Til meg

«Om en mamma som mistet babyen sin brått og uventet
hadde sagt det var hennes feil — hadde da sagt deg enig da?»
«Nei! Selvfølgelig ikke!»
«Hvorfor gjør du det med deg selv da?»
«Fordi jeg burde skjønt noe.»
«Burde hun også ha skjønt noe?»
«Ne… Nei. Jeg forstår hva du skal frem til.»
«Hva hadde du sagt til henne da?»
«Det orker jeg ikke å si høyt. Da kommer jeg til å gråte.»

«Kan du skrive det da?»

Kjære de — Marlene. Jeg vet du sitter å tenker på alt du kunne ha gjort annerledes. Hva om han hadde vært hjemme den natta. Hva om dere hadde vært innlagt på Barneavdelingen. Hva om du hadde holdt han hjemme og satt oppe med han hele natta. La oss ta for oss disse scenarioene. La oss si at det var sånn det var.

Så, du leverte aldri Aron den dagen. Du hadde tatt kveldsstellet, lagt han i sengen sin og kysset han godnatt. Dette hadde ikke forandret utfallet. Det som skjedde den natta hadde skjedd uansett hvor han befant seg. Eneste som hadde vært annerledes var at det var du som fant han den morgenen. Hadde noe vært lettere for deg nå, om det var tilfellet? «Ja!» sier du. Jeg vet du tenker det. Det er vondt for deg å tenke at du ikke var der… Jeg vet tankene i hodet ditt, og de er ikke bra. Det opptar all energien din. Og du ødelegger deg selv. Jeg håper du kan klare å se det fra begge sider. Smerten er enorm, uansett. Jeg håper også at du kan klare å akseptere og være snill mot deg selv med tiden.

 

Så, barneavdelingen… Du tenker «hva om vi hadde vært der.» Vel, den må du bare legge bort med en eneste gang. Dere hadde ingen grunn til å være der. Og det vet du så inderlig godt. Aron var frisk, som prøvene til og med viste — de hadde jo aldri vært finere! Også må du ha i tankene hva overlegen sa til deg. Hjertet til Aron stoppet. Helt ut av det blå, ikke noe om og men. Det var ingen tegn på at han kjempet heller. Han ble bare brått borte. Om det hadde skjedd der, og de klarte å få i gang hjertet hans – så er sjansen stor for at han hadde blitt en stund uten oksygen — igjen.

Aron fikk en skade på hjernen av oksygenmangel før han ble født, da holdt de på med gjenopplivning i 20 minutter. Hvordan tror du kroppen hans hadde taklet dette? Om de klarte å redde han denne gangen òg – hva om det livet som var i vente ikke var noe til liv? Du er medlem av foreningen «Retten til en verdig død» – herregud, du bærer jo til og med rundt på lommekortet der i fra, der hvor det står at ‘du ikke ønsker å utsettes for kunstig livsforlengende behandling hvis du som følge av en uhelbredelig sykdom eller ulykke ikke lenger vil kunne få noen bevisst livsopplevelse, eller hvis et fortsatt liv vil være forbundet med store og varige smerter eller sterk og vedvarende svekkelse og hjelpeløshet.’ Du vet de rundt deg ikke liker det – men du har dine grunner. Og de grunnene står sterkt i hjertet ditt. Hadde du ikke ønsket det samme for sønnen din?

 

Så, punkt nummer tre – du satt oppe med han hele natta. Det hadde fortsatt skjedd. Han hadde fortsatt sluttet å puste. Nå hadde det skjedd i armene dine. Så du begynner med gjenopplivning, ringer nødnummeret og roper og blir hysterisk. Det er ingen selvfølge, Marlene, at du hadde klart å få hjertet hans til å slå igjen. Hva om du prøvde, du prøvde og prøvde – men det gikk ikke. Da er vi tilbake til hvorfor du skriver dette brevet. Du hadde klandret deg selv fordi du ikke klarte det. Hadde det vært en lettere byrde å bære? For du kjenner deg selv godt nå. Du klandrer deg selv fordi du ikke skjønte hva som kom til å skje. Du hadde klandret deg selv uansett. Uansett, Marlene.

«Les det du skriver i brevet til deg selv. Om og om og om igjen.
Les det hver morgen, hver kveld.
Les det til du blir lei av hver eneste setning, hvert eneste ord.
Les det til du begynner å ta det inn.»

«For du hadde klandret deg selv uansett.»

Share: