Skyldfølelsen

Det føles ut som en drøm. Ikke livet mitt nå, det er virkelighetens mareritt, hverken mer eller mindre – men hverdagen med Aron. Det føles ut som en drøm. Jeg håper det bare er sorgen som overskygger – at de to siste årene, en gang, vil kunne vinne over de siste fem månedene.



Det er så mye som har begynt å forsvinne for meg. Det er seksten dager siden siste smell traff. Og denne gangen passerer det ikke. Seksten dager hvor jeg nærmest har bodd i senga, uten kontakt med omverden. Jeg orker ikke lenger å kjempe mot tankene. Rive meg bort fra sorgen. Jeg føler ikke lenger en trang til å måtte gjøre noe eller være med noen for å distrahere meg selv. Tankene, savnet, tårene og marerittene har tatt overtaket og jeg klarer ikke lenger å finne motivasjon. Babyen min døde. Det finnes ikke noe mer. Han døde, og nå dør jeg også.

«Guilt comes from a mistaken belief that we could have prevented the death from happening.»

Det har roet seg rundt meg. Det er ikke noe kriseteam, ingenting som må signeres, hentes eller diskuteres. Ingen prest, lege eller tonnevis av meldinger fra kjente og ukjente. I hodet der i mot er det verre enn noen gang. For hver dag som går, så har det gått enda en dag uten gutten min. Hvordan kan tiden være til hjelp da. Det har «bare» gått snart fem måneder, 148 dager for å være eksakt, og allerede nå har jeg panikk over alt jeg ikke lenger klarer å føle når jeg lukker øynene. Jeg husker ikke tyngden av å holde Aron i armene mine. Jeg får sjokk når jeg ser bilder av meg holde ham, fordi han var jo så lang! «Både du og Joachim er jo høye, Aron kommer nok også til å bli høy!» Ja… Hvem vet… Jeg prøver så hardt å huske hvordan det var å holde hånden hans i min, men det er vanskelig når det ikke er noen liten hånd å holde i… Nå gråter jeg ustanselig.

«In truth, we all do the best we can given our human shortcomings. We cannot predict the future, nor do we have power over the events in our universe.»

Jeg husker ikke lydene Aron brukte å lage når han våknet om morgenen. Latteren hans sitter enda godt i minnet, men hvor lenge vil det vare, før jeg må sette på en video for å huske den òg? De fysiske følelsene blåser bort fra meg og jeg får panikk. Når jeg ser på bildene kjenner jeg bare den enorme kulden da jeg kysset han for aller siste gang. Jeg trenger mer enn bildene. Jeg kjenner fortsatt så godt følelsen av de små føttene hans når vi tok den daglige massasjen… Han var så kilen der. Storetåene som var arvet fra papsen. Hendene som helsesøsteren kalte «ordentlig guttehender!» siden de var så store og gode. «Bollismagen» med den lille knappen, de to små herlige babyvalkene på overarmer og lår. Den lille varme kroppen hans mot min, når vi sov sammen. Armen min trygt plassert over han, og hånden hans flettet i min. Jeg ser hele gutten min så detaljert, jeg føler fortsatt så mye. Jeg er så redd jeg skal glemme.

«It is human nature to subconsciously blame oneself rather than accept these truths.»

148 dager. Jeg bare føler jeg har feilet som mamma i natt. På alle tenkelige nivå. At jeg ikke har rett til å være lei meg grunnet det. «Hvorfor skjønte ikke jeg, da jeg leverte han den ettermiddagen, at han ikke ville komme hjem.» Jeg tenker fortsatt det samme. Jeg ropte det for full hals dagen Aron døde, at politiet burde hente meg. Jeg klarte ikke å beskytte sønnen min. Jeg klarte ikke å redde ham. Jeg skjønte ikke at han kom til å sovne, og bare aldri våkne opp igjen. Jeg skjønte ikke at krybbedød også skulle ramme oss. Av alle tenkelige statistikker! Jeg som mamma burde vel det? Burde jeg ikke ha følt at noe kom til å skje…?! Jeg skjemmes! For den fredagen, den føltes ut som alle andre fredager! Hadde ikke kriseteamet vært der, så hadde jeg stått på politistasjonen og nektet å gå. For bare det å si ordet «død» føles ut som en grusom ugjerning i seg selv…

«Guilt is what we feel when we place our anger where it doesn’t belong—on ourselves. We often fail to realize that, even if we could turn back the clock and do things differently, it wouldn’t necessarily change the outcome.» (by Jeffrery Jackson)