Sekund etter sekund

Sometimes it’s okay if the only thing you did today was breathe

 

24/10 – 10:00. I dag var det morgenen som ble tyngst. Som regel legger jeg meg først tidlig på morgenen, sånn unngår jeg å måtte se på klokka ved ett uheldig tidspunkt. I dag klarte jeg ikke det. 08:30 sto det, eksakt. Klumpen i halsen. Svimmelheten. Nå skulle alarmen min gått av… Jeg hater det her. Jeg hater det. For alltid kommer dette til å forbli det vondeste, mest uutholdelige klokkeslettet i døgnet. Det var også dette tidspunktet, for tre måneder tilbake siden… Ja… Ja. Sterke, vakre, gode og modige gutten min ❤️ Det er så vondt uten deg.

På NRK har de begynt å sende Daniel Tiger. Vi brukte alltid Netflix for det. Nå går det på TV… Jeg fikk så panikk jeg slo av tv’n og kastet kontrollen bort gulvet. Og nå sitter jeg her og venter på at det skal lysne, la øynene bli mindre hovne, så jeg får gått meg en tur på gravene. Det brukte å være den verste plassen jeg kunne sette min fot… nå føles det ut som den mest fornuftige plassen jeg kan gå. Bare noen måneder tilbake kunne jeg aldri forestilt meg at jeg skulle vandre der, midt på natta. Nå er det en fred å gå der i mørket. Hvorfor skal man liksom være redd, når det ikke lenger er noe å tape. Hverdagen min er tom. Tom og grusomt ensom. Er det ikke rart hvordan man til tider kan føle seg mer ensom med folk rundt seg, enn når man faktisk ér alene.

Jeg lurer på om jeg vil klare å se bare de fine minnene, de gode øyeblikkene,- eller om jeg nå har sett og opplevd så alt for mye til å kunne gjøre det. Jeg undrer så veldig på jeg vil klare å leve, uten en dårlig samvittighet på skuldrene for å gjøre det. Om jeg noengang vil kunne fokusere på det som var, istedenfor det som aldri ble. Om savnet en dag vil være bærelig, eller om det vil ta knekken på meg. Aron tilbringte så mye av tiden sin på sykehuset. Tiden der var det opp til meg at han følte seg bra, at vi fikk noe ut av dagene der. At han hadde det gøy, tross alt. Klarte jeg det? Klarte jeg det — godt nok? Det var mye å bære alene for ei på bare enogtyve år. Nå er jeg snart fireogtyve, og det som er nå er i hvert fall alt for mye.

Jeg måtte høre på en video i dag, hvor Aron gråt litt i bakgrunnen, for å huske nøyaktig hvordan det hørtes ut. Jeg husket plutselig ikke tonene eksakt i hodet mitt.

Hvordan kunne jeg ikke huske det. Er det sånn det kommer til å bli? 💔

Share: