Første julen

Hvordan finne noe som er verdt å holde fast i,
– når de beste dagene i ens liv allerede har vært.

 

Nå har vi kommet til måneden mamma håpte aldri ville komme. Navnet ditt mangler på pakkelanderen, den nye juledressen din ble aldri kjøpt. Det vil ikke ligge noen julegaver under juletreet til deg og det vil ikke være noen gaver der i fra deg. Julelysene du ikke får se, julemusikken du ikke før høre. Eller, kan du det, der hvor du er…? Det gjør så vondt, vennen min. Mamma savner deg. Mamma savner alt det vi hadde, alt det som var. Jeg lengter etter å fysisk være mammaen din. Jeg lengter så mye. Bare å kjenne tyngden av deg i armene mine, det myke blonde håret ditt mellom fingrene mine. Jeg lengter langt forbi hva ord, noen gang, kan beskrive. Om jeg kunne ha strakt ut hånden og hentet deg hjem…

Jeg klarer ikke å høre for meg stemmen din når du ga beskjed om at du var våken. Og det gjør mamma så dårlig. Jeg lå i en evighet i senga i dag og bare prøvde å huske hvordan det var. Men det forble helt stille. Så kom panikken og jeg fikk ikke puste. Så var det hjem til familien vår, etter bare én natt, igjen. Med klumpen i halsen og angsten i magen. Livet uten deg, superhelten min… Det går bare ikke. Selvfølgelig gjør det ikke det. Smerten som streifer meg når jeg tenker på det er nådeløs. Mamma klarer seg ikke alene. Alt hva jeg engang klarte var jo grunnet deg. Kjære vakre, sterke og livsglade gutten min… Om det bare var noe mamma kunne ha gjort. Jeg er så lei meg.

Vi bakte julemenn i dag, hvor vi løp sikksakk for å skifte sanger om de ble for triste. Det skal så lite til for oss alle, vi klarte nemlig ikke å stoppe julen i år heller… Her kom skyldfølelsen så hardt og brutalt at jeg ble sengeliggende resten av kvelden. Å skrive dette føles ut som jeg legger voksen- problemer i hodet ditt, og du er jo bare en liten gutt… Unnskyld. Der lå jeg nok engang å så for meg at du lå ved siden av meg. Kanskje du også gjorde det…? For ingenting var koseligere enn det. Jeg håper jeg satte nok pris på det når jeg faktisk kunne. Du skulle jo ha vært her nå, sammen med oss. Din tredje jul. Så din fjerde, femte, niende, tyvende… Man stopper jo ikke etter to.

Jeg har tenkt mye på hva som befinner seg etter man ikke lenger fysisk er her. Aldri før har jeg ønsket så sterkt at det skal finnes noe. At det finnes en Gud. Et himmelrike. En eller annen fin plass, hvor oldemor har funnet deg – og dere feirer jul sammen. Nå har du faktisk vært hos oldemor like lenge i himmelen som dere var sammen her på jord… I morgen har vi nemlig vært hele to år uten henne og 136 dager uten deg. Det er både en fin og vond tanke å tenke at man fortsatt ér. At dere har hverandre. Hadde jeg visst med sikkerhet, så hadde mamma vært hos dere nå. Også hadde vi bare aldri mer trengt å vært fra hverandre igjen. For det har “bare” begynt å nærmere seg fem måneder. Og disse månedene… Mamma skulle ønske de aldri hadde eksistert, noen av dem. Flere tiår til er en veldig uutholdelig tanke. Nå sliter mamma med å finne ut i hvilken kategori dette innlegget skal publiseres… Blir dette første milepælen min, at jeg fortsatt er her, i desember måned? En første jul uten deg? Første innlegget i denne kategorien etter din aller siste milepæl på jorden? Eller går det under høytid… For dette er jo strengt tatt ikke noen høytid lenger.

Ps: Du har fått en hel haug med eventyrsjokolade i julestrømpa hos deg!
❤️ God jul, gollemitt ❤️

Share: