Desemberkrigen

«If you have joy and happiness this christmas season – cherish it.
It’s not always promised to be here.»

 

Når klokka rundet midnatt og 24 ble byttet ut med 25 satt jeg i sofaen og pustet lettet ut. Jeg sitter her. Og jeg klarte det. Der var første desemberkrigen over. For det er sånn det føles ut nå. At kroppen min har vært i krig. Jeg er glad jeg i juli måned ikke visste hvor tøff desember kom til å bli, for da vet jeg ikke om jeg hadde orket å reise meg på beina gang etter gang etter gang. Det small ordentlig fire dager før jul, og bittelille- og lillejulaften måtte jeg krype tilbake til leiligheten å være alene. Det har vært hardt. Beinhardt. Og bekmørkt. Julaften er jo barnas kveld. Det skulle ha vært Arons også. Han var bare knapt to år. Han skulle vært her hos oss! Han er for liten til å være alene! Å kjære Gud… Gi meg noe.

De små tingene… Det fineste jeg åpnet ❤️

Jeg skulle jo ikke måtte tenne lys og gi blomster til Aron. Hvilken toåring får dét til julepresang. Jeg skulle ha kjøpt verdens største julegave med masse, masse innpakningspapir. Det var jo dét som var det morsomste. Med mange klemmer, Daniel Tiger på skjermen og julestrømpa med sjokolade i fanget. Nå henger den julestrømpa ute i mørket, dyvåt. Jeg blir kvalm. Det var ikke sånn det skulle bli. Og jeg er knust. Verre enn noen gang. Jeg tror jeg fortsatt bærer med meg en del av sjokket. Fornektelsen kommer også krypende fra en tid til annen. Jeg lurer på om jeg vil kunne glede meg til høytider igjen.

Jeg hadde faktisk tenkt å sitte alene i år. Jeg skjemmes… Det krevde mye motivasjon og mange telefonsamtaler før jeg til slutt maktet å komme meg opp av sofaen, iført joggedressen jeg har vandret rundt i godt over en uke. Hadde helvete hatt et ansikt hadde det vært meg. Det er helt ærlig hardt å være takknemlig for det man har når man har mistet det umistelige. Men tro meg, jeg prøver. Det var i hvert fall veldig godt å være samlet sammen med familien. Det hadde ikke gått det her uten dem. All hjelpen jeg har fått, lillesøsteren min som villig har gitt bort rommet sitt til meg de siste fem månedene. Takknemlighet. Jeg vil også takke for alle meldingene jeg har fått de siste månedene. Jeg ser dem, men jeg klarer ikke å åpne dem. Det går bare ikke så bra med meg for tiden… Ikke ta det personlig, for det betyr så mye for meg. Og jeg er evig takknemlig.

Så mange som tenker på Aron ❤️ Det var så sørgmodig fint der i går kveld. Å se alle bukettene og lysene gjorde godt. Det fineste jeg vet er når jeg kommer hit og noen har lagt noe på graven. Bamser, blomster, kort, lys… Det gjør meg glad ❤️

Ta vare på hverandre. Strekk ut en hånd til de dere tenker kanskje ikke har det så bra. Det spiller ingen rolle om du ikke kjenner vedkommende. Kanskje du ikke får noe svar, men vit at den blir lest. Og hvert ord vil bety mye mer enn tiden det tok deg å skrive den. Vis kjærlighet og takknemlighet til de rundt deg. Stolene rundt julemiddagen minsker med tiden… Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å ha det i tankene. For bare to knappe år siden «trodde» jeg at alle i min familie var udødelige. At vi alle skulle leve for alltid.

Men «for alltid» finnes ikke.
Og alle eventyrene fra barndommen ble brått revet bort.

Share: