jeg tar opp unødig med tid, plass og luft. Hvordan kan jeg fortjene å bli hørt og sett, når sønnen min… Det har tatt meg nesten et halvår å komme meg dit. Jeg kjente at de siste kreftene mine begynte å forsvinne og det sto mellom to valg. Ene var å redde meg selv, ingen andre kan gjøre det for meg. Andre var å gi opp. Og jeg vil jo ikke gi opp. Jeg er fortsatt bare 24 år. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Kanskje det kan bli bedre. Kanskje det går strake veien rett vest. Ikke vet jeg. Eneste jeg vet er at jeg må være i live for å finne ut av det. Selv om man puster betyr det ikke at man lever… Ved å gi meg opp føles det ut som å gi opp favorittgutten min også. Det kan jeg aldri gjøre.

Share: