En fin liten fortelling

‘You have not lost one person at one point in time. You have lost their presence in every aspect of your life. Your future has changed as well as your now. And the thing time does, is to remind you that you’re still without what you have lost.’

 

25/10 – 18:00. I dag var vi hos Aron. Jeg har mange ganger her inne fortalt om når det regner, en hel del, for så at det stopper helt opp når vi ankommer – og til og med solskinn har dukket frem. Nå har jo jeg alltid vært sært overtroisk, og etter vi mistet Aron så skal jeg ikke legge skjul på at jeg gjerne ser etter tegn både her og der. Man gjør hva man trenger for å klare seg, tenker jeg… Så, kanskje var det ren tilfeldighet det her. Mest sannsynlig var det nok det – men det stopper meg ikke fra å smile litt uansett 🙂 Og jeg vil gjerne skrive det ned så jeg har det i tankene årene som kommer.

For litt over tre uker siden kjøpte vi to lys for å ha der. Disse funket dessverre ikke… Ikke i det hele tatt. Da vi ikke fant kvitteringen ville jeg ha de stående til vi fikk kjøpt nye, da de var så fine der de sto, tross alt. I dag når vi kom opp så lyste de fortsatt ikke – ingen overraskelse der. Så tok moren min hånda si bort til det ene, og vips, så lyste det opp som ei sol! Så gjorde jeg det samme på det andre, og joda, det lyste det òg! Sekundet vi skulle til å dra der i fra, så skinte hele graven til Aron opp av disse to lysene som egentlig ikke funket. Da kan dere tenke dere til at jeg fikk dårlig samvittighet når vi måtte dra… men hjem måtte vi, for plutselig åpnet himmelen seg igjen. Vi kunne høre det lenge før det traff. Så, om vi rakk å løpe hele veien til bilen før regnet nådde oss? Ja, selvfølgelig. Det gjør vi alltid 🙂

 

Tilfeldighet eller ei, den følelsen når disse lysene plutselig bestemte seg for at de ikke var ødelagte likevel – den varmet hele meg, så da får det være for det samme. Jeg trengte det. Jeg trengte noe. Så da tar jeg det. Sånn de siste fire dagene har vært,… det håper jeg bare kommer i perioder, som resten av bølgene i hverdagen, at det ikke er snakk om at sånn vil det være fra nå av. For nå kommer jeg meg ikke ut av sofaen engang. Tårer og søvn, hånd i hånd. Nå er jeg dér. Her kommer alt jeg har presset ned, alt jeg har skuet unna. Om det bare fortsetter å bli vondere med tiden… Hvordan vil det da være ett år fra nå. Å overleve en så stor lengsel, ett så stort savn. En sorg så hinsides smertefull. Til lengre tid det går, til lengre er det siden jeg har holdt gutten min i armene mine. Hvordan kan tiden være til hjelp da…

På Netflix står fortsatt ‘se videre’ på favoittene dine. Jordbær Mathilde, Daniel Tiger… Det stikker så brutalt hardt i hjertet. Favorittlekene dine som jeg tar frem hver kveld, og holder rundt, mens jeg gråter til jeg knapt får puste. Lekene du hadde i dusjen, som nå står i badromsvinduet mitt. Urørt, tredje måneden på rad. Shampoen din som jeg ikke klarer å kaste, men heller ikke bruke, fordi den lukter som deg. Og det gjør vondt. Veldig vondt.

Om jeg bare hadde holdt litt lenger, klemt enda mer. Kysset ett-to-ti kyss ekstra. Om jeg hadde sluppet litt tak på rutinene, forskyvd leggetiden og hatt deg i armene mine så lenge som mulig. Droppet klessvask og middager, og brukt den lille ekstra tiden med deg. Sunget én ekstra nattasang, én ekstra bok. Det hadde jo ikke endret utfallet, men hadde det endret noe for meg? For nå kunne jeg gjort alt annerledes.


Tusen takk, hvisket jeg før vi dro der i fra. Og tusen takk mente jeg. For alt.

At jeg fikk oppleve å bli mammaen din. Da, nå og for alltid. ❤️

Sekund etter sekund

Sometimes it’s okay if the only thing you did today was breathe

 

24/10 – 10:00. I dag var det morgenen som ble tyngst. Som regel legger jeg meg først tidlig på morgenen, sånn unngår jeg å måtte se på klokka ved ett uheldig tidspunkt. I dag klarte jeg ikke det. 08:30 sto det, eksakt. Klumpen i halsen. Svimmelheten. Nå skulle alarmen min gått av… Jeg hater det her. Jeg hater det. For alltid kommer dette til å forbli det vondeste, mest uutholdelige klokkeslettet i døgnet. Det var også dette tidspunktet, for tre måneder tilbake siden… Ja… Ja. Sterke, vakre, gode og modige gutten min ❤️ Det er så vondt uten deg.

På NRK har de begynt å sende Daniel Tiger. Vi brukte alltid Netflix for det. Nå går det på TV… Jeg fikk så panikk jeg slo av tv’n og kastet kontrollen bort gulvet. Og nå sitter jeg her og venter på at det skal lysne, la øynene bli mindre hovne, så jeg får gått meg en tur på gravene. Det brukte å være den verste plassen jeg kunne sette min fot… nå føles det ut som den mest fornuftige plassen jeg kan gå. Bare noen måneder tilbake kunne jeg aldri forestilt meg at jeg skulle vandre der, midt på natta. Nå er det en fred å gå der i mørket. Hvorfor skal man liksom være redd, når det ikke lenger er noe å tape. Hverdagen min er tom. Tom og grusomt ensom. Er det ikke rart hvordan man til tider kan føle seg mer ensom med folk rundt seg, enn når man faktisk ér alene.

Jeg lurer på om jeg vil klare å se bare de fine minnene, de gode øyeblikkene,- eller om jeg nå har sett og opplevd så alt for mye til å kunne gjøre det. Jeg undrer så veldig på jeg vil klare å leve, uten en dårlig samvittighet på skuldrene for å gjøre det. Om jeg noengang vil kunne fokusere på det som var, istedenfor det som aldri ble. Om savnet en dag vil være bærelig, eller om det vil ta knekken på meg. Aron tilbringte så mye av tiden sin på sykehuset. Tiden der var det opp til meg at han følte seg bra, at vi fikk noe ut av dagene der. At han hadde det gøy, tross alt. Klarte jeg det? Klarte jeg det — godt nok? Det var mye å bære alene for ei på bare enogtyve år. Nå er jeg snart fireogtyve, og det som er nå er i hvert fall alt for mye.

Jeg måtte høre på en video i dag, hvor Aron gråt litt i bakgrunnen, for å huske nøyaktig hvordan det hørtes ut. Jeg husket plutselig ikke tonene eksakt i hodet mitt.

Hvordan kunne jeg ikke huske det. Er det sånn det kommer til å bli? 💔

Always kiss me goodnight

3 måneder og en dag. 12 uker. 92 dager. 2208 timer.
7 948 800 sekunder.

 

Jeg har hatt en vond følelse i magen den siste uka. Jeg tror det kommer av at det har begynt å gå lengre tid mellom hver gang jeg våkner i brå panikk om morgenen – da jeg trodde jeg hadde forsovet meg fra ernæringspumpen til Aron. Så det betyr vel at kroppen begynner å ta inn at det ikke finnes lenger… Også det gir meg dårlig samvittighet. At kaoset har gått over til bare ren og skjær sorg. I en såkalt sorgprosess betyr det vel at jeg er på rett vei. Jo, jeg har lest alt for mye siste månedene… I følge mamma instinktene der i mot, så er jeg på vei utfor et salig stup. Jeg er så sliten. Så lei av å gråte, lei av å savne – og vite det ikke vil kunne forandre noen verdens ting. Jeg bare makter ikke. Makter ikke trynet mitt som presterer å smile til tider, etter alt det her. Situasjonen er ikke lenger i konstant, full krise,- men jeg er. Hvordan aksepterer man det uakseptable?

Ikke vet jeg. Jeg har bare fått med meg at man gjør det med tiden. Jeg trodde jo aldri jeg skulle overleve den dagen. Man skal liksom ikke gjøre det. Men så sitter jeg jo her ennå… Alt vi mennesker kan klare oss i gjennom. Plutselig bare vandrer man rundt i hverdagen som før var utenkelig. Ikke bare utenkelig, men totalt hinsides horribel. Alt vi nå må ta for oss, alle ritualene vi lager, for å få til en hverdag som mamma og pappa uten en baby. Mammahjertet fortsetter selv om babyene våre ikke gjør det. Dessverre gjør også hverdagen det. Hadde vi hatt en stopp knapp hadde jeg trykt på den nå. Jeg vil bare løpe til barneavdelingen og få tryggheten vi hadde der. Meg og Aron, Aron og meg. Hva om vi hadde vært der, den dagen.

Ritualer, ja… Jeg kysser alltid to av bildene av Aron før jeg legger meg eller går ut av leiligheten. Jeg tenner alltid lys ved disse to bildene. ‘Always kiss me goodnight’ står det. Så da føler jeg at jeg gjør det da, når det blir tent. Og håper at også han gjør det samme. Jeg ligger ofte på nettene og kjenner etter på kinnet mitt. Jeg gjør nok det. Dere vet… jeg har dager hvor jeg snur meg før jeg går ut, ser på det ene bildet, og får skyldfølelse fordi jeg forlater han alene. Han, som i bildet. Jeg har bare et kjempe behov for å beskytte Aron. Og det er vanskelig å vite helt hvor jeg skal plassere disse instinktene nå… Jeg savner supergutten min. Alt var verdt det, når han var i armene mine. Svært lite i livet mitt er det lenger… Jeg prøver, men jeg ønsker det ikke. Og forskjellen mellom de to er enorm.

I dag var vi på politistasjonen for å få dødsattesten for gravferdsstøtten. Dette er ikke noen fødselsattest. Ikke noe første personnummer. Dette er rett og slett ingenting. Jeg gråt ikke, ikke akkurat der og da. For det føltes ikke ekte ut. Kroppen min var der, hodet mitt var ikke. Det var bare helt på trynet hele greia. ‘Hvilket navn?’ spurte hun bak skranken. Hadde ikke moren min vært der og sagt det for meg, så hadde vi aldri fått den. For disse ordene ville aldri kommet ut av min munn. Fornektelsen er skyhøy. Jeg tok den ikke i mot, og jeg har null planer om å se på den. Noen gang. La det være. Nå vil jeg bare sove til høsten er over. Jeg hater denne her. Jeg skulle vært på trilleturer med sønnen min, jeg.

Snart har det gått hundre dager siden vi satt under dyna og så på Daniel Tiger. Jeg har forsøkt å spille av en episode ved graven… Det har ikke gått så bra.

You can’t change what you don’t acknowledge ‘

‘… Just think how happy you would be if you lost everything you have right now, and then got it back again …’



Dette blir langt. Jeg ønsker bare at noen av alle de kaotiske ordene mine her inne vil kunne få noen til å føle seg normal. At den noen ikke tror de holder på å gå blankt gæærn. Å høre fra andre som har vært hvor jeg er nå, det er det eneste – det eneste av det ene – som støtter mest på når det river som verst. Hadde jeg ønsket å skrive bare for meg, da hadde jeg ført dagbok. Men jeg kan ikke gjøre det. Ikke når jeg vet hvor mye jeg selv ønsker å finne noen. Om ‘noen’ så må være meg selv, for meg selv. Det er også derfor jeg alltid har hatt stengt kommentarfelt. Jeg ønsker ikke sympati. Jeg ønsker å opplyse ved å dele.

Innlegget nedenfor ble skrevet i går natt, da en av de større bølgene slo inn. Og dette er nøyaktig grunnen til at jeg alltid venter minst ett døgn med å poste det jeg skriver. Jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle klare å hente meg inn igjen etter den. Jeg fikk knapt til å puste. Jeg var helt hundre prosent overbevist om at jeg nå kom til å mure meg inne, slå av mobilen, kutte kontakten med omverden og bare forbli på sofaen resten av livet. Jeg maktet bare ikke mer av denne uutholdelige, ubærelige smerten av savn.

 

 

« Jeg har grått så hardt, flere timer i strekk, at jeg kastet opp. Ikke første dagen, ikke andre uka. Ikke første måneden – men i dag, snart tre måneder etter. Urelevant, udelikat fakta for noen – relevant for hvor jeg skal med dette innlegget for de som havner i denne umenneskelige situasjonen etter meg. De tre siste nettene har vært beinharde, langt over hva jeg kan håndtere på egenhånd. Nå har boblen sprukket, sjokket har lagt seg og jeg er i stand til å tenke klart nok at jeg aldri mer får se sønnen min igjen – og det er ulevelig å ta inn. Jeg har skrevet det før, jeg har sagt det til meg selv. Jeg trodde jeg hadde tatt det inn. Jeg hadde ikke det.

 

Ikke i det hele tatt.
Kanskje jeg heller enda ikke har.

 

Jeg tror jeg har prøvd alt for hardt til å være med på ting jeg så absolutt ikke har vært klar for. Derfor takket jeg nei til billetter for showet til Kristian Valen som jeg skulle få i bursdagsgave. Inkludert møte backstage. Mitt store idol siden barneskolen (lov å le), alle som kjenner meg vet dette,- nå klarte jeg ikke engang å bry meg. Jeg var likgyldig, og det var da jeg ble ordentlig skremt over hvor jeg er på vei til å havne. Den dårlige samvittigheten jeg får bare av å simpelt smile – den tar livet av meg. Jeg trenger å jobbe med disse tankene, med en profesjonell. Å bare hoppe ut i ting har ikke vært en løsning. Det har bare utsatt smerten. Satt den på vent. Jeg trengte det nok, der og da, og det har helt klart hjulpet på. Men der og da er ikke langvarig.

 

For her kommer smellen.
Og jeg trenger noe salig med hjelp.

 

Dette vil nok bli det siste innlegget fra meg på en stund. Mobilen er på flymodus og emailen er utlogget. Tusen takk til alle som sender meg meldinger, det betyr alt, absolutt alt, og jeg skal svare på de etter hvert. Akkurat nå er jeg bare ikke i stand til det. Derfor skal jeg nå trekke meg tilbake og strekke ut hånden jeg skulle ha strekt ut for tre måneder tilbake siden. Å miste Aron er en smerte som er større enn hva jeg alene kan klare å komme meg i gjennom. Jeg har vært kronidiot som har utsatt det. For nå er jeg så langt nede i dypet at jeg drukner i rekordfart.

 

Jeg kommer, forhåpentligvis, sterkere tilbake. »

 

 

Så ille kan det bli. Så utrolig smertefullt er det når det stormer på verst. Jeg har ikke noe dødsønske, misforstå meg rett nå, men akkurat der og da, da vil man helst gjerne bare dø. Denne mammaen forklarte det så fint i dette innlegget. Så, hvordan går det nå…? Jeg sto opp i morges, tok en kald klut over øynene for å lindre alt det hovne – og lagde meg kaffe. Så to- sidig er dette her. Ene sekundet vil man dø, så kommer overlevelsesmoduset, så sitter man og ler av en eller annen dårlig komedie – for så å tilbringe resten av kvelden med dårlig samvittighet.

Jeg må bare godta at sånn er det. Ikke bekymre meg over at om noen ser meg smile så vil de tenke jeg er ‘over det.’ Jeg vil aldri være over det. Og folk flest forstår jo det, jeg mistet sønnen min, det er vel bare min egen paranoia. Det burde ikke være så forbanna nødvendig for meg å tenke ‘hva vil andre tenke.’ Jeg burde være glad for at de ikke vet. Min sorg er min sorg, ingen andre enn meg trenger å forstå, det er jeg som står i det. Jeg må lære meg det. Makter jeg ut av hus én dag ut av syv, er det for å unngå at tankene går for langt. Fortsatt har jeg enda ikke sovet i senga mi alene – jeg tør ikke. Fortsatt drar jeg til familien midt på svarte natta – grunnet mareritt. Jeg satt en måned innesperret på soverommet. Jeg vil jo ikke tilbake dit. Men å ha dårlig samvittighet ovenfor sønnen min for å forsøke – det er vanskelig.

Wave of light 2017

‘We remember all those babies born sleeping, those we’ve carried but never met, those we’ve held but could not take home, the ones that came home but could not stay.’


Den 15/10 var det Wave Of Light, og jeg tente lys for Aron min og alle våre små som vi mistet så alt for tidlig. 💔Å se alle bildene som ble postet den dagen, at vi er så mange, så alt for mange, som vandrer her nede uten den største delen av hjertene våres… For hver og en av de bildene, alle tekstene, hvert delte ord, så finnes det ikke bare mennesker i dyp sorg – det finnes også en liten baby som forlot denne verden så alt for, alt for tidlig. Det er så urettferdig. Så smertelig feil!

 

I forgårs drømte jeg om Aron. Jeg har ikke gjort det før, det har bare vært mareritt til nå. Jeg bar han i armene mine, og han smilte. Det var så godt! Jeg visste det ville bli den siste gangen, i drømmen, og han måtte dra igjen snart. Det kjentes så virkelig ut på kroppen, og nå klarer jeg ikke slutte å gråte. Å våkne opp etter det… Uønskelig. Jeg trengte den drømmen. Jeg trengte den så mye. Jeg har ønsket den så lenge…! Jeg vil aldri få oppleve å holde han igjen her hos meg, og det tar livet av meg. Jeg har bedt og bedt, hylt og ropt, ligget på gulvet i fornektelse. ‘Om jeg bare får holde han en gang til. Bare én gang til!’ Så må jeg ta inn, om og om igjen, at det skjer bare ikke. Uansett hvor hardt jeg ønsker, høyt jeg roper. Uansett hysterianfall, uansett hyperventilering. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg bryter sammen.

 

I dag har vært en grusom vond dag. Det uvirkelige begynner å bli virkelig. Jeg har ikke kjent det så hardt på kroppen siden… det. Her kommer denne fasen, hvor sjokket forandrer form, og jeg begynner å tenke klart nok til å innse realiteten. At dette kan jeg bare aldri forandre, uansett hva jeg tar meg til. Og de fine øyeblikkene når Aron smilte til meg. Stoltheten da jeg bar han i armene mine. Satte jeg nok pris på de? Klemmene vi ga, hvert eneste nattakyss… Om jeg bare hadde visst. Jeg trodde aldri den dagen ville bli den siste. Jeg hadde gjort så mye mer! Som ei venninne skrev til meg, samtidig som jeg sitter og skriver dette her, faktisk: (tusen takk ♥) ‘Det akutte har gitt seg, nå kommer den langvarige og kroniske sorgen–‘ Akkurat det var setningen jeg prøvde å formulere selv. Sånn er det. Akkurat sånn.

 

Jeg prøver så iherdig å komme meg i gjennom dagene mine. Prøve å komme meg ut døra, minst én gang i uka. Forsøke ikke å miste meg selv helt. Jeg klarer det i sekundet nå, når jeg er blant andre. Det er bare når jeg da sitter der igjen alene, etter alle har gått hver til sitt, at alt treffer ti ganger hardere. ‘Så du tror du kan smile, du’ – hører jeg meg selv. Det er ikke verdt det. Det er bare ikke verdt det i det hele tatt, å ha noen timer med sosialitet, når det gjør så grusomt vondt etterpå, av dårlig samvittighet. Men hva gjenstår for meg da? Elendighet. Uansett hva jeg gjør. Jeg kan bare ikke fatte og forstå hvordan jeg skal klare meg i gjennom dette her, i det lange løp. Jeg får ikke puste. Jeg lengter så, så mye. Jeg kan da ikke gå hele livet uten å holde han i armene mine?! Savnet gjør så grusomt vondt nå, over alle tenkelige nivå…!

Gi ditt bidrag til forskning på barnedød;
SMS: LYS til 2490 (100,-)
Vipps: 10591 (valgfritt beløp)
Lub Norge konto: 1602 58 5692
👼🏼

Stupet

‘These mountains that you are carrying,
you were only supposed to climb…’



Jeg vet hva jeg selv har lest, hva jeg har hørt fra mange før meg. Lenge før jeg selv ble satt midt i det. Senest på møtet med barnelegen til Aron kom det igjen. ‘Det blir tungt når julen står for tur…’ Det er vanskelig for meg å ta inn at det blir jul i år også. Jeg gruer meg. Veldig. Jeg hadde alt i 2016. Jeg har jo skjønt til nå, at smerte i den grad som det her – det kan man aldri, bare aldri, forestille seg. Og det er like greit, for skulle vi alle ha tatt inn disse følelsene, da hadde vi vært svært få igjen her.

Og det skremmer meg. Det skremmer meg så til de grader, når nå som jeg sitter her, ikke forstår hvor mye mer jeg må i gjennom. Hver minste ting jeg til nå har måttet gjort for første gang, uten han som var hele min verden, har vært et smertehelvete uten like å komme seg i gjennom. Det er alle de aller minste sakene, som kan få meg til å falle på knærne og sette i gang hyl som hadde fått bein til å briste. Som senest gårsdagen.

 

Ettersom jeg flyttet hjem til familien den første tiden (og fortsatt vender tilbake, for å være ærlig…) og senere flyttet ut fra der hvor jeg og Aron bodde, så måtte jeg flytte frysevarene mine over til deres fryser. Kvelden i går fikk jeg dem hit… ‘Det er jo bare mat’ – så, jeg var jo ikke forberedt på det som kom. Ikke i det hele tatt. Jeg tenkte ikke tanken engang, på hva som faktisk var der.

Det var is. Aron sin pakke med is, fra i sommer. Det var smoothies jeg hadde fryst om til pinneis som vi skulle kose oss med i solen. Det var nedfryst mat, som jeg hadde pakket opp i Aron sine blå fryse- matbokser. Det var grønnsaksblandinger fra middagene jeg skulle lage til oss – for jeg lagde alltid en smaksporsjon til han også. Det var viktig for meg, at selv om han var sondeernært, så skulle vi ha faste rutinerte middager sammen vi òg. Selvfølgelig skulle vi jo det. Aron likte det. Og det samme gjorde jeg. Også var det middagsrestene fra den aller, aller siste dagen… Jeg har ikke orket tanken på å lage middag selv siden. Bare tanken gjør meg kvalm.

 

Nå er jeg på dag seks igjen uten å ha gått lengre enn til butikken og på graven. På disse dagene skjønner jeg ikke hvordan jeg skal makte det i lengden. Det var Aron og meg, oss to, døgnet rundt. Til tross for utfordringene, til tross for hvor uunngåelig behovet for avlastning er for oss med barn som har ekstra behov, før eller senere – så valgte jeg bort det hele veien. Jeg klarte ikke tanken på at han skulle være hos noen andre enn meg. Mammaen sin. Det var jo vi to. Det var jo hos meg han følte seg trygg. Meg og pappaen sin. Så å ta inn, at nå må jeg gå hele livet uten bestevennen min… Aldri få se hvem han kunne ha blitt, hva han kunne ha klart. Jeg orker ikke. Vær så snill, jeg orker ikke.

82 dager. 1968 timer. Det gjør vondt.

Heltene bak helten

‘I wanted to spend the rest of my life with you: But instead, I am deeply honored knowing that you spent the rest of your life with me.’


08:00.
Jeg har forsøkt å holde meg opptatt dagene som gikk, holde borte tankene fra denne her. Men til hvilken nytte. Det gir meg ingenting, lenger. Tankene dundrer og setningene stokker seg om. Kroppen min er sliten. Jeg er sliten. I dag skal vi på møte på sykehuset for gjennomgang av obduksjonsrapporten, og jeg har enda ikke sovet på snart to døgn. Jeg føler meg “klar” for det, nå. Jeg følte meg klar, i hvert fall. Mest sannsynlig fordi jeg flyttet fjell og gikk over vann for å få den tilsendt i posten først – noe legene ikke ønskte, og egentlig ikke gjør. Så da gikk jeg rundt dem. Unnskyld. Jeg måtte bare lese alt selv først, alene. Jeg angrer ikke. Selv om jeg skulle ha vært mer opplyst på forhånd. For, nå vet jeg mer enn jeg, noen gang, hadde behøvd å vite. Man burde vel ikke sitte med noe sånt i armene alene. Ikke egentlig.

Samtale med overlegen, samme mannen som en gang reddet livet til Aron, som har følgt oss i nesten to hele år, skal nå fortelle meg hvorfor han ikke lenger er her. Hvorfor Aron aldri våknet igjen, den morgenen. Hvordan skal jeg liksom forberede meg til det. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg kan strekke meg. Jeg orker ikke stort mer.

 

11:30 entret vi døra og jeg hadde lyst å spy. Nå befinner jeg meg på dagen hvor begravelsen fant sted. Det slutter aldri, det her. Hvorfor i h* skinner sola i dag. Jeg skulle kjøpt vann før jeg dro. Jeg kommer til å svime av der inne. Hvem har lyst å be familien om ikke å gråte, i en sånn setting. Jo, det er meg, det. For jeg stålsetter meg så beinhardt under press, at jeg vet jeg ikke hadde klart å gråte om jeg så hadde forsøkt. – Trodde jeg. Jeg holdt så hardt fast i den stolen jeg satt i, som om jeg hadde forsvunnet ut i det store intet om jeg ga slipp, at knoklene mine fortsatt er hvite. Jeg ble den første til å gråte. Selvfølgelig.

Det gjorde godt, å være på den timen, tross alt. Og… det var dét. Nå er kappittelet med barneavdelingen og barneleger over. Nesten. Jeg fikk tilbudet om å få en time til for å prate. Det takket jeg ja til. Det føltes veldig fint. At de ser meg også. For, jeg er ikke klar til å gi slipp på noen som kjente Aron. Det gjør vondt. Jeg føler meg så tom innvendig, at bare halvparten alene gjør meg vondt plasser jeg ikke visste man engang kunne føle smerte. Psykisk. Og fysisk. Som om noen har slått meg rett ned. Om og om og om igjen.

Tusen takk for alt, ansatte på Neo- og barneavdelingen i Ålesund. Dere betyr så mye for meg. For oss. Dere gjorde våre tyngste stunder overkommelige. Aldri før har jeg følt meg tryggere, enn månedene, ukene og dagene vi var der.

I dag blir smoothies servert der, som hver mandag. På torsdager serveres bakst fra førskolen. ‘Timeplanen’ sitter som støpt. “Neste gang” skulle vi hilse på de vi hadde med å gjøre på Neonatal. Det lovte jeg da vi møtte på ene av dem før vi reiste hjem i underkant av tre måneder siden.

Det ble ingen neste gang. Jeg er lei meg.

Light the way

Har du noengang sortert i gjennom alle bildene fra livet til barnet ditt, helt fra det aller første, til det aller, aller siste?

 


De siste dagene har jeg brukt nesten hele døgnet på å sortere alle, absolutt alle bildene jeg har, for så å lagre de i mapper på både harddisker, minnepenner og private, online album. Alt fra tiden tilbake på Neonatal og hele veien til rosene på gravplassen. Å bare lese hva jeg skriver… Man kan ikke uttrykke med ord de følelsene jeg nå sitter igjen med. Jeg trodde det skulle gjøre godt og endelig få det gjort, bare få alt samlet. Men, selvfølgelig gjør det jo ikke det. Hvordan kan det liksom. Å se at her, her vil det bare aldri komme flere bilder. Snakk om å få alle smerters helvete rett i fanget. Apropo dét… Jeg kan ikke huske før, at noen har spurt meg, noen gang, om jeg har barn. Bare i løpet av de siste to månedene alene har spørsmålet dukket opp hele tre ganger. Det er som om universet bare spiller meg en forbanna dårlig spøk for tiden. Hva er det her… Hvorfor nå.

 

Men, én ting er sikkert, det hjelper psyken min dette her. Møte det som faktisk ér, ved å sortere bilder og dra på gravplassen. For, det bygger jo seg opp for hver gang jeg prøver å ta avstand fra tankene. Klarer jeg tre timer i sosiale sammenhenger venter det seks timer med tårer. Men det gjør godt å være med andre av og til, for jeg liker ikke å sitte lenge alene. Da brister alt. Og det overrasker meg fortsatt, for jeg har alltid trekt meg inn i meg selv når ting stormer. Tankene nå er bare så brutalt store at jeg faktisk er redd for å sitte alene med dem. Av og til er det også “godt” å gråte, andre ganger håper jeg at menn i hvite frakker skal troppe opp og få meg tvangsinnlagt. Fordi det blir for mye. I starten måtte jeg nærmest tvinge meg til å dra på graven, og da måtte noen være med, for da klarer jeg ikke å gråte – gråter jeg nemlig alene der, da er frykten at jeg ikke skal klare å stoppe. De siste to ukene har jeg der imot vært der så og si hver dag, alene.

Tenke seg det… for ett år siden var jeg på Rikshospitalet for Arons første operasjon, og håndterte alt der, helt alene. Nå har jeg dager hvor det å sette på vaskemaskinen blir et evig ork. Hvorfor var ikke kjærligheten nok. Hvorfor følte ikke jeg som mamma, i hjertet mitt, da jeg leverte han den dagen – at han ikke ville komme hjem igjen. Hvor var mamma- instinktene da. Kanskje lurte han også på det. Hvor er mammaen min nå. Akkurat det er marerittet som har vekket meg i kaldsvette omtrent hver bidige natt i 72 dager. Jeg drukner her. Bare måten jeg ikke lenger klarer å stokke ordene mine i samtaler med andre taler for seg. Jada, jeg er klar over det. Jeg hører jo meg selv. Også ler vi det bort, selv om vi vet, alle mann, hvorfor jeg stumler i mine egne setninger. Jeg setter pris på at dere ikke sier det. At vi bare vet, i stillhet. Takk.

 

For bare noen måneder siden hadde jeg min egen lille familie, hele Team Aron og en helsestasjon rett rundt hjørnet. Nå finnes ingenting av det. Nå er jeg bare ‘Marlene.’ Og jeg vil ikke være bare meg. Jeg vet ikke engang hvem jeg er. Jeg var så trygg i mammarollen. Jeg var noen når jeg satt sammen med spesialistene i Ålesund, og fikk høre hvor stor fremgang Aron hadde hatt. Alt hva vi hadde klart sammen. Hva er liksom igjen for meg nå, uten han som er hele min verden. Måten vi hadde lange samtaler med hverandre på bare ved å kommunisere med øynene… Aron var helt unik. Jeg lengter etter favoritten min. Jeg lengter så mye. I dag (01/10) for to år siden, var forresten termindatoen til Aron. Det som kunne vært bursdagen hans – men vi hadde allerede fått to måneder på forskudd på Neonatal, avdelingen for syke, premature. Så liten, likevel så veldig, veldig sterk. ❤️ Vi holdt på å miste alt der – vi fikk to år. Vi fikk i hvert fall to år…

 

Det slår ofte så brutalt hardt, at det er som å falle tilbake på dag én. At bare, herregud, nå er han jo borte. For alltid. Og da svimler det for meg. Hvordan tar man liksom inn, at man aldri mer skal få se babyen sin. Verdens vakreste, livsglade gutten min, med de fineste øynene. Det lyse håret som hadde blitt så langt og verdens herligste smil. Og den fine, deilige latteren. Den som bare vil kunne bli hørt på video, fra nå av… Å HERREGUD…

72 dager… kjære Gud. Som jeg håper du er virkelig nå.