Kom hjem

Jeg bekymrer meg fortsatt for at noe kan skje deg, om du er for kald eller varm, om du har det bra. Jeg er nervøs for at jeg har glemt å gjort noe for deg, om jeg har møtt behovene dine. Behovene som ikke lenger ér… Jeg drømte om deg igjen natt til 05/11, hvor jeg skulle lage til måltidet ditt, men så klarte jeg ikke å huske hvordan jeg stilte inn ernæringspumpa… Jeg hadde lagt bort alt av sondemat og utstyr, fordi jeg ikke trodde du ville komme hjem igjen. Mamma visste ikke bedre, lillevenn. Dette er andre gangen du har kommet til meg i søvne. Og jeg er så redd, for hver gang, at det vil bli den aller siste…


Jeg innså 29/10 at jeg rett og slett ikke kunne dra hjem. Hjem til realiteten jeg “pauset.” Nå har marerittene pushet grenser og savnet er så uutholdelig, at jeg valgte å dra til familien min igjen for en periode, der hvor det er noen rundt meg, hele tiden. Og her har jeg vært siden. Jeg fungerer ikke alene. Jeg har prøvd så hardt, men det gjør meg bare trist. Redd. Hysterisk. Å ligge på gulvet i fosterstilling samtlige kvelder i uka. Hvilket liv er det. I nærvær av andre skal det mye til før jeg gråter, jeg måtte bare redde meg selv fra meg selv.

Det slo meg kvelden jeg kom hit, da jeg holdt på å bytte dynetrekk, at det her har jeg ikke gjort siden dagen før… ja. Grunnet reflux byttet jeg ofte laken og dynetrekk på senga til Aron både to og tre ganger i løpet av ett døgn. Nå har jeg ikke gjort det på 106 dager. Jeg sto så lenge og så på det fordømte lakenet, før jeg plutselig braste ut i alt for mange tårer. Jeg kommer aldri til å bytte på de små dynetrekkene hans igjen… Stjernelyset som sto på nattbordet ditt, lillevenn, klarer du nå å sove uten det?

Det er disse små tingene… det er de som tar livet av meg. Mer og mer for hver dag som går. Jeg er så sliten nå. Dette er noe som kommer til å gjøre vondt for alltid, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å innfinne meg med denne type smerte. Om jeg hadde klart å funnet styrke til å vandre oppover Mount Everest i morgen? Trolig. For der har ikke Aron vært. Om jeg klarte å gjøre noe så simpelt som å spise kake på bursdagen min 03/11? Nei. For bare knappe tre måneder siden måtte jeg feire to- årsdagen til sønnen min ved graven hans. I forgårs ble jeg fireogtyve. Det er feil. Og jeg vil avlyse resten av året.

Du var motivasjonen min i livet. Solstrålen min. Den eneste grunnen jeg hadde til å stå opp om morgenen og den eneste lykken som var. Jeg har gjort så mange feil i livet mitt, du er det eneste jeg har gjort rett — bortsett fra dagen det gjaldt mest, tydeligvis… 💔 Grunnet deg ga jeg aldri opp. Så, hva gjør jeg nå, nå som jeg sitter igjen her uten deg. Jeg klarer liksom ikke finne en eneste grunn til å bygge en fremtid for meg selv, med jobb og utdanning – når grunnen til hvorfor jeg burde gjøre det ikke lenger finnes. Og det er veldig vondt å måtte innrømme det ovenfor meg selv, at jeg regelrett har gitt opp hele meg.

Kanskje trengte himmelen en superhelt. Jeg skulle bare ønske de hadde husket på alle oss her,
som trengte deg aller, aller mest.