170 dager

«And if I only could, I’d make a deal with God,
And I’d get him to swap our places.»

 

20/12-17. Jeg blir så redd når jeg leser ordene til mammaer som har mistet sine umistelige for fem-ti år siden, og skriver like sårt som det som foregår i mitt hode nå, «bare» 151 dager inn. Noen uker etter begravelsen så jeg videoen til ei mamma som sa at hun først klarte å trekke puste litt etter det hadde bikket ett og et halvt år. Der og da trodde jeg at jeg skulle svime av. Hvordan skulle jeg makte…! — Så hadde det plutselig nesten gått et halvt år… Og det året begynte å virke svært kort istedenfor… Så begynte jeg å lese alt jeg kom over. «For many, the numbness begins to wear off after the first anniversary of your child’s death, and then true reality can hit very hard. Many parents say that the second year is the most difficult.» Her kollapset jeg. Skal/kan/skal det bli vondere?!

Jeg vil se de fine stundene når jeg lukker øynene.
Men jeg ser ikke dem. Ikke i det hele tatt.



21/12-17. Hele livet har jeg både hørt og lest at det verste som ér, det vondeste man kan oppleve, det er dét her. Og det er et tap som aldri går over. Smerten og savnet blir enklere å bære med tiden, men det vil aldri forsvinne. «Kantene vil bli rundere, men det vil alltid gjøre vondt. Av og til vil man fortsatt kunne skjære seg på dem.» (husker ikke hvor jeg leste denne) — Det er den jeg ikke vet hvordan jeg skal leve med. Hvor lang tid vil det ta før det slutter å bli verre for hver dag – og det begynner å balansere seg ut? Når kommer punktet hvor det slutter å bli vondere, hvor det vondeste har blitt nådd? «Det kommer og går i bølger.» Det har jeg skjønt. Men hele livet med sånne bølger – fremtiden ser mørk ut når jeg hører det. Jeg vil ikke ha det vondt for alltid. Jeg vil ikke lengte for alltid. Jeg vil ikke gråte når jeg tenker på babyen min – for alltid.

Jeg ser opp til dere som står flere år foran meg.
Veien dit… Å herregud… Jeg ser den ikke engang.

23/12-17. Vi holdt på å miste Aron i fire dager tilbake på Neonatal. I mai tidligere i år holdt det på å gå galt igjen. Når jeg las om de som hadde mistet… Når jeg så det på nært hold på Neonatal… Jeg visste hvor heldige vi hadde vært. Jeg var så takknemlig. Det ga balansen i de tyngste dagene. Det kunne ha gått forferdelig galt for oss, så mange ganger. Uansett hva som skjedde, så ville det være overkommelig. Akkurat nå ser jeg ingenting overkommelig. Jeg føler meg så hjelpesløs som ikke kan gjøre noe for å få han tilbake. Hjem. Oss to. Superteam. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal reise meg opp fra alt det vonde jeg ligger å svømmer rundt i, som en fortapt akvariumsfisk i Atlanterhavet.

Atlanterhavet har forresten aldri vært kaldere.

Share: