Stupet

‘These mountains that you are carrying,
you were only supposed to climb…’



Jeg vet hva jeg selv har lest, hva jeg har hørt fra mange før meg. Lenge før jeg selv ble satt midt i det. Senest på møtet med barnelegen til Aron kom det igjen. ‘Det blir tungt når julen står for tur…’ Det er vanskelig for meg å ta inn at det blir jul i år også. Jeg gruer meg. Veldig. Jeg hadde alt i 2016. Jeg har jo skjønt til nå, at smerte i den grad som det her – det kan man aldri, bare aldri, forestille seg. Og det er like greit, for skulle vi alle ha tatt inn disse følelsene, da hadde vi vært svært få igjen her.

Og det skremmer meg. Det skremmer meg så til de grader, når nå som jeg sitter her, ikke forstår hvor mye mer jeg må i gjennom. Hver minste ting jeg til nå har måttet gjort for første gang, uten han som var hele min verden, har vært et smertehelvete uten like å komme seg i gjennom. Det er alle de aller minste sakene, som kan få meg til å falle på knærne og sette i gang hyl som hadde fått bein til å briste. Som senest gårsdagen.

 

Ettersom jeg flyttet hjem til familien den første tiden (og fortsatt vender tilbake, for å være ærlig…) og senere flyttet ut fra der hvor jeg og Aron bodde, så måtte jeg flytte frysevarene mine over til deres fryser. Kvelden i går fikk jeg dem hit… ‘Det er jo bare mat’ – så, jeg var jo ikke forberedt på det som kom. Ikke i det hele tatt. Jeg tenkte ikke tanken engang, på hva som faktisk var der.

Det var is. Aron sin pakke med is, fra i sommer. Det var smoothies jeg hadde fryst om til pinneis som vi skulle kose oss med i solen. Det var nedfryst mat, som jeg hadde pakket opp i Aron sine blå fryse- matbokser. Det var grønnsaksblandinger fra middagene jeg skulle lage til oss – for jeg lagde alltid en smaksporsjon til han også. Det var viktig for meg, at selv om han var sondeernært, så skulle vi ha faste rutinerte middager sammen vi òg. Selvfølgelig skulle vi jo det. Aron likte det. Og det samme gjorde jeg. Også var det middagsrestene fra den aller, aller siste dagen… Jeg har ikke orket tanken på å lage middag selv siden. Bare tanken gjør meg kvalm.

 

Nå er jeg på dag seks igjen uten å ha gått lengre enn til butikken og på graven. På disse dagene skjønner jeg ikke hvordan jeg skal makte det i lengden. Det var Aron og meg, oss to, døgnet rundt. Til tross for utfordringene, til tross for hvor uunngåelig behovet for avlastning er for oss med barn som har ekstra behov, før eller senere – så valgte jeg bort det hele veien. Jeg klarte ikke tanken på at han skulle være hos noen andre enn meg. Mammaen sin. Det var jo vi to. Det var jo hos meg han følte seg trygg. Meg og pappaen sin. Så å ta inn, at nå må jeg gå hele livet uten bestevennen min… Aldri få se hvem han kunne ha blitt, hva han kunne ha klart. Jeg orker ikke. Vær så snill, jeg orker ikke.

82 dager. 1968 timer. Det gjør vondt.