Description of grief

Alright, here goes. I’m old. What that means is that I’ve survived (so far) and a lot of people I’ve known and loved did not. I’ve lost friends, best friends, acquaintances, co-workers, grandparents, mom, relatives, teachers, mentors, students, neighbors, and a host of other folks. I have no children, and I can’t imagine the pain it must be to lose a child. But here’s my two cents.


I wish I could say you get used to people dying. I never did. I don’t want to. It tears a hole through me whenever somebody I love dies, no matter the circumstances. But I don’t want it to “not matter”. I don’t want it to be something that just passes. My scars are a testament to the love and the relationship that I had for and with that person. And if the scar is deep, so was the love. So be it. Scars are a testament to life. Scars are a testament that I can love deeply and live deeply and be cut, or even gouged, and that I can heal and continue to live and continue to love. And the scar tissue is stronger than the original flesh ever was. Scars are a testament to life. Scars are only ugly to people who can’t see.

As for grief, you’ll find it comes in waves. When the ship is first wrecked, you’re drowning, with wreckage all around you. Everything floating around you reminds you of the beauty and the magnificence of the ship that was, and is no more. And all you can do is float. You find some piece of the wreckage and you hang on for a while. Maybe it’s some physical thing. Maybe it’s a happy memory or a photograph. Maybe it’s a person who is also floating. For a while, all you can do is float.

 

In the beginning, the waves are 100 feet tall and crash over you without mercy. They come 10 seconds apart and don’t even give you time to catch your breath. All you can do is hang on and float. After a while, maybe weeks, maybe months, you’ll find the waves are still 100 feet tall, but they come further apart. When they come, they still crash all over you and wipe you out. But in between, you can breathe, you can function. You never know what’s going to trigger the grief. It might be a song, a picture, a street intersection, the smell of a cup of coffee. It can be just about anything… And the wave comes crashing. But in between waves, there is life.

Somewhere down the line, and it’s different for everybody, you find that the waves are only 80 feet tall. Or 50 feet tall. And while they still come, they come further apart. You can see them coming. An anniversary, a birthday, or Christmas, or landing at O’Hare. You can see it coming, for the most part, and prepare yourself. And when it washes over you, you know that somehow you will, again, come out the other side. Soaking wet, sputtering, still hanging on to some tiny piece of the wreckage, but you’ll come out.


Take it from an old guy. The waves never stop coming, and somehow you don’t really want them to. But you learn that you’ll survive them. And other waves will come. And you’ll survive them too. If you’re lucky, you’ll have lots of scars from lots of loves. And lots of shipwrecks.

 

Opprinnelse her.

Å bygge seg opp

Jeg lot meg selv gå dit i natt. Slippe inn tanken. Aron er ikke mer. Her. Fysisk. Hos meg. Jeg ristet det ikke bort. Jeg satte meg ned i senga, med dyna rundt meg, og lot meg selv kjenne. Sånn jeg må forsøke å gjøre fra nå av. “Ta en tanke, kjør den ut, rydd den bort.” Jeg visste hva som nå var i vente. Også slapp jeg det inn. Det er som å få et spyd gjennom hjertet. Om og om igjen. Det gjør så vondt. Og det blir bare verre for hver gang. Det blir bare verre for hver dag. Når man først har tenkt ferdig en tanke, et scenario, over hva som var, hva som er borte, hva som er mistet og ansiktet til gutten jeg aldri får se igjen – så treffer enda en ny. Bølgene. Man griper det man får tak i, minner seg selv på å puste. Tårene blir ustanselige, ansiktet svir, hjertet brister på nytt og for en stund tror man at man er på vei til å dø selv.

Pust. Pust. Bare pust.

Jeg er innforstått med at man må ta dag for dag. Men det er vanskelig å samarbeide med den tanken når man samtidig også er innforstått med at døden er permanent. Og jeg vil ikke høre permanent. Jeg ville ikke ta inn permanent. Jeg vil bare ha supergutten min tilbake hos meg. Hos mammaen sin. Det er jo der små gutter skal være. Hos foreldrene sine. Men Aron er ikke hos sine. Og den grunnløse skyldfølelsen… Den knuser meg. Det er så urettferdig. Alt Aron nå ikke får oppleve sammen med de han er så glad i. Alle de som er så glade i han. “Hvorfor da ikke heller meg” er fristende å skrive, men det blir feil det òg. Aron trengte mammaen sin. Kanskje han fortsatt gjør det, og her sitter jeg, hjelpeløs. Og mammaen hans trenger fortsatt han.

Jeg er ingenting her uten. Absolutt ingenting. Han var og er den beste delen av meg. Jeg trengte han hele resten av mitt liv. Som jeg skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden og bare… ha brukt hvert et eneste sekund godt nok. For nå føler jeg at jeg kastet bort så uendelig mye tid der hvor vi kunne ha skapt så mange flere minner. Men jeg kan ikke det, og det knuser hjertet mitt i titusen biter. Jeg er så lei meg. Vi er så flinke til å glemme bort hvor viktig tiden èr, i hverdagen. Plutselig er det over. Og da er det over. Helt over. Og man vil aldri få muligheten igjen.

Hvilken mamma pakker ikke inn toåringen sin på kveldstid.
Kanskje lurer han også på det. “Hvor er mammaen min nå…”

Ingen vet hva som er etter døden. Om det er noe i det hele tatt. Noen tenker at man gjenforenes i himmelen. At de vi har mistet venter på oss der. Jeg beundrer de som klarer å finne en trøst i den, for jeg finner ingen trøst i at toåringen min skal sitte i 60-70+ år å vente på mammaen sin. Uansett hvilke teorier som finnes der ute. Jeg finner ingen trøst i noen av dem. “Han er med deg hele tiden.” Jeg sier jo den selv. Jeg liker den. Egentlig. Men hvor grusomt er det ikke samtidig. Om de vi har mistet er hos oss fra en tid til annen, men vi kan ikke kommunisere med hverandre. Også gikk vi glipp av å si noe til dem, fordi vi ikke visste når tid og hvor tid. Ikke tro jeg har rablet fullstendig nå, det er bare… Tanker.

Jeg las et intervju om noen som hadde vansker med å gå på gravplassen, da de ikke klarte å prate når de var der. Fordi hva om vedkommende kunne høre det som ble sagt, en plass der i det fjerne. Også bare sier man ingenting. Jeg kjente meg igjen i den. Jeg har alltid dårlig samvittighet når jeg drar der i fra, fordi jeg selv sjeldent klarer å si annet enn enkle setninger som “kjempe glad i deg” og “mamma savner deg.” Sier jeg mer begynner jeg å gråte, og som nevnt – jeg gråter ustanselig. “Har du ikke mer å si, mamma?” Tankene går dit òg. Jeg har så mye og si. Så veldig mye. Jeg ville derfor begynne å skrive brev til Aron i 2018, sånn jeg har sett andre mødre som har mistet gjør på sine hjemmesider. Jeg måtte avvente med det. Det ble for vondt. Å skrive brev til sitt eget barn… Når man skulle ha gjort dem klar for barnehagen.

I dag er det 194 dager siden jeg sa “ser deg i morgen!” til vennen min.
Det ble aldri noen morgen.

Jeg må klare dette, sånn minnet om Aron (dette var en vond setning å lese…) ikke blir overtrampet av  sorgen og traumene jeg sitter med nå. Jeg må klare det. Klare det for Aron. Klare det for å gi det igjen til andre. Ikke nødvendigvis foreldre som har mistet. Men foreldre som har fått beskjeden om at de har et unikt barn, med en uviss fremtid. Fortelle at, ja, det blir ikke som forventet – men dere har SÅ mye fint å se frem til! SÅ mye kjærlighet! Fortelle om Aron. Skrive. Skrive om det som var, ikke bare det som nå er. Det er dèt målet jeg har satt meg i år. Alt hva han klarte – mot alle odds. Alt han gjorde, alt han var, alt han alltid vil være, som gjør meg stolt. Det er det jeg sitter igjen med nå. Det er det jeg har. Jeg skylder Aron å klare det, for han. Å beskytte disse minnene. Dele egne erfaringer og informasjon for å opplyse andre. Det èr så viktig, det. Jeg vet hvor mye det har hjulpet meg selv, å høre andres historier. Selv om det aldri var meningen jeg skulle gjøre det alene… Så er vi fortsatt teamet vi var. Mamma og Super Aron. Det vil alltid være oss to. For deg, Aron min.

Gi det han kom hit for å lære oss,
til de som trenger det i fremtiden.

Er det èn ting jeg tror, så er det at vi alle er plassert her på jorden for en grunn. Kanskje trenger noen av oss kortere tid enn andre for å oppnå det… Ikke vet jeg. Det er bare trøstetanker fra en sønderknust mamma. Og vi sønderknuste har måttet lært mye om verdien av livet på kort tid. Om du som leser dette har egne barn, gi en ekstra lang nattaklem i kveld. Syng en ekstra nattasang. Ta inn smilet du blir møtt med i morgen tidlig. Jeg kunne gitt livet mitt for bare èn dag til for å få oppleve det. Om så bare for en time.

Med livet på vent

Et halvt år. 188 dager.
270 720 minutter.

 

Det har blitt vanskeligere å publisere noe jeg skriver for tiden. Å se ordene mine her inne gjør det virkelig for meg, og jeg kjemper fortsatt mot det. Jeg husker jeg las engang om så mange som protesterte da kjendis etter kjendis stilte opp til intervju om «hvordan jeg overkom detogdetogdet» — hvorfor ingen deler når man står i det, men flere år etter. Grunnen er logisk. For meg. Det er lettere å skrive om noe man har klart seg i gjennom. Helt klart. Jeg leser ikke lenger noe jeg allerede har publisert. Jeg skjønte jo ingenting for seks måneder. Jeg klarer ikke relatere meg til det. Jeg bare skrev og skrev. Men det lå så mye mer bak, som jeg aldri delte. Og da har det ingen verdi for meg. Det er nesten flaut å lese mye av det. Jeg skulle bare delt uten å legge lokk på meg selv. Det er vel det man burde gjøre, om man først skal.

Jeg burde jo ha skrevet her, at jeg nå har vært boende i senga siden midten av desember. Leiligheten min har vel blitt nedstøvet til nå, de månedene jeg ikke har vært der. Jeg burde delt at jeg ikke lenger klarer å fungere blant andre, i hverdagen, i livet, uten å bli overveldet av en dårlig skyldfølelse for å gjøre det. Jeg måtte gi det opp. Og med det ga jeg opp det lille normale jeg hadde igjen i hverdagen. Men hva skal man gjøre, når det eneste som føles riktig er å føle seg nedstemt. “Jeg burde ikke smile, jeg fortjener ikke smile, tenk om noen ser deg smile.” Jeg burde fortalt at jeg går flere døgn uten søvn, til det stadiet hvor jeg ender opp hos fastlegen. Jeg burde gått inn på at jeg er så redd noen jeg er glad i skal dø, at jeg nå daglig hyperventilerer når noen går ut ytterdøra. Døden har blitt så nær. Den er ikke lenger fjern for meg. Nå har jeg mistet den umistelige, og jeg føler at… Alt kan skje nå.

Behandling for PTSD er grusomt. Verken mer eller mindre. Terapi for å håndtere tapet av Aron er det verste. Jeg er redd jeg skal bryte helt sammen der inne. Å gråte såpass mye at jeg aldri vil klare å slutte. Nå vurderer jeg å «utsette» meg for EMDR metoden, og den vet jeg kommer til å bli beinhard. Den vil bryte meg ned, sønder og sammen, før evt fremgang. I samråd med behandlere har jeg innsett at jeg ikke bør ta noen videre utdanning akkurat nå. Det har vært vondt for meg å måtte innse. Akkurat dét gruet jeg meg til å fortelle. Det bekrefter, ovenfor meg selv, at livet som jeg kjente det er forbi.

 

Jeg kan ikke huske sist jeg så på en video av bestegutten min. Jeg klarer ikke å puste når jeg gjør det. Smerten er så enorm. Hjertet mitt brister. Jeg klarer ikke å bruke Instagram, bildene som er der gjør meg vondt. Jeg fikk en del mailer etter siste innleggene, om jeg kunne gå nærmere inn på aspektene av PTSD, da de kjente seg igjen i det jeg skrev. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Og jeg kommer ikke til å svare. For å gjøre det må jeg kunne se klarere fra mitt eget perspektiv. Med tanke på retningen livet mitt nå har tatt, med den tunge behandlingen for traume jeg selv går i gjennom, så kan jeg ikke det. Kanskje en dag, helt klart en dag, når hodet mitt er på plass. Jeg vil vise at det går. Men da må jeg først vise meg selv det. Ord har null betydning uten handling.

Det nådeløse savnet kolliderer med hjernen min som ikke vil tenke, så det går ikke bra for tiden. I det hele tatt. Jeg tror ikke jeg har skrevet det før. Eller sagt det høyt. En dag vil det det, men ikke nå. Derfor har det vært stille her inne. Det er vanskelig å skrive, når jeg må vende tankegangen mot det som setter psyken min helt ut av spill. Det er vanskelig å snakke, når en del av meg fortsatt håper at Aron skal… komme hjem til meg. For alltid er en fryktelig lang tid, som er vanskelig for meg å ta inn. Jeg får bare ikke den dagen ut av hodet. Den har fjernet nesten alle minnene mine fra de to siste årene. Alt har blitt omgjort til vonde minner. Til og med de fine. Det er skummelt. Og jeg er redd de skal bli borte for godt. Og jeg vet ikke helt hva mer jeg kan si.

 

En dag. Ikke nå. Ikke i dag.
Men en dag. En dag. ❤️

Det ustoppelige

I kveld lot jeg tankene vandre dit hvor jeg nekter dem adgang. Det store hjernearkivet med ordet «aldri» på. Men jeg dro de for langt… Alt for langt. En gang der fremme, så vil jeg sitte i en alder av 70 år — og vite at det har gått 47 år siden jeg har holdt sønnen min i armene mine… 47 år. Kan du forestille deg 47 år uten barnet ditt. Jeg klarer ikke engang forestille meg ett helt døgn, men her er jeg, 176 døgn senere… Hvert eneste av dem er et sant mareritt. Panikkangsten er nådeløs.

Hva sitter igjen i hukommelsen min etter så mange år. Jeg kan kjenne Aron nå, når jeg lukker øynene. Jeg kjenner følelsen av hendene hans i mine. De myke kinnene hans. Jeg hører latteren. Jeg ser han hele tiden. Vil 70 år gamle meg klare det? Vil hun fortsatt kunne føle hendene til babyen sin på samme måte, som det jeg kan nå? Vil hun fortsatt kunne kjenne på sorgen, like klart som meg? Jeg er redd for dét og, jeg. At jeg en dag, langt der fremme, sitter i fremtiden og har gjort noe av meg selv. En utdanning. Jobbet. I mange år. Jeg har vært på ferier. Kanskje har jeg også giftet meg. Og nå sitter vi rundt frokostbordet som pensjonister. Kommer vi til å snakke ofte om Aron, når vi sitter der? Kommer jeg til å tenke ofte på han, når jeg gjør noe helt dagligdags, som å gå på butikken? Når jeg ser andre mødre? Bestemødre? Eller kommer jeg til å tenke på boken jeg las natta før? Dagens middag? Tantungene jeg sikkert da har? Det er utenkelig å forestille meg at han ikke er i tankene mine hele tiden som nå. Han er jo den beste delen av meg. Hele hjertet mitt.

 

Jeg er redd for å sørge. Redd for å gråte. Å savne. Å våkne hver morgen uten livsgnist. Gå til sengs hver kveld med en klump i magen. Men jeg er så enda mer redd for den dagen det ikke vil veie så hardt på skuldrene mine. Det har ikke gått en eneste natt hvor jeg ikke har våknet i bråpanikk de siste 23 ukene. Fordi jeg husker alt som om det var i går. Hukommelsen falmer gjerne etter hvert som årene går… Hva skjer dagen jeg ikke lenger klarer å fysisk kjenne Aron når jeg lukker øynene. Når jeg må tenke beinhardt for å huske hvor føflekken hans var. Hvor gode hendene hans var. Er det dét? Ett halvt liv i sorg, et halvt liv i panikk over minner som forsvinner? For så å sitte i pensjoniststolen og strikke uten å tenke 24/7 på det som skjedde, det som forandret hele fremtiden vi skulle hatt? For, fremtiden blir aldri som den skulle ha vært. Aldri. Den viktigste personen i livet mitt vil alltid mangle, jeg vil alltid ha et barn for lite, også i en alder av 70. Hvordan skal jeg bære det med meg et helt liv…

14:30

«I give myself very good advice, but I very seldom follow it.»
— Alice in wonderland

 

09/01. Jeg var på nippet til å ringe og avlyse. Igjen. Jeg vet hva jeg går inn for. Jeg vet hva som må «rippes» opp i. Om og om og om igjen. Jeg vet sekundet jeg entrer den døra, så må jeg rive ned muren rundt meg. Sten for sten. Bit for bit. Jeg kan ikke tenke meg noe mer nedverdigende, for meg, å gråte foran en vilt fremmed. Men jeg kan heller ikke tenke meg noe mer kaldt enn å sitte der, høre meg selv si høyt hva jeg står i – og samtidig ikke vise en eneste følelse.

Jeg har gruet meg snart et halvt år. Jeg har havnet på bunnen av det hele, med PTSD, en komplisert sorgreaksjon, mareritt, fornektelser,… Det tok meg 20 minutter å gå inn da jeg innså at inngangen til kontoret var den samme inngangen som til helsestasjonen. Når jeg på toppen av det hele så at det var nabokontoret til hun som engang var fysioterapauten til Aron hadde jeg lyst å løpe hjem. «Hehe, jeg hørte det var Aron som ventet her ute!» Brukte hun å si når hun så oss. Men denne gangen var det ingen gutt på fanget mitt. Det var ingen «oss.» Jeg kunne se alt som engang var så livlig foran meg. Venterommet har aldri vært tommere.

 

Å høre stemmen min forme ordene jeg engang så vidt klarer å skrive — det gjorde meg fullstendig nummen. Å høre noen andre si «Aron» — jeg følte ikke det var meg som satt der i rommet. Jeg måtte lukke alt for å få meg selv til å prate, og det er det som er så feil. Jeg må bli modig nok til å kjenne på det jeg sier, føle hvert eneste ord. Og det er vanskelig, det er jo dét jeg er så redd for. Jeg vil ikke kjenne på sorgen, savnet, smerten. Jeg vil ikke kjenne på noe av det i det hele tatt. Men denne gangen finnes ingen snarveier. Det finnes bare det her.

Hvordan jeg føler meg nå… Modig. Det jeg fortsatt kjenner på er redselen for å gråte der, jeg er så redd jeg ikke skal klare å samle meg igjen. Jeg ser der i mot frem til neste time. Den neste av de mange. Det var godt å få spørsmål som var direkte. Ikke noe «gå rundt grøten» eller «gå på tærne.» Jeg har lengtet etter det. Tenk så mye man kan spørre om, uten å bruke setningen «hvordan går det?» Jeg ble aldri spurt om det — og det var en lettelse. For det ér et kleint spørsmål. Ingen vil si det går bra, men den som spør vil ikke høre et annet svar.

 

Det var godt å bare… generelt bli hørt. Å vite at den som lytter kan håndtere det som blir sagt. Å bare svare ærlig, snakke uten filter, ikke legge lokk på det. Snakke om Aron, det som skjedde, alt som knuser hjernen min — uten å være redd for at nå, nå sier jeg for mye. Jeg skulle ønske jeg tok i mot hjelp for å bearbeide det her for fem måneder siden. Før det gikk alt for langt. Tenk, at disse ordene faktisk kommer i fra meg. Hvem hadde trodd. «Ironien…» Ta det i fra meg. Om noe, noe som helst – ta akkurat det her.

Gudene vet jeg skulle ønske jeg gjorde det selv.

De kaldeste dagene

«The key to fulfillment, success, happiness, contentment in life is when you align your personality with what your soul actually came to do.» — Oprah


03/01.
Jeg var på graven for å tenne lys. Jeg så rundt meg at mange hadde tatt bort en del av julepynten, så på autopilot begynte jeg også å gjøre det. Jeg tenkte ikke stort over det. Ikke før jeg kjente eventyrsjokoladene fra innsiden av julestrømpa… Der kom tårene. Brått. Uforventet. Det slo meg da. Hva det var jeg sto og holdt på med. Nøyaktig hvor jeg hadde pyntet med julepynt. Hvor jeg måtte henge julestrømpa. Hvor jeg står og sier «kjempeglade i dej, vennen min» — det slo meg overende, rett på knærne. Jeg vil ikke tenke. Det gjør vondt.

Så tok en ny bølge meg.
«Dette kommer jeg til å gjøre hver januar i all min evighet fra nå av.»

Jeg var tilbake 05/01 for å ta bort resten, da det ble for vondt første gangen. Det ble for vanskelig da også, så ikke før i dag, 08/01, ble resten pakket bort. Alle de tomme gravlyktene fra desember måned, de røde sløyfene og resten av julepynten. Lysene vil jeg ha til det blir lysere ute, så fint som de lyser opp. Det ble så tomt… Men jeg vet så inderlig godt at hva enn som er der, hvor enn så mye jeg pynter – så vil det aldri veie opp for tomrommet. Dette gjelder jo tankene mine òg. Hva enn jeg distraherer meg selv med, hvor enn så mye jeg forandrer håret, skriver, kjøper og gjør – så vil det ikke fylle en eneste liten prosent. Det har tatt tid å ta inn det. Av og til så flirer jeg enda høyere og prater enda mer – for å fysisk overgå tankene. Det gjør jo bare smellen på kveldene enda verre. Evig runddans.

I morgen skal jeg til… Nei, man klarer faktisk ikke å vri det om til å høres ut som noe annet enn dét det det nettopp er. Psykolog. Hadde nesten glemt det. Fortrengt det. Jeg gruer meg så mye. Dette med å snakke høyt… Jeg vil ikke høre meg selv si høyt det jeg tenker og føler. Jeg klarer jo så vidt å si navnet hans i disse dager. Det er vondt. Jeg føler meg så liten. Som om jeg tar opp unødig med tid, plass og luft. Hvordan kan jeg fortjene å bli hørt og sett, når sønnen min… Det har tatt meg nesten et halvår å komme meg dit. Jeg kjente at de siste kreftene mine begynte å forsvinne og det sto mellom to valg. Ene var å redde meg selv, ingen andre kan gjøre det for meg. Andre var å gi opp. Og jeg vil jo ikke gi opp. Jeg er fortsatt bare 24 år. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Kanskje det kan bli bedre. Kanskje det går strake veien rett vest. Ikke vet jeg. Eneste jeg vet er at jeg må være i live for å finne ut av det. Selv om man puster betyr det ikke at man lever… Ved å gi meg opp føles det ut som å gi opp favorittgutten min også. Det kan jeg aldri gjøre.

170 dager

«And if I only could, I’d make a deal with God,
And I’d get him to swap our places.»

 

20/12-17. Jeg blir så redd når jeg leser ordene til mammaer som har mistet sine umistelige for fem-ti år siden, og skriver like sårt som det som foregår i mitt hode nå, «bare» 151 dager inn. Noen uker etter begravelsen så jeg videoen til ei mamma som sa at hun først klarte å trekke puste litt etter det hadde bikket ett og et halvt år. Der og da trodde jeg at jeg skulle svime av. Hvordan skulle jeg makte…! — Så hadde det plutselig nesten gått et halvt år… Og det året begynte å virke svært kort istedenfor… Så begynte jeg å lese alt jeg kom over. «For many, the numbness begins to wear off after the first anniversary of your child’s death, and then true reality can hit very hard. Many parents say that the second year is the most difficult.» Her kollapset jeg. Skal/kan/skal det bli vondere?!

Jeg vil se de fine stundene når jeg lukker øynene.
Men jeg ser ikke dem. Ikke i det hele tatt.



21/12-17. Hele livet har jeg både hørt og lest at det verste som ér, det vondeste man kan oppleve, det er dét her. Og det er et tap som aldri går over. Smerten og savnet blir enklere å bære med tiden, men det vil aldri forsvinne. «Kantene vil bli rundere, men det vil alltid gjøre vondt. Av og til vil man fortsatt kunne skjære seg på dem.» (husker ikke hvor jeg leste denne) — Det er den jeg ikke vet hvordan jeg skal leve med. Hvor lang tid vil det ta før det slutter å bli verre for hver dag – og det begynner å balansere seg ut? Når kommer punktet hvor det slutter å bli vondere, hvor det vondeste har blitt nådd? «Det kommer og går i bølger.» Det har jeg skjønt. Men hele livet med sånne bølger – fremtiden ser mørk ut når jeg hører det. Jeg vil ikke ha det vondt for alltid. Jeg vil ikke lengte for alltid. Jeg vil ikke gråte når jeg tenker på babyen min – for alltid.

Jeg ser opp til dere som står flere år foran meg.
Veien dit… Å herregud… Jeg ser den ikke engang.

23/12-17. Vi holdt på å miste Aron i fire dager tilbake på Neonatal. I mai tidligere i år holdt det på å gå galt igjen. Når jeg las om de som hadde mistet… Når jeg så det på nært hold på Neonatal… Jeg visste hvor heldige vi hadde vært. Jeg var så takknemlig. Det ga balansen i de tyngste dagene. Det kunne ha gått forferdelig galt for oss, så mange ganger. Uansett hva som skjedde, så ville det være overkommelig. Akkurat nå ser jeg ingenting overkommelig. Jeg føler meg så hjelpesløs som ikke kan gjøre noe for å få han tilbake. Hjem. Oss to. Superteam. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal reise meg opp fra alt det vonde jeg ligger å svømmer rundt i, som en fortapt akvariumsfisk i Atlanterhavet.

Atlanterhavet har forresten aldri vært kaldere.