Det som er igjen

Jeg måtte bare ha dette med, sånn jeg husker det i fremtiden. Dette ble tatt 05/12. Dette er første dagen jeg glemte alt ett lite sekund. Jeg så på disse to tannbørstene, og første som slo meg var «disse burde vi hatt!» … Jeg glemte meg. Helt. Å gå der i fra med bare én til meg… Sammenbruddet kom for en dag. Det var så vondt, det her.

01/12. Tre timer stirrende på alt nedenfor, i full panikk og full av tårer, før jeg maktet å åpne de opp. Så ropte jeg. Jeg ropte så høyt at halsen min snørte seg. Den smerten… Over fire måneder før jeg klarte å ta det imot fra pappaen til Aron. Det siste av det siste som fysisk er til for at jeg engang var en aktiv mamma. Tannbørsten som fortsatt lukter tannkrem. Lua som fortsatt lukter som håret hans. Shortsen fra den siste dagen. Nattbuksa fra den siste natta. Og ernæringspumpa… Alarmen av den som jeg fortsatt hører til alle døgnets tider, som er en av grunnen til at jeg tror jeg holder på å gå fullstendig gal.

Det er ikke bilder av pumpa her, fordi jeg ikke turte å ha den rundt meg. Jeg måtte bare legge den bort. Helt ærlig er jeg redd for at den, helt ut av det blå, skal slå seg på og jeg får høre alarmen som hjemsøker meg i søvne. Jeg skulle egentlig ha sendt den tilbake til St Olavs, men jeg har nødt å høre lyden av den bare én siste gang. Og det er jeg ikke klar for nå. Jeg vet bare at for min egen psyke, så må jeg våge å slå den på før jeg aldri får muligheten til det igjen. Jeg regner med at jeg håper det kanskje vil ta bort litt fra marerittene som jeg har…
Da jeg pakket bort utstyret til sonden, sondeernæringen og hjelpemidlene generelt, så ville jeg bare ha bort alt. Absolutt alt. Hver en eneste bleie, hver en eneste salve og olje. Jeg ville ikke ha påminnelsen av det. Og jeg har vel helt ærlig ikke tenkt mye på det i ettertid… Sikkert mest fordi jeg ikke kan huske at det var meg som sto og kastet alt i svarte poser. Jeg kan ikke huske noe av det i det hele tatt. Jeg kan ikke engang huske at jeg har vært i huset etter den dagen.

… Men det slo meg hardt da jeg åpnet stellebagen og satt der med de siste bleiene i strl. 6. Den siste posen med ernæringsslanger, den siste ernæringssprøyta. De aller siste flaskene med sondeernæring. Jeg fikk plutselig en bit av hjertet mitt tilbake, når jeg satt med det i hånden, til tross for hvor vondt det var. En bit jeg ikke engang var klar over at jeg manglet. Hvordan kunne jeg virkelig, for fem måneder siden, bare kaste alt. Det sier sitt om sjokket, fornektelsen,… smerten.

Kjære mamma og pappa som nylig har mistet… Ta vare på den ene bleia. Ta vare på babyoljen og sinksalven. Du tenker du ikke lenger behøver det, og fysisk gjør du dessverre ikke det – men du vil du takke deg selv i ettertid. Du kan alltid kaste det du ønsker ved senere anledning, når kaoset har roet seg litt… Og da kan du kaste det med en klar hjerne som har fått tenkt seg om. Jeg var jo ikke sikker på om jeg noengang ville klare å se stellebagen til Aron igjen, heller ikke den lille blå barnehageranselen hans. Nå der imot kan jeg ikke se for meg at jeg noengang vil ønske å pakke ut det som er i den. Den må stå sånn den ér, med alt som er i, urørt. I stedenfor å være bare en bag av sorg har den nå også blitt til et dyrebart minne. Et minne fra alt som engang var.

Og man kan aldri få nok minner,
når minner er alt hva man har igjen…

Siste måneden

«Når jeg skriver tenker jeg «hvordan ville jeg ha skrevet om ingen skulle ha lest dette?» – Sophie Elise

 

Jeg har ikke klart å være her inne siste måneden. Når hele kroppen min var i sjokk klarte jeg ikke ta meg til med annet enn å skrive. Nå har alt bare kollapset og jeg har gått tom for ord. Brukbare ord. Nå finnes bare de mørke igjen. Jeg har 33 publiserte innlegg etter at Aron døde (det tok meg fem måneder å skrive de to ordene, om dere bare hadde visst steget jeg nettopp tok) – men jeg har også 52 som aldri ble publisert. På notater på mobilen er jeg oppe i 126. Ord jeg har skrevet rett fra hjertet, men som jeg aldri tok meg tid til å skrive om. Jeg må det før jeg poster noe. Tro meg, jeg må det.

Det gjør vondt at det bare er meg. Alt ansvaret jeg engang hadde fikk meg til å stå på, hver eneste dag, fordi det var så verdt det. Å nå sitte uten noen form for ansvar igjen har satt meg i en posisjon hvor alt bare føles… unødvendig. Vi har bodd på sykehus både i Oslo, Trondheim og Ålesund, helt alene. Å gå fra å være så selvstendig, ha timer etter timer med spesialister og barneleger, alt fra operasjoner og innleggelser til medikamenter og hjelpemidler – til å ikke tørre å sitte i sin egen stue alene… Hva er egentlig igjen da. Jeg vil ikke være den jeg var før jeg ble mamma. Jeg likte ikke den versjonen av meg. Jeg fant meg når jeg fikk Aron – og nå er alt hva jeg var og alt hva jeg hadde bare et fjernt minne.


Siden sist har jeg vært i leiligheten min tre ganger. Jeg har med andre ord vært alene tre ganger. Det er for tomt og for stille der – og nå kan jeg bare ikke fordra hele leiligheten. Den har blitt mørk og trist den òg. Jeg begynte å pynte til jul i november for å få lyst å være der, til ingen nytte. Jeg blir så lei meg når jeg sitter der alene. Det igjen førte til at jeg prøvde å være med på alt for mye for å slippe ensomheten – og nå betaler jeg smertelig hardt for det. Jeg blir direkte kvalm over tanken på de gangene jeg har vært sosial, uansett hvor sjeldent det var, så nå kaster jeg inn dét håndkleet. Jeg klarer det ikke mer.
Jeg har ikke sett dagslys eller mennesker på elleve dager – og først nå føler jeg en liten ro. Så det sier seg selv. Skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten er så kraftig at det kan ta meg flere uker, til og med måneder, å svare på én melding. Unnskyld. Mobilen er på flymodus, snapchat er slettet og mailen min er et eneste stort rot. Bare la meg forvitre.

Jeg har fortsatt ikke kjøpt en eneste julegave. Det er vanskelig å finne motivasjonen til det når jeg vet jeg må gå tomhendt der i fra uten en til min egen sønn. Det er enda vanskeligere å måtte se alle de fine juleklærne til barn, alle de artige lekene. Den røde Rudolf- genseren som vil forbli ubrukt i år – og alle årene som er i vente. Den tomme plassen ved siden av meg rundt julebordet. Ingen navnelapper med «Til Aron.» Det gjør vondt å se julefilmer, fordi det minner meg om alt Aron ikke får oppleve.
Det gjør vondt å se alle de vakre julelysene. Det er ett hus her som er så vakkert pyntet. Dere som bor her vet hvilket jeg mener. Jeg skulle ønske Aron og jeg kunne ha trillet forbi der. Han hadde vært to år og fire måneder nå og alle detaljene hadde vært sett med nye, store øyne. I dag kom også snøen, og jeg måtte legge meg ned for å ikke miste helt grepet. Aron fikk aldri oppleve å ake. I 2015 var Aron en prematur baby rett ut fra sykehuset. I fjor var han mye syk når snøen endelig hadde lagt seg og vi var innlagt på barneavdelingen. 2017 skulle liksom bli vårt år. Nå finnes det ikke noe «vårt år» igjen.

I mørke stunder har jeg bestandig sagt til meg selv «det finnes alltid noen som har det verre.» Hva med denne gangen. Når den største smerten et menneske kan gå i gjennom er å miste et barn. Hva med nå, når «det verre» ikke lenger ér.