En fin liten fortelling

‘You have not lost one person at one point in time. You have lost their presence in every aspect of your life. Your future has changed as well as your now. And the thing time does, is to remind you that you’re still without what you have lost.’

 

25/10 – 18:00. I dag var vi hos Aron. Jeg har mange ganger her inne fortalt om når det regner, en hel del, for så at det stopper helt opp når vi ankommer – og til og med solskinn har dukket frem. Nå har jo jeg alltid vært sært overtroisk, og etter vi mistet Aron så skal jeg ikke legge skjul på at jeg gjerne ser etter tegn både her og der. Man gjør hva man trenger for å klare seg, tenker jeg… Så, kanskje var det ren tilfeldighet det her. Mest sannsynlig var det nok det – men det stopper meg ikke fra å smile litt uansett 🙂 Og jeg vil gjerne skrive det ned så jeg har det i tankene årene som kommer.

For litt over tre uker siden kjøpte vi to lys for å ha der. Disse funket dessverre ikke… Ikke i det hele tatt. Da vi ikke fant kvitteringen ville jeg ha de stående til vi fikk kjøpt nye, da de var så fine der de sto, tross alt. I dag når vi kom opp så lyste de fortsatt ikke – ingen overraskelse der. Så tok moren min hånda si bort til det ene, og vips, så lyste det opp som ei sol! Så gjorde jeg det samme på det andre, og joda, det lyste det òg! Sekundet vi skulle til å dra der i fra, så skinte hele graven til Aron opp av disse to lysene som egentlig ikke funket. Da kan dere tenke dere til at jeg fikk dårlig samvittighet når vi måtte dra… men hjem måtte vi, for plutselig åpnet himmelen seg igjen. Vi kunne høre det lenge før det traff. Så, om vi rakk å løpe hele veien til bilen før regnet nådde oss? Ja, selvfølgelig. Det gjør vi alltid 🙂

 

Tilfeldighet eller ei, den følelsen når disse lysene plutselig bestemte seg for at de ikke var ødelagte likevel – den varmet hele meg, så da får det være for det samme. Jeg trengte det. Jeg trengte noe. Så da tar jeg det. Sånn de siste fire dagene har vært,… det håper jeg bare kommer i perioder, som resten av bølgene i hverdagen, at det ikke er snakk om at sånn vil det være fra nå av. For nå kommer jeg meg ikke ut av sofaen engang. Tårer og søvn, hånd i hånd. Nå er jeg dér. Her kommer alt jeg har presset ned, alt jeg har skuet unna. Om det bare fortsetter å bli vondere med tiden… Hvordan vil det da være ett år fra nå. Å overleve en så stor lengsel, ett så stort savn. En sorg så hinsides smertefull. Til lengre tid det går, til lengre er det siden jeg har holdt gutten min i armene mine. Hvordan kan tiden være til hjelp da…

På Netflix står fortsatt ‘se videre’ på favoittene dine. Jordbær Mathilde, Daniel Tiger… Det stikker så brutalt hardt i hjertet. Favorittlekene dine som jeg tar frem hver kveld, og holder rundt, mens jeg gråter til jeg knapt får puste. Lekene du hadde i dusjen, som nå står i badromsvinduet mitt. Urørt, tredje måneden på rad. Shampoen din som jeg ikke klarer å kaste, men heller ikke bruke, fordi den lukter som deg. Og det gjør vondt. Veldig vondt.

Om jeg bare hadde holdt litt lenger, klemt enda mer. Kysset ett-to-ti kyss ekstra. Om jeg hadde sluppet litt tak på rutinene, forskyvd leggetiden og hatt deg i armene mine så lenge som mulig. Droppet klessvask og middager, og brukt den lille ekstra tiden med deg. Sunget én ekstra nattasang, én ekstra bok. Det hadde jo ikke endret utfallet, men hadde det endret noe for meg? For nå kunne jeg gjort alt annerledes.


Tusen takk, hvisket jeg før vi dro der i fra. Og tusen takk mente jeg. For alt.

At jeg fikk oppleve å bli mammaen din. Da, nå og for alltid. ❤️