Det som er igjen

Jeg måtte bare ha dette med, sånn jeg husker det i fremtiden. Dette ble tatt 05/12. Dette er første dagen jeg glemte alt ett lite sekund. Jeg så på disse to tannbørstene, og første som slo meg var «disse burde vi hatt!» … Jeg glemte meg. Helt. Å gå der i fra med bare én til meg… Sammenbruddet kom for en dag. Det var så vondt, det her.

01/12. Tre timer stirrende på alt nedenfor, i full panikk og full av tårer, før jeg maktet å åpne de opp. Så ropte jeg. Jeg ropte så høyt at halsen min snørte seg. Den smerten… Over fire måneder før jeg klarte å ta det imot fra pappaen til Aron. Det siste av det siste som fysisk er til for at jeg engang var en aktiv mamma. Tannbørsten som fortsatt lukter tannkrem. Lua som fortsatt lukter som håret hans. Shortsen fra den siste dagen. Nattbuksa fra den siste natta. Og ernæringspumpa… Alarmen av den som jeg fortsatt hører til alle døgnets tider, som er en av grunnen til at jeg tror jeg holder på å gå fullstendig gal.

Det er ikke bilder av pumpa her, fordi jeg ikke turte å ha den rundt meg. Jeg måtte bare legge den bort. Helt ærlig er jeg redd for at den, helt ut av det blå, skal slå seg på og jeg får høre alarmen som hjemsøker meg i søvne. Jeg skulle egentlig ha sendt den tilbake til St Olavs, men jeg har nødt å høre lyden av den bare én siste gang. Og det er jeg ikke klar for nå. Jeg vet bare at for min egen psyke, så må jeg våge å slå den på før jeg aldri får muligheten til det igjen. Jeg regner med at jeg håper det kanskje vil ta bort litt fra marerittene som jeg har…
Da jeg pakket bort utstyret til sonden, sondeernæringen og hjelpemidlene generelt, så ville jeg bare ha bort alt. Absolutt alt. Hver en eneste bleie, hver en eneste salve og olje. Jeg ville ikke ha påminnelsen av det. Og jeg har vel helt ærlig ikke tenkt mye på det i ettertid… Sikkert mest fordi jeg ikke kan huske at det var meg som sto og kastet alt i svarte poser. Jeg kan ikke huske noe av det i det hele tatt. Jeg kan ikke engang huske at jeg har vært i huset etter den dagen.

… Men det slo meg hardt da jeg åpnet stellebagen og satt der med de siste bleiene i strl. 6. Den siste posen med ernæringsslanger, den siste ernæringssprøyta. De aller siste flaskene med sondeernæring. Jeg fikk plutselig en bit av hjertet mitt tilbake, når jeg satt med det i hånden, til tross for hvor vondt det var. En bit jeg ikke engang var klar over at jeg manglet. Hvordan kunne jeg virkelig, for fem måneder siden, bare kaste alt. Det sier sitt om sjokket, fornektelsen,… smerten.

Kjære mamma og pappa som nylig har mistet… Ta vare på den ene bleia. Ta vare på babyoljen og sinksalven. Du tenker du ikke lenger behøver det, og fysisk gjør du dessverre ikke det – men du vil du takke deg selv i ettertid. Du kan alltid kaste det du ønsker ved senere anledning, når kaoset har roet seg litt… Og da kan du kaste det med en klar hjerne som har fått tenkt seg om. Jeg var jo ikke sikker på om jeg noengang ville klare å se stellebagen til Aron igjen, heller ikke den lille blå barnehageranselen hans. Nå der imot kan jeg ikke se for meg at jeg noengang vil ønske å pakke ut det som er i den. Den må stå sånn den ér, med alt som er i, urørt. I stedenfor å være bare en bag av sorg har den nå også blitt til et dyrebart minne. Et minne fra alt som engang var.

Og man kan aldri få nok minner,
når minner er alt hva man har igjen…

Share: