You can’t change what you don’t acknowledge ‘

‘… Just think how happy you would be if you lost everything you have right now, and then got it back again …’



Dette blir langt. Jeg ønsker bare at noen av alle de kaotiske ordene mine her inne vil kunne få noen til å føle seg normal. At den noen ikke tror de holder på å gå blankt gæærn. Å høre fra andre som har vært hvor jeg er nå, det er det eneste – det eneste av det ene – som støtter mest på når det river som verst. Hadde jeg ønsket å skrive bare for meg, da hadde jeg ført dagbok. Men jeg kan ikke gjøre det. Ikke når jeg vet hvor mye jeg selv ønsker å finne noen. Om ‘noen’ så må være meg selv, for meg selv. Det er også derfor jeg alltid har hatt stengt kommentarfelt. Jeg ønsker ikke sympati. Jeg ønsker å opplyse ved å dele.

Innlegget nedenfor ble skrevet i går natt, da en av de større bølgene slo inn. Og dette er nøyaktig grunnen til at jeg alltid venter minst ett døgn med å poste det jeg skriver. Jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle klare å hente meg inn igjen etter den. Jeg fikk knapt til å puste. Jeg var helt hundre prosent overbevist om at jeg nå kom til å mure meg inne, slå av mobilen, kutte kontakten med omverden og bare forbli på sofaen resten av livet. Jeg maktet bare ikke mer av denne uutholdelige, ubærelige smerten av savn.

 

 

« Jeg har grått så hardt, flere timer i strekk, at jeg kastet opp. Ikke første dagen, ikke andre uka. Ikke første måneden – men i dag, snart tre måneder etter. Urelevant, udelikat fakta for noen – relevant for hvor jeg skal med dette innlegget for de som havner i denne umenneskelige situasjonen etter meg. De tre siste nettene har vært beinharde, langt over hva jeg kan håndtere på egenhånd. Nå har boblen sprukket, sjokket har lagt seg og jeg er i stand til å tenke klart nok at jeg aldri mer får se sønnen min igjen – og det er ulevelig å ta inn. Jeg har skrevet det før, jeg har sagt det til meg selv. Jeg trodde jeg hadde tatt det inn. Jeg hadde ikke det.

 

Ikke i det hele tatt.
Kanskje jeg heller enda ikke har.

 

Jeg tror jeg har prøvd alt for hardt til å være med på ting jeg så absolutt ikke har vært klar for. Derfor takket jeg nei til billetter for showet til Kristian Valen som jeg skulle få i bursdagsgave. Inkludert møte backstage. Mitt store idol siden barneskolen (lov å le), alle som kjenner meg vet dette,- nå klarte jeg ikke engang å bry meg. Jeg var likgyldig, og det var da jeg ble ordentlig skremt over hvor jeg er på vei til å havne. Den dårlige samvittigheten jeg får bare av å simpelt smile – den tar livet av meg. Jeg trenger å jobbe med disse tankene, med en profesjonell. Å bare hoppe ut i ting har ikke vært en løsning. Det har bare utsatt smerten. Satt den på vent. Jeg trengte det nok, der og da, og det har helt klart hjulpet på. Men der og da er ikke langvarig.

 

For her kommer smellen.
Og jeg trenger noe salig med hjelp.

 

Dette vil nok bli det siste innlegget fra meg på en stund. Mobilen er på flymodus og emailen er utlogget. Tusen takk til alle som sender meg meldinger, det betyr alt, absolutt alt, og jeg skal svare på de etter hvert. Akkurat nå er jeg bare ikke i stand til det. Derfor skal jeg nå trekke meg tilbake og strekke ut hånden jeg skulle ha strekt ut for tre måneder tilbake siden. Å miste Aron er en smerte som er større enn hva jeg alene kan klare å komme meg i gjennom. Jeg har vært kronidiot som har utsatt det. For nå er jeg så langt nede i dypet at jeg drukner i rekordfart.

 

Jeg kommer, forhåpentligvis, sterkere tilbake. »

 

 

Så ille kan det bli. Så utrolig smertefullt er det når det stormer på verst. Jeg har ikke noe dødsønske, misforstå meg rett nå, men akkurat der og da, da vil man helst gjerne bare dø. Denne mammaen forklarte det så fint i dette innlegget. Så, hvordan går det nå…? Jeg sto opp i morges, tok en kald klut over øynene for å lindre alt det hovne – og lagde meg kaffe. Så to- sidig er dette her. Ene sekundet vil man dø, så kommer overlevelsesmoduset, så sitter man og ler av en eller annen dårlig komedie – for så å tilbringe resten av kvelden med dårlig samvittighet.

Jeg må bare godta at sånn er det. Ikke bekymre meg over at om noen ser meg smile så vil de tenke jeg er ‘over det.’ Jeg vil aldri være over det. Og folk flest forstår jo det, jeg mistet sønnen min, det er vel bare min egen paranoia. Det burde ikke være så forbanna nødvendig for meg å tenke ‘hva vil andre tenke.’ Jeg burde være glad for at de ikke vet. Min sorg er min sorg, ingen andre enn meg trenger å forstå, det er jeg som står i det. Jeg må lære meg det. Makter jeg ut av hus én dag ut av syv, er det for å unngå at tankene går for langt. Fortsatt har jeg enda ikke sovet i senga mi alene – jeg tør ikke. Fortsatt drar jeg til familien midt på svarte natta – grunnet mareritt. Jeg satt en måned innesperret på soverommet. Jeg vil jo ikke tilbake dit. Men å ha dårlig samvittighet ovenfor sønnen min for å forsøke – det er vanskelig.