Light the way

Har du noengang sortert i gjennom alle bildene fra livet til barnet ditt, helt fra det aller første, til det aller, aller siste?

 


De siste dagene har jeg brukt nesten hele døgnet på å sortere alle, absolutt alle bildene jeg har, for så å lagre de i mapper på både harddisker, minnepenner og private, online album. Alt fra tiden tilbake på Neonatal og hele veien til rosene på gravplassen. Å bare lese hva jeg skriver… Man kan ikke uttrykke med ord de følelsene jeg nå sitter igjen med. Jeg trodde det skulle gjøre godt og endelig få det gjort, bare få alt samlet. Men, selvfølgelig gjør det jo ikke det. Hvordan kan det liksom. Å se at her, her vil det bare aldri komme flere bilder. Snakk om å få alle smerters helvete rett i fanget. Apropo dét… Jeg kan ikke huske før, at noen har spurt meg, noen gang, om jeg har barn. Bare i løpet av de siste to månedene alene har spørsmålet dukket opp hele tre ganger. Det er som om universet bare spiller meg en forbanna dårlig spøk for tiden. Hva er det her… Hvorfor nå.

 

Men, én ting er sikkert, det hjelper psyken min dette her. Møte det som faktisk ér, ved å sortere bilder og dra på gravplassen. For, det bygger jo seg opp for hver gang jeg prøver å ta avstand fra tankene. Klarer jeg tre timer i sosiale sammenhenger venter det seks timer med tårer. Men det gjør godt å være med andre av og til, for jeg liker ikke å sitte lenge alene. Da brister alt. Og det overrasker meg fortsatt, for jeg har alltid trekt meg inn i meg selv når ting stormer. Tankene nå er bare så brutalt store at jeg faktisk er redd for å sitte alene med dem. Av og til er det også “godt” å gråte, andre ganger håper jeg at menn i hvite frakker skal troppe opp og få meg tvangsinnlagt. Fordi det blir for mye. I starten måtte jeg nærmest tvinge meg til å dra på graven, og da måtte noen være med, for da klarer jeg ikke å gråte – gråter jeg nemlig alene der, da er frykten at jeg ikke skal klare å stoppe. De siste to ukene har jeg der imot vært der så og si hver dag, alene.

Tenke seg det… for ett år siden var jeg på Rikshospitalet for Arons første operasjon, og håndterte alt der, helt alene. Nå har jeg dager hvor det å sette på vaskemaskinen blir et evig ork. Hvorfor var ikke kjærligheten nok. Hvorfor følte ikke jeg som mamma, i hjertet mitt, da jeg leverte han den dagen – at han ikke ville komme hjem igjen. Hvor var mamma- instinktene da. Kanskje lurte han også på det. Hvor er mammaen min nå. Akkurat det er marerittet som har vekket meg i kaldsvette omtrent hver bidige natt i 72 dager. Jeg drukner her. Bare måten jeg ikke lenger klarer å stokke ordene mine i samtaler med andre taler for seg. Jada, jeg er klar over det. Jeg hører jo meg selv. Også ler vi det bort, selv om vi vet, alle mann, hvorfor jeg stumler i mine egne setninger. Jeg setter pris på at dere ikke sier det. At vi bare vet, i stillhet. Takk.

 

For bare noen måneder siden hadde jeg min egen lille familie, hele Team Aron og en helsestasjon rett rundt hjørnet. Nå finnes ingenting av det. Nå er jeg bare ‘Marlene.’ Og jeg vil ikke være bare meg. Jeg vet ikke engang hvem jeg er. Jeg var så trygg i mammarollen. Jeg var noen når jeg satt sammen med spesialistene i Ålesund, og fikk høre hvor stor fremgang Aron hadde hatt. Alt hva vi hadde klart sammen. Hva er liksom igjen for meg nå, uten han som er hele min verden. Måten vi hadde lange samtaler med hverandre på bare ved å kommunisere med øynene… Aron var helt unik. Jeg lengter etter favoritten min. Jeg lengter så mye. I dag (01/10) for to år siden, var forresten termindatoen til Aron. Det som kunne vært bursdagen hans – men vi hadde allerede fått to måneder på forskudd på Neonatal, avdelingen for syke, premature. Så liten, likevel så veldig, veldig sterk. ❤️ Vi holdt på å miste alt der – vi fikk to år. Vi fikk i hvert fall to år…

 

Det slår ofte så brutalt hardt, at det er som å falle tilbake på dag én. At bare, herregud, nå er han jo borte. For alltid. Og da svimler det for meg. Hvordan tar man liksom inn, at man aldri mer skal få se babyen sin. Verdens vakreste, livsglade gutten min, med de fineste øynene. Det lyse håret som hadde blitt så langt og verdens herligste smil. Og den fine, deilige latteren. Den som bare vil kunne bli hørt på video, fra nå av… Å HERREGUD…

72 dager… kjære Gud. Som jeg håper du er virkelig nå.

Share: