Siste måneden

«Når jeg skriver tenker jeg «hvordan ville jeg ha skrevet om ingen skulle ha lest dette?» – Sophie Elise

 

Jeg har ikke klart å være her inne siste måneden. Når hele kroppen min var i sjokk klarte jeg ikke ta meg til med annet enn å skrive. Nå har alt bare kollapset og jeg har gått tom for ord. Brukbare ord. Nå finnes bare de mørke igjen. Jeg har 33 publiserte innlegg etter at Aron døde (det tok meg fem måneder å skrive de to ordene, om dere bare hadde visst steget jeg nettopp tok) – men jeg har også 52 som aldri ble publisert. På notater på mobilen er jeg oppe i 126. Ord jeg har skrevet rett fra hjertet, men som jeg aldri tok meg tid til å skrive om. Jeg må det før jeg poster noe. Tro meg, jeg må det.

Det gjør vondt at det bare er meg. Alt ansvaret jeg engang hadde fikk meg til å stå på, hver eneste dag, fordi det var så verdt det. Å nå sitte uten noen form for ansvar igjen har satt meg i en posisjon hvor alt bare føles… unødvendig. Vi har bodd på sykehus både i Oslo, Trondheim og Ålesund, helt alene. Å gå fra å være så selvstendig, ha timer etter timer med spesialister og barneleger, alt fra operasjoner og innleggelser til medikamenter og hjelpemidler – til å ikke tørre å sitte i sin egen stue alene… Hva er egentlig igjen da. Jeg vil ikke være den jeg var før jeg ble mamma. Jeg likte ikke den versjonen av meg. Jeg fant meg når jeg fikk Aron – og nå er alt hva jeg var og alt hva jeg hadde bare et fjernt minne.


Siden sist har jeg vært i leiligheten min tre ganger. Jeg har med andre ord vært alene tre ganger. Det er for tomt og for stille der – og nå kan jeg bare ikke fordra hele leiligheten. Den har blitt mørk og trist den òg. Jeg begynte å pynte til jul i november for å få lyst å være der, til ingen nytte. Jeg blir så lei meg når jeg sitter der alene. Det igjen førte til at jeg prøvde å være med på alt for mye for å slippe ensomheten – og nå betaler jeg smertelig hardt for det. Jeg blir direkte kvalm over tanken på de gangene jeg har vært sosial, uansett hvor sjeldent det var, så nå kaster jeg inn dét håndkleet. Jeg klarer det ikke mer.
Jeg har ikke sett dagslys eller mennesker på elleve dager – og først nå føler jeg en liten ro. Så det sier seg selv. Skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten er så kraftig at det kan ta meg flere uker, til og med måneder, å svare på én melding. Unnskyld. Mobilen er på flymodus, snapchat er slettet og mailen min er et eneste stort rot. Bare la meg forvitre.

Jeg har fortsatt ikke kjøpt en eneste julegave. Det er vanskelig å finne motivasjonen til det når jeg vet jeg må gå tomhendt der i fra uten en til min egen sønn. Det er enda vanskeligere å måtte se alle de fine juleklærne til barn, alle de artige lekene. Den røde Rudolf- genseren som vil forbli ubrukt i år – og alle årene som er i vente. Den tomme plassen ved siden av meg rundt julebordet. Ingen navnelapper med «Til Aron.» Det gjør vondt å se julefilmer, fordi det minner meg om alt Aron ikke får oppleve.
Det gjør vondt å se alle de vakre julelysene. Det er ett hus her som er så vakkert pyntet. Dere som bor her vet hvilket jeg mener. Jeg skulle ønske Aron og jeg kunne ha trillet forbi der. Han hadde vært to år og fire måneder nå og alle detaljene hadde vært sett med nye, store øyne. I dag kom også snøen, og jeg måtte legge meg ned for å ikke miste helt grepet. Aron fikk aldri oppleve å ake. I 2015 var Aron en prematur baby rett ut fra sykehuset. I fjor var han mye syk når snøen endelig hadde lagt seg og vi var innlagt på barneavdelingen. 2017 skulle liksom bli vårt år. Nå finnes det ikke noe «vårt år» igjen.

I mørke stunder har jeg bestandig sagt til meg selv «det finnes alltid noen som har det verre.» Hva med denne gangen. Når den største smerten et menneske kan gå i gjennom er å miste et barn. Hva med nå, når «det verre» ikke lenger ér.

Share: