Wave of light 2017

‘We remember all those babies born sleeping, those we’ve carried but never met, those we’ve held but could not take home, the ones that came home but could not stay.’


Den 15/10 var det Wave Of Light, og jeg tente lys for Aron min og alle våre små som vi mistet så alt for tidlig. 💔Å se alle bildene som ble postet den dagen, at vi er så mange, så alt for mange, som vandrer her nede uten den største delen av hjertene våres… For hver og en av de bildene, alle tekstene, hvert delte ord, så finnes det ikke bare mennesker i dyp sorg – det finnes også en liten baby som forlot denne verden så alt for, alt for tidlig. Det er så urettferdig. Så smertelig feil!

 

I forgårs drømte jeg om Aron. Jeg har ikke gjort det før, det har bare vært mareritt til nå. Jeg bar han i armene mine, og han smilte. Det var så godt! Jeg visste det ville bli den siste gangen, i drømmen, og han måtte dra igjen snart. Det kjentes så virkelig ut på kroppen, og nå klarer jeg ikke slutte å gråte. Å våkne opp etter det… Uønskelig. Jeg trengte den drømmen. Jeg trengte den så mye. Jeg har ønsket den så lenge…! Jeg vil aldri få oppleve å holde han igjen her hos meg, og det tar livet av meg. Jeg har bedt og bedt, hylt og ropt, ligget på gulvet i fornektelse. ‘Om jeg bare får holde han en gang til. Bare én gang til!’ Så må jeg ta inn, om og om igjen, at det skjer bare ikke. Uansett hvor hardt jeg ønsker, høyt jeg roper. Uansett hysterianfall, uansett hyperventilering. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg bryter sammen.

 

I dag har vært en grusom vond dag. Det uvirkelige begynner å bli virkelig. Jeg har ikke kjent det så hardt på kroppen siden… det. Her kommer denne fasen, hvor sjokket forandrer form, og jeg begynner å tenke klart nok til å innse realiteten. At dette kan jeg bare aldri forandre, uansett hva jeg tar meg til. Og de fine øyeblikkene når Aron smilte til meg. Stoltheten da jeg bar han i armene mine. Satte jeg nok pris på de? Klemmene vi ga, hvert eneste nattakyss… Om jeg bare hadde visst. Jeg trodde aldri den dagen ville bli den siste. Jeg hadde gjort så mye mer! Som ei venninne skrev til meg, samtidig som jeg sitter og skriver dette her, faktisk: (tusen takk ♥) ‘Det akutte har gitt seg, nå kommer den langvarige og kroniske sorgen–‘ Akkurat det var setningen jeg prøvde å formulere selv. Sånn er det. Akkurat sånn.

 

Jeg prøver så iherdig å komme meg i gjennom dagene mine. Prøve å komme meg ut døra, minst én gang i uka. Forsøke ikke å miste meg selv helt. Jeg klarer det i sekundet nå, når jeg er blant andre. Det er bare når jeg da sitter der igjen alene, etter alle har gått hver til sitt, at alt treffer ti ganger hardere. ‘Så du tror du kan smile, du’ – hører jeg meg selv. Det er ikke verdt det. Det er bare ikke verdt det i det hele tatt, å ha noen timer med sosialitet, når det gjør så grusomt vondt etterpå, av dårlig samvittighet. Men hva gjenstår for meg da? Elendighet. Uansett hva jeg gjør. Jeg kan bare ikke fatte og forstå hvordan jeg skal klare meg i gjennom dette her, i det lange løp. Jeg får ikke puste. Jeg lengter så, så mye. Jeg kan da ikke gå hele livet uten å holde han i armene mine?! Savnet gjør så grusomt vondt nå, over alle tenkelige nivå…!

Gi ditt bidrag til forskning på barnedød;
SMS: LYS til 2490 (100,-)
Vipps: 10591 (valgfritt beløp)
Lub Norge konto: 1602 58 5692
👼🏼