Heltene bak helten

‘I wanted to spend the rest of my life with you: But instead, I am deeply honored knowing that you spent the rest of your life with me.’


08:00.
Jeg har forsøkt å holde meg opptatt dagene som gikk, holde borte tankene fra denne her. Men til hvilken nytte. Det gir meg ingenting, lenger. Tankene dundrer og setningene stokker seg om. Kroppen min er sliten. Jeg er sliten. I dag skal vi på møte på sykehuset for gjennomgang av obduksjonsrapporten, og jeg har enda ikke sovet på snart to døgn. Jeg føler meg “klar” for det, nå. Jeg følte meg klar, i hvert fall. Mest sannsynlig fordi jeg flyttet fjell og gikk over vann for å få den tilsendt i posten først – noe legene ikke ønskte, og egentlig ikke gjør. Så da gikk jeg rundt dem. Unnskyld. Jeg måtte bare lese alt selv først, alene. Jeg angrer ikke. Selv om jeg skulle ha vært mer opplyst på forhånd. For, nå vet jeg mer enn jeg, noen gang, hadde behøvd å vite. Man burde vel ikke sitte med noe sånt i armene alene. Ikke egentlig.

Samtale med overlegen, samme mannen som en gang reddet livet til Aron, som har følgt oss i nesten to hele år, skal nå fortelle meg hvorfor han ikke lenger er her. Hvorfor Aron aldri våknet igjen, den morgenen. Hvordan skal jeg liksom forberede meg til det. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg kan strekke meg. Jeg orker ikke stort mer.

 

11:30 entret vi døra og jeg hadde lyst å spy. Nå befinner jeg meg på dagen hvor begravelsen fant sted. Det slutter aldri, det her. Hvorfor i h* skinner sola i dag. Jeg skulle kjøpt vann før jeg dro. Jeg kommer til å svime av der inne. Hvem har lyst å be familien om ikke å gråte, i en sånn setting. Jo, det er meg, det. For jeg stålsetter meg så beinhardt under press, at jeg vet jeg ikke hadde klart å gråte om jeg så hadde forsøkt. – Trodde jeg. Jeg holdt så hardt fast i den stolen jeg satt i, som om jeg hadde forsvunnet ut i det store intet om jeg ga slipp, at knoklene mine fortsatt er hvite. Jeg ble den første til å gråte. Selvfølgelig.

Det gjorde godt, å være på den timen, tross alt. Og… det var dét. Nå er kappittelet med barneavdelingen og barneleger over. Nesten. Jeg fikk tilbudet om å få en time til for å prate. Det takket jeg ja til. Det føltes veldig fint. At de ser meg også. For, jeg er ikke klar til å gi slipp på noen som kjente Aron. Det gjør vondt. Jeg føler meg så tom innvendig, at bare halvparten alene gjør meg vondt plasser jeg ikke visste man engang kunne føle smerte. Psykisk. Og fysisk. Som om noen har slått meg rett ned. Om og om og om igjen.

Tusen takk for alt, ansatte på Neo- og barneavdelingen i Ålesund. Dere betyr så mye for meg. For oss. Dere gjorde våre tyngste stunder overkommelige. Aldri før har jeg følt meg tryggere, enn månedene, ukene og dagene vi var der.

I dag blir smoothies servert der, som hver mandag. På torsdager serveres bakst fra førskolen. ‘Timeplanen’ sitter som støpt. “Neste gang” skulle vi hilse på de vi hadde med å gjøre på Neonatal. Det lovte jeg da vi møtte på ene av dem før vi reiste hjem i underkant av tre måneder siden.

Det ble ingen neste gang. Jeg er lei meg.

Share: