Ønsketanker

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe mer her inne før neste uke. Jeg har hatt noe liggende som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal formulere. De siste dagene har vært tøffe. Veldig tøffe. Og nå står jo nyttårsaften for tur, så det sier vel seg selv hvorfor jeg fortsatt sitter oppe 08:00. Å se nyttårsrakettene og tenke at «her kommer det første hele året uten Aron…» – det er veldig vondt for meg å ta inn. Han skulle blitt tre år i 2018. Tre år og barnehagegutt. Men sånn skulle det ikke bli… De to siste dagene har jeg ikke gjort annet enn å gråte. For meg har dette vært nesten ubærelig, for jeg kjemper hardt for å la være. Når de først kommer snakker vi timer. Flere timer med så mye sorg og så mye håpløshet. Jeg vil ikke ha det sånn… Å herregud, jeg er så lei av å ha det sånn! Dette bringer meg til grunnen for at jeg nå ville skrive litt.

 

Jeg satt å så på TV for litt siden da en serie begynte. Episode én, sesong en. Det skjer sjeldent. «Resurrection», om noen har hørt om den. En familie mistet sønnen sin i en ulykke for 32 år siden. Nå sto han plutselig utfor døra deres. Fortsatt den samme lille gutten på åtte år. Av alle serier som kunne ende på skjermen min midt på natta. Jeg fryste til. En sønn, ja. Disse tilfeldighetene… Jeg burde ha slått av. Jeg visste veldig godt at dette ikke var en serie for meg, i min tilstand. Jeg ble sittende. Og jeg gråt. «Where is my toys, mama?» Der mistet jeg enda en bit av hjertet mitt. Jeg gråt og gråt og gråt. Når mammaen satte seg ned ved siden av sønnen sin… Når hun pakket ut den lille minneboksen med lekene hans som hun hadde grått og holdt rundt i alle disse år… Jeg følte det. Jeg følte det så sterkt. Jeg kunne bare forestilt meg. Tenk så godt det måtte ha vært. 32 år… 32 år kommer for en dag for meg óg. Åh.

 

Tenk om det kunne ha vært sånn. Tenk om livet kunne vært en tv serie og vi bare kunne skrive inn akkurat det som passet oss i livsmanuset vårt. Så ble jeg sint fordi det ikke er sånn verden fungerer. Også enda mer trist, fordi jeg skulle så alt for gjerne ønske at jeg også kunne få holde sønnen min igjen. At han plutselig bare var her igjen en morgen. Bare sitte med han i armene mine. Om bare for en siste stund til. Hvor fint hadde ikke det vært. Jeg skulle ønske muligheten var der. Selv om den var minimal. Bare å vite at det gikk an, på en eller annen måte. For å sitte her, velvitende, om at det er helt fysisk umulig… Det er vanskelig å ta inn. Det er ikke før man sitter i sorgen selv man ser det logiske som ulogisk.

Nå sitter jeg og stirrer på hånden til Aron på bildet foran meg. Hånden jeg skulle ønske jeg kunne holdt på vei inn i det nye året. Den som var så god. Den han hadde lært å åpne så fint. Den jeg alltid holdt i min. Hånden til gutten jeg alltid holdt rundt. Gutten jeg elsker så himmelhøyt. Han med det store, flotte smilet. Smilet som lyste opp alt. Smilet jeg aldri fikk nok av. Det gjør så vondt. Jeg vil ikke ha noe nytt år. Jeg vil ikke sende skyggen av den jeg nå er inn dit. Jeg vil spole tilbake de årene jeg hadde. Om og om og om igjen.

162 dager. Nå venter 365 nye.
Jeg vil bare ha muligheten.