Always kiss me goodnight

3 måneder og en dag. 12 uker. 92 dager. 2208 timer.
7 948 800 sekunder.

 

Jeg har hatt en vond følelse i magen den siste uka. Jeg tror det kommer av at det har begynt å gå lengre tid mellom hver gang jeg våkner i brå panikk om morgenen – da jeg trodde jeg hadde forsovet meg fra ernæringspumpen til Aron. Så det betyr vel at kroppen begynner å ta inn at det ikke finnes lenger… Også det gir meg dårlig samvittighet. At kaoset har gått over til bare ren og skjær sorg. I en såkalt sorgprosess betyr det vel at jeg er på rett vei. Jo, jeg har lest alt for mye siste månedene… I følge mamma instinktene der i mot, så er jeg på vei utfor et salig stup. Jeg er så sliten. Så lei av å gråte, lei av å savne – og vite det ikke vil kunne forandre noen verdens ting. Jeg bare makter ikke. Makter ikke trynet mitt som presterer å smile til tider, etter alt det her. Situasjonen er ikke lenger i konstant, full krise,- men jeg er. Hvordan aksepterer man det uakseptable?

Ikke vet jeg. Jeg har bare fått med meg at man gjør det med tiden. Jeg trodde jo aldri jeg skulle overleve den dagen. Man skal liksom ikke gjøre det. Men så sitter jeg jo her ennå… Alt vi mennesker kan klare oss i gjennom. Plutselig bare vandrer man rundt i hverdagen som før var utenkelig. Ikke bare utenkelig, men totalt hinsides horribel. Alt vi nå må ta for oss, alle ritualene vi lager, for å få til en hverdag som mamma og pappa uten en baby. Mammahjertet fortsetter selv om babyene våre ikke gjør det. Dessverre gjør også hverdagen det. Hadde vi hatt en stopp knapp hadde jeg trykt på den nå. Jeg vil bare løpe til barneavdelingen og få tryggheten vi hadde der. Meg og Aron, Aron og meg. Hva om vi hadde vært der, den dagen.

Ritualer, ja… Jeg kysser alltid to av bildene av Aron før jeg legger meg eller går ut av leiligheten. Jeg tenner alltid lys ved disse to bildene. ‘Always kiss me goodnight’ står det. Så da føler jeg at jeg gjør det da, når det blir tent. Og håper at også han gjør det samme. Jeg ligger ofte på nettene og kjenner etter på kinnet mitt. Jeg gjør nok det. Dere vet… jeg har dager hvor jeg snur meg før jeg går ut, ser på det ene bildet, og får skyldfølelse fordi jeg forlater han alene. Han, som i bildet. Jeg har bare et kjempe behov for å beskytte Aron. Og det er vanskelig å vite helt hvor jeg skal plassere disse instinktene nå… Jeg savner supergutten min. Alt var verdt det, når han var i armene mine. Svært lite i livet mitt er det lenger… Jeg prøver, men jeg ønsker det ikke. Og forskjellen mellom de to er enorm.

I dag var vi på politistasjonen for å få dødsattesten for gravferdsstøtten. Dette er ikke noen fødselsattest. Ikke noe første personnummer. Dette er rett og slett ingenting. Jeg gråt ikke, ikke akkurat der og da. For det føltes ikke ekte ut. Kroppen min var der, hodet mitt var ikke. Det var bare helt på trynet hele greia. ‘Hvilket navn?’ spurte hun bak skranken. Hadde ikke moren min vært der og sagt det for meg, så hadde vi aldri fått den. For disse ordene ville aldri kommet ut av min munn. Fornektelsen er skyhøy. Jeg tok den ikke i mot, og jeg har null planer om å se på den. Noen gang. La det være. Nå vil jeg bare sove til høsten er over. Jeg hater denne her. Jeg skulle vært på trilleturer med sønnen min, jeg.

Snart har det gått hundre dager siden vi satt under dyna og så på Daniel Tiger. Jeg har forsøkt å spille av en episode ved graven… Det har ikke gått så bra.