Ønsketanker

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe mer her inne før neste uke. Jeg har hatt noe liggende som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal formulere. De siste dagene har vært tøffe. Veldig tøffe. Og nå står jo nyttårsaften for tur, så det sier vel seg selv hvorfor jeg fortsatt sitter oppe 08:00. Å se nyttårsrakettene og tenke at «her kommer det første hele året uten Aron…» – det er veldig vondt for meg å ta inn. Han skulle blitt tre år i 2018. Tre år og barnehagegutt. Men sånn skulle det ikke bli… De to siste dagene har jeg ikke gjort annet enn å gråte. For meg har dette vært nesten ubærelig, for jeg kjemper hardt for å la være. Når de først kommer snakker vi timer. Flere timer med så mye sorg og så mye håpløshet. Jeg vil ikke ha det sånn… Å herregud, jeg er så lei av å ha det sånn! Dette bringer meg til grunnen for at jeg nå ville skrive litt.

 

Jeg satt å så på TV for litt siden da en serie begynte. Episode én, sesong en. Det skjer sjeldent. «Resurrection», om noen har hørt om den. En familie mistet sønnen sin i en ulykke for 32 år siden. Nå sto han plutselig utfor døra deres. Fortsatt den samme lille gutten på åtte år. Av alle serier som kunne ende på skjermen min midt på natta. Jeg fryste til. En sønn, ja. Disse tilfeldighetene… Jeg burde ha slått av. Jeg visste veldig godt at dette ikke var en serie for meg, i min tilstand. Jeg ble sittende. Og jeg gråt. «Where is my toys, mama?» Der mistet jeg enda en bit av hjertet mitt. Jeg gråt og gråt og gråt. Når mammaen satte seg ned ved siden av sønnen sin… Når hun pakket ut den lille minneboksen med lekene hans som hun hadde grått og holdt rundt i alle disse år… Jeg følte det. Jeg følte det så sterkt. Jeg kunne bare forestilt meg. Tenk så godt det måtte ha vært. 32 år… 32 år kommer for en dag for meg óg. Åh.

 

Tenk om det kunne ha vært sånn. Tenk om livet kunne vært en tv serie og vi bare kunne skrive inn akkurat det som passet oss i livsmanuset vårt. Så ble jeg sint fordi det ikke er sånn verden fungerer. Også enda mer trist, fordi jeg skulle så alt for gjerne ønske at jeg også kunne få holde sønnen min igjen. At han plutselig bare var her igjen en morgen. Bare sitte med han i armene mine. Om bare for en siste stund til. Hvor fint hadde ikke det vært. Jeg skulle ønske muligheten var der. Selv om den var minimal. Bare å vite at det gikk an, på en eller annen måte. For å sitte her, velvitende, om at det er helt fysisk umulig… Det er vanskelig å ta inn. Det er ikke før man sitter i sorgen selv man ser det logiske som ulogisk.

Nå sitter jeg og stirrer på hånden til Aron på bildet foran meg. Hånden jeg skulle ønske jeg kunne holdt på vei inn i det nye året. Den som var så god. Den han hadde lært å åpne så fint. Den jeg alltid holdt i min. Hånden til gutten jeg alltid holdt rundt. Gutten jeg elsker så himmelhøyt. Han med det store, flotte smilet. Smilet som lyste opp alt. Smilet jeg aldri fikk nok av. Det gjør så vondt. Jeg vil ikke ha noe nytt år. Jeg vil ikke sende skyggen av den jeg nå er inn dit. Jeg vil spole tilbake de årene jeg hadde. Om og om og om igjen.

162 dager. Nå venter 365 nye.
Jeg vil bare ha muligheten.

Desemberkrigen

«If you have joy and happiness this christmas season – cherish it.
It’s not always promised to be here.»

 

Når klokka rundet midnatt og 24 ble byttet ut med 25 satt jeg i sofaen og pustet lettet ut. Jeg sitter her. Og jeg klarte det. Der var første desemberkrigen over. For det er sånn det føles ut nå. At kroppen min har vært i krig. Jeg er glad jeg i juli måned ikke visste hvor tøff desember kom til å bli, for da vet jeg ikke om jeg hadde orket å reise meg på beina gang etter gang etter gang. Det small ordentlig fire dager før jul, og bittelille- og lillejulaften måtte jeg krype tilbake til leiligheten å være alene. Det har vært hardt. Beinhardt. Og bekmørkt. Julaften er jo barnas kveld. Det skulle ha vært Arons også. Han var bare knapt to år. Han skulle vært her hos oss! Han er for liten til å være alene! Å kjære Gud… Gi meg noe.

De små tingene… Det fineste jeg åpnet ❤️

Jeg skulle jo ikke måtte tenne lys og gi blomster til Aron. Hvilken toåring får dét til julepresang. Jeg skulle ha kjøpt verdens største julegave med masse, masse innpakningspapir. Det var jo dét som var det morsomste. Med mange klemmer, Daniel Tiger på skjermen og julestrømpa med sjokolade i fanget. Nå henger den julestrømpa ute i mørket, dyvåt. Jeg blir kvalm. Det var ikke sånn det skulle bli. Og jeg er knust. Verre enn noen gang. Jeg tror jeg fortsatt bærer med meg en del av sjokket. Fornektelsen kommer også krypende fra en tid til annen. Jeg lurer på om jeg vil kunne glede meg til høytider igjen.

Jeg hadde faktisk tenkt å sitte alene i år. Jeg skjemmes… Det krevde mye motivasjon og mange telefonsamtaler før jeg til slutt maktet å komme meg opp av sofaen, iført joggedressen jeg har vandret rundt i godt over en uke. Hadde helvete hatt et ansikt hadde det vært meg. Det er helt ærlig hardt å være takknemlig for det man har når man har mistet det umistelige. Men tro meg, jeg prøver. Det var i hvert fall veldig godt å være samlet sammen med familien. Det hadde ikke gått det her uten dem. All hjelpen jeg har fått, lillesøsteren min som villig har gitt bort rommet sitt til meg de siste fem månedene. Takknemlighet. Jeg vil også takke for alle meldingene jeg har fått de siste månedene. Jeg ser dem, men jeg klarer ikke å åpne dem. Det går bare ikke så bra med meg for tiden… Ikke ta det personlig, for det betyr så mye for meg. Og jeg er evig takknemlig.

Så mange som tenker på Aron ❤️ Det var så sørgmodig fint der i går kveld. Å se alle bukettene og lysene gjorde godt. Det fineste jeg vet er når jeg kommer hit og noen har lagt noe på graven. Bamser, blomster, kort, lys… Det gjør meg glad ❤️

Ta vare på hverandre. Strekk ut en hånd til de dere tenker kanskje ikke har det så bra. Det spiller ingen rolle om du ikke kjenner vedkommende. Kanskje du ikke får noe svar, men vit at den blir lest. Og hvert ord vil bety mye mer enn tiden det tok deg å skrive den. Vis kjærlighet og takknemlighet til de rundt deg. Stolene rundt julemiddagen minsker med tiden… Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å ha det i tankene. For bare to knappe år siden «trodde» jeg at alle i min familie var udødelige. At vi alle skulle leve for alltid.

Men «for alltid» finnes ikke.
Og alle eventyrene fra barndommen ble brått revet bort.

Til meg

«Om en mamma som mistet babyen sin brått og uventet
hadde sagt det var hennes feil — hadde da sagt deg enig da?»
«Nei! Selvfølgelig ikke!»
«Hvorfor gjør du det med deg selv da?»
«Fordi jeg burde skjønt noe.»
«Burde hun også ha skjønt noe?»
«Ne… Nei. Jeg forstår hva du skal frem til.»
«Hva hadde du sagt til henne da?»
«Det orker jeg ikke å si høyt. Da kommer jeg til å gråte.»

«Kan du skrive det da?»

Kjære de — Marlene. Jeg vet du sitter å tenker på alt du kunne ha gjort annerledes. Hva om han hadde vært hjemme den natta. Hva om dere hadde vært innlagt på Barneavdelingen. Hva om du hadde holdt han hjemme og satt oppe med han hele natta. La oss ta for oss disse scenarioene. La oss si at det var sånn det var.

Så, du leverte aldri Aron den dagen. Du hadde tatt kveldsstellet, lagt han i sengen sin og kysset han godnatt. Dette hadde ikke forandret utfallet. Det som skjedde den natta hadde skjedd uansett hvor han befant seg. Eneste som hadde vært annerledes var at det var du som fant han den morgenen. Hadde noe vært lettere for deg nå, om det var tilfellet? «Ja!» sier du. Jeg vet du tenker det. Det er vondt for deg å tenke at du ikke var der… Jeg vet tankene i hodet ditt, og de er ikke bra. Det opptar all energien din. Og du ødelegger deg selv. Jeg håper du kan klare å se det fra begge sider. Smerten er enorm, uansett. Jeg håper også at du kan klare å akseptere og være snill mot deg selv med tiden.

 

Så, barneavdelingen… Du tenker «hva om vi hadde vært der.» Vel, den må du bare legge bort med en eneste gang. Dere hadde ingen grunn til å være der. Og det vet du så inderlig godt. Aron var frisk, som prøvene til og med viste — de hadde jo aldri vært finere! Også må du ha i tankene hva overlegen sa til deg. Hjertet til Aron stoppet. Helt ut av det blå, ikke noe om og men. Det var ingen tegn på at han kjempet heller. Han ble bare brått borte. Om det hadde skjedd der, og de klarte å få i gang hjertet hans – så er sjansen stor for at han hadde blitt en stund uten oksygen — igjen.

Aron fikk en skade på hjernen av oksygenmangel før han ble født, da holdt de på med gjenopplivning i 20 minutter. Hvordan tror du kroppen hans hadde taklet dette? Om de klarte å redde han denne gangen òg – hva om det livet som var i vente ikke var noe til liv? Du er medlem av foreningen «Retten til en verdig død» – herregud, du bærer jo til og med rundt på lommekortet der i fra, der hvor det står at ‘du ikke ønsker å utsettes for kunstig livsforlengende behandling hvis du som følge av en uhelbredelig sykdom eller ulykke ikke lenger vil kunne få noen bevisst livsopplevelse, eller hvis et fortsatt liv vil være forbundet med store og varige smerter eller sterk og vedvarende svekkelse og hjelpeløshet.’ Du vet de rundt deg ikke liker det – men du har dine grunner. Og de grunnene står sterkt i hjertet ditt. Hadde du ikke ønsket det samme for sønnen din?

 

Så, punkt nummer tre – du satt oppe med han hele natta. Det hadde fortsatt skjedd. Han hadde fortsatt sluttet å puste. Nå hadde det skjedd i armene dine. Så du begynner med gjenopplivning, ringer nødnummeret og roper og blir hysterisk. Det er ingen selvfølge, Marlene, at du hadde klart å få hjertet hans til å slå igjen. Hva om du prøvde, du prøvde og prøvde – men det gikk ikke. Da er vi tilbake til hvorfor du skriver dette brevet. Du hadde klandret deg selv fordi du ikke klarte det. Hadde det vært en lettere byrde å bære? For du kjenner deg selv godt nå. Du klandrer deg selv fordi du ikke skjønte hva som kom til å skje. Du hadde klandret deg selv uansett. Uansett, Marlene.

«Les det du skriver i brevet til deg selv. Om og om og om igjen.
Les det hver morgen, hver kveld.
Les det til du blir lei av hver eneste setning, hvert eneste ord.
Les det til du begynner å ta det inn.»

«For du hadde klandret deg selv uansett.»

Skyldfølelsen

Det føles ut som en drøm. Ikke livet mitt nå, det er virkelighetens mareritt, hverken mer eller mindre – men hverdagen med Aron. Det føles ut som en drøm. Jeg håper det bare er sorgen som overskygger – at de to siste årene, en gang, vil kunne vinne over de siste fem månedene.



Det er så mye som har begynt å forsvinne for meg. Det er seksten dager siden siste smell traff. Og denne gangen passerer det ikke. Seksten dager hvor jeg nærmest har bodd i senga, uten kontakt med omverden. Jeg orker ikke lenger å kjempe mot tankene. Rive meg bort fra sorgen. Jeg føler ikke lenger en trang til å måtte gjøre noe eller være med noen for å distrahere meg selv. Tankene, savnet, tårene og marerittene har tatt overtaket og jeg klarer ikke lenger å finne motivasjon. Babyen min døde. Det finnes ikke noe mer. Han døde, og nå dør jeg også.

«Guilt comes from a mistaken belief that we could have prevented the death from happening.»

Det har roet seg rundt meg. Det er ikke noe kriseteam, ingenting som må signeres, hentes eller diskuteres. Ingen prest, lege eller tonnevis av meldinger fra kjente og ukjente. I hodet der i mot er det verre enn noen gang. For hver dag som går, så har det gått enda en dag uten gutten min. Hvordan kan tiden være til hjelp da. Det har «bare» gått snart fem måneder, 148 dager for å være eksakt, og allerede nå har jeg panikk over alt jeg ikke lenger klarer å føle når jeg lukker øynene. Jeg husker ikke tyngden av å holde Aron i armene mine. Jeg får sjokk når jeg ser bilder av meg holde ham, fordi han var jo så lang! «Både du og Joachim er jo høye, Aron kommer nok også til å bli høy!» Ja… Hvem vet… Jeg prøver så hardt å huske hvordan det var å holde hånden hans i min, men det er vanskelig når det ikke er noen liten hånd å holde i… Nå gråter jeg ustanselig.

«In truth, we all do the best we can given our human shortcomings. We cannot predict the future, nor do we have power over the events in our universe.»

Jeg husker ikke lydene Aron brukte å lage når han våknet om morgenen. Latteren hans sitter enda godt i minnet, men hvor lenge vil det vare, før jeg må sette på en video for å huske den òg? De fysiske følelsene blåser bort fra meg og jeg får panikk. Når jeg ser på bildene kjenner jeg bare den enorme kulden da jeg kysset han for aller siste gang. Jeg trenger mer enn bildene. Jeg kjenner fortsatt så godt følelsen av de små føttene hans når vi tok den daglige massasjen… Han var så kilen der. Storetåene som var arvet fra papsen. Hendene som helsesøsteren kalte «ordentlig guttehender!» siden de var så store og gode. «Bollismagen» med den lille knappen, de to små herlige babyvalkene på overarmer og lår. Den lille varme kroppen hans mot min, når vi sov sammen. Armen min trygt plassert over han, og hånden hans flettet i min. Jeg ser hele gutten min så detaljert, jeg føler fortsatt så mye. Jeg er så redd jeg skal glemme.

«It is human nature to subconsciously blame oneself rather than accept these truths.»

148 dager. Jeg bare føler jeg har feilet som mamma i natt. På alle tenkelige nivå. At jeg ikke har rett til å være lei meg grunnet det. «Hvorfor skjønte ikke jeg, da jeg leverte han den ettermiddagen, at han ikke ville komme hjem.» Jeg tenker fortsatt det samme. Jeg ropte det for full hals dagen Aron døde, at politiet burde hente meg. Jeg klarte ikke å beskytte sønnen min. Jeg klarte ikke å redde ham. Jeg skjønte ikke at han kom til å sovne, og bare aldri våkne opp igjen. Jeg skjønte ikke at krybbedød også skulle ramme oss. Av alle tenkelige statistikker! Jeg som mamma burde vel det? Burde jeg ikke ha følt at noe kom til å skje…?! Jeg skjemmes! For den fredagen, den føltes ut som alle andre fredager! Hadde ikke kriseteamet vært der, så hadde jeg stått på politistasjonen og nektet å gå. For bare det å si ordet «død» føles ut som en grusom ugjerning i seg selv…

«Guilt is what we feel when we place our anger where it doesn’t belong—on ourselves. We often fail to realize that, even if we could turn back the clock and do things differently, it wouldn’t necessarily change the outcome.» (by Jeffrery Jackson)

Det som er igjen

Jeg måtte bare ha dette med, sånn jeg husker det i fremtiden. Dette ble tatt 05/12. Dette er første dagen jeg glemte alt ett lite sekund. Jeg så på disse to tannbørstene, og første som slo meg var «disse burde vi hatt!» … Jeg glemte meg. Helt. Å gå der i fra med bare én til meg… Sammenbruddet kom for en dag. Det var så vondt, det her.

01/12. Tre timer stirrende på alt nedenfor, i full panikk og full av tårer, før jeg maktet å åpne de opp. Så ropte jeg. Jeg ropte så høyt at halsen min snørte seg. Den smerten… Over fire måneder før jeg klarte å ta det imot fra pappaen til Aron. Det siste av det siste som fysisk er til for at jeg engang var en aktiv mamma. Tannbørsten som fortsatt lukter tannkrem. Lua som fortsatt lukter som håret hans. Shortsen fra den siste dagen. Nattbuksa fra den siste natta. Og ernæringspumpa… Alarmen av den som jeg fortsatt hører til alle døgnets tider, som er en av grunnen til at jeg tror jeg holder på å gå fullstendig gal.

Det er ikke bilder av pumpa her, fordi jeg ikke turte å ha den rundt meg. Jeg måtte bare legge den bort. Helt ærlig er jeg redd for at den, helt ut av det blå, skal slå seg på og jeg får høre alarmen som hjemsøker meg i søvne. Jeg skulle egentlig ha sendt den tilbake til St Olavs, men jeg har nødt å høre lyden av den bare én siste gang. Og det er jeg ikke klar for nå. Jeg vet bare at for min egen psyke, så må jeg våge å slå den på før jeg aldri får muligheten til det igjen. Jeg regner med at jeg håper det kanskje vil ta bort litt fra marerittene som jeg har…
Da jeg pakket bort utstyret til sonden, sondeernæringen og hjelpemidlene generelt, så ville jeg bare ha bort alt. Absolutt alt. Hver en eneste bleie, hver en eneste salve og olje. Jeg ville ikke ha påminnelsen av det. Og jeg har vel helt ærlig ikke tenkt mye på det i ettertid… Sikkert mest fordi jeg ikke kan huske at det var meg som sto og kastet alt i svarte poser. Jeg kan ikke huske noe av det i det hele tatt. Jeg kan ikke engang huske at jeg har vært i huset etter den dagen.

… Men det slo meg hardt da jeg åpnet stellebagen og satt der med de siste bleiene i strl. 6. Den siste posen med ernæringsslanger, den siste ernæringssprøyta. De aller siste flaskene med sondeernæring. Jeg fikk plutselig en bit av hjertet mitt tilbake, når jeg satt med det i hånden, til tross for hvor vondt det var. En bit jeg ikke engang var klar over at jeg manglet. Hvordan kunne jeg virkelig, for fem måneder siden, bare kaste alt. Det sier sitt om sjokket, fornektelsen,… smerten.

Kjære mamma og pappa som nylig har mistet… Ta vare på den ene bleia. Ta vare på babyoljen og sinksalven. Du tenker du ikke lenger behøver det, og fysisk gjør du dessverre ikke det – men du vil du takke deg selv i ettertid. Du kan alltid kaste det du ønsker ved senere anledning, når kaoset har roet seg litt… Og da kan du kaste det med en klar hjerne som har fått tenkt seg om. Jeg var jo ikke sikker på om jeg noengang ville klare å se stellebagen til Aron igjen, heller ikke den lille blå barnehageranselen hans. Nå der imot kan jeg ikke se for meg at jeg noengang vil ønske å pakke ut det som er i den. Den må stå sånn den ér, med alt som er i, urørt. I stedenfor å være bare en bag av sorg har den nå også blitt til et dyrebart minne. Et minne fra alt som engang var.

Og man kan aldri få nok minner,
når minner er alt hva man har igjen…

Siste måneden

«Når jeg skriver tenker jeg «hvordan ville jeg ha skrevet om ingen skulle ha lest dette?» – Sophie Elise

 

Jeg har ikke klart å være her inne siste måneden. Når hele kroppen min var i sjokk klarte jeg ikke ta meg til med annet enn å skrive. Nå har alt bare kollapset og jeg har gått tom for ord. Brukbare ord. Nå finnes bare de mørke igjen. Jeg har 33 publiserte innlegg etter at Aron døde (det tok meg fem måneder å skrive de to ordene, om dere bare hadde visst steget jeg nettopp tok) – men jeg har også 52 som aldri ble publisert. På notater på mobilen er jeg oppe i 126. Ord jeg har skrevet rett fra hjertet, men som jeg aldri tok meg tid til å skrive om. Jeg må det før jeg poster noe. Tro meg, jeg må det.

Det gjør vondt at det bare er meg. Alt ansvaret jeg engang hadde fikk meg til å stå på, hver eneste dag, fordi det var så verdt det. Å nå sitte uten noen form for ansvar igjen har satt meg i en posisjon hvor alt bare føles… unødvendig. Vi har bodd på sykehus både i Oslo, Trondheim og Ålesund, helt alene. Å gå fra å være så selvstendig, ha timer etter timer med spesialister og barneleger, alt fra operasjoner og innleggelser til medikamenter og hjelpemidler – til å ikke tørre å sitte i sin egen stue alene… Hva er egentlig igjen da. Jeg vil ikke være den jeg var før jeg ble mamma. Jeg likte ikke den versjonen av meg. Jeg fant meg når jeg fikk Aron – og nå er alt hva jeg var og alt hva jeg hadde bare et fjernt minne.


Siden sist har jeg vært i leiligheten min tre ganger. Jeg har med andre ord vært alene tre ganger. Det er for tomt og for stille der – og nå kan jeg bare ikke fordra hele leiligheten. Den har blitt mørk og trist den òg. Jeg begynte å pynte til jul i november for å få lyst å være der, til ingen nytte. Jeg blir så lei meg når jeg sitter der alene. Det igjen førte til at jeg prøvde å være med på alt for mye for å slippe ensomheten – og nå betaler jeg smertelig hardt for det. Jeg blir direkte kvalm over tanken på de gangene jeg har vært sosial, uansett hvor sjeldent det var, så nå kaster jeg inn dét håndkleet. Jeg klarer det ikke mer.
Jeg har ikke sett dagslys eller mennesker på elleve dager – og først nå føler jeg en liten ro. Så det sier seg selv. Skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten er så kraftig at det kan ta meg flere uker, til og med måneder, å svare på én melding. Unnskyld. Mobilen er på flymodus, snapchat er slettet og mailen min er et eneste stort rot. Bare la meg forvitre.

Jeg har fortsatt ikke kjøpt en eneste julegave. Det er vanskelig å finne motivasjonen til det når jeg vet jeg må gå tomhendt der i fra uten en til min egen sønn. Det er enda vanskeligere å måtte se alle de fine juleklærne til barn, alle de artige lekene. Den røde Rudolf- genseren som vil forbli ubrukt i år – og alle årene som er i vente. Den tomme plassen ved siden av meg rundt julebordet. Ingen navnelapper med «Til Aron.» Det gjør vondt å se julefilmer, fordi det minner meg om alt Aron ikke får oppleve.
Det gjør vondt å se alle de vakre julelysene. Det er ett hus her som er så vakkert pyntet. Dere som bor her vet hvilket jeg mener. Jeg skulle ønske Aron og jeg kunne ha trillet forbi der. Han hadde vært to år og fire måneder nå og alle detaljene hadde vært sett med nye, store øyne. I dag kom også snøen, og jeg måtte legge meg ned for å ikke miste helt grepet. Aron fikk aldri oppleve å ake. I 2015 var Aron en prematur baby rett ut fra sykehuset. I fjor var han mye syk når snøen endelig hadde lagt seg og vi var innlagt på barneavdelingen. 2017 skulle liksom bli vårt år. Nå finnes det ikke noe «vårt år» igjen.

I mørke stunder har jeg bestandig sagt til meg selv «det finnes alltid noen som har det verre.» Hva med denne gangen. Når den største smerten et menneske kan gå i gjennom er å miste et barn. Hva med nå, når «det verre» ikke lenger ér.

Første julen

Hvordan finne noe som er verdt å holde fast i,
– når de beste dagene i ens liv allerede har vært.

 

Nå har vi kommet til måneden mamma håpte aldri ville komme. Navnet ditt mangler på pakkelanderen, den nye juledressen din ble aldri kjøpt. Det vil ikke ligge noen julegaver under juletreet til deg og det vil ikke være noen gaver der i fra deg. Julelysene du ikke får se, julemusikken du ikke før høre. Eller, kan du det, der hvor du er…? Det gjør så vondt, vennen min. Mamma savner deg. Mamma savner alt det vi hadde, alt det som var. Jeg lengter etter å fysisk være mammaen din. Jeg lengter så mye. Bare å kjenne tyngden av deg i armene mine, det myke blonde håret ditt mellom fingrene mine. Jeg lengter langt forbi hva ord, noen gang, kan beskrive. Om jeg kunne ha strakt ut hånden og hentet deg hjem…

Jeg klarer ikke å høre for meg stemmen din når du ga beskjed om at du var våken. Og det gjør mamma så dårlig. Jeg lå i en evighet i senga i dag og bare prøvde å huske hvordan det var. Men det forble helt stille. Så kom panikken og jeg fikk ikke puste. Så var det hjem til familien vår, etter bare én natt, igjen. Med klumpen i halsen og angsten i magen. Livet uten deg, superhelten min… Det går bare ikke. Selvfølgelig gjør det ikke det. Smerten som streifer meg når jeg tenker på det er nådeløs. Mamma klarer seg ikke alene. Alt hva jeg engang klarte var jo grunnet deg. Kjære vakre, sterke og livsglade gutten min… Om det bare var noe mamma kunne ha gjort. Jeg er så lei meg.

Vi bakte julemenn i dag, hvor vi løp sikksakk for å skifte sanger om de ble for triste. Det skal så lite til for oss alle, vi klarte nemlig ikke å stoppe julen i år heller… Her kom skyldfølelsen så hardt og brutalt at jeg ble sengeliggende resten av kvelden. Å skrive dette føles ut som jeg legger voksen- problemer i hodet ditt, og du er jo bare en liten gutt… Unnskyld. Der lå jeg nok engang å så for meg at du lå ved siden av meg. Kanskje du også gjorde det…? For ingenting var koseligere enn det. Jeg håper jeg satte nok pris på det når jeg faktisk kunne. Du skulle jo ha vært her nå, sammen med oss. Din tredje jul. Så din fjerde, femte, niende, tyvende… Man stopper jo ikke etter to.

Jeg har tenkt mye på hva som befinner seg etter man ikke lenger fysisk er her. Aldri før har jeg ønsket så sterkt at det skal finnes noe. At det finnes en Gud. Et himmelrike. En eller annen fin plass, hvor oldemor har funnet deg – og dere feirer jul sammen. Nå har du faktisk vært hos oldemor like lenge i himmelen som dere var sammen her på jord… I morgen har vi nemlig vært hele to år uten henne og 136 dager uten deg. Det er både en fin og vond tanke å tenke at man fortsatt ér. At dere har hverandre. Hadde jeg visst med sikkerhet, så hadde mamma vært hos dere nå. Også hadde vi bare aldri mer trengt å vært fra hverandre igjen. For det har “bare” begynt å nærmere seg fem måneder. Og disse månedene… Mamma skulle ønske de aldri hadde eksistert, noen av dem. Flere tiår til er en veldig uutholdelig tanke. Nå sliter mamma med å finne ut i hvilken kategori dette innlegget skal publiseres… Blir dette første milepælen min, at jeg fortsatt er her, i desember måned? En første jul uten deg? Første innlegget i denne kategorien etter din aller siste milepæl på jorden? Eller går det under høytid… For dette er jo strengt tatt ikke noen høytid lenger.

Ps: Du har fått en hel haug med eventyrsjokolade i julestrømpa hos deg!
❤️ God jul, gollemitt ❤️