Stikkene

‘It’s like losing your breathe and never catching it again. it’s a forever panic attack as your soul is screaming for them. It’s like feeling your heart dying as you continue to lose your mind.’

 

18/09 – 07:00. Jeg har “akkurat” entret døra hjemme hos familien. Så gikk det ikke denne natta heller, hele denne bo-alene-være-selvstendig greia. Å tenke seg til alt jeg gjorde for bare 59 dager siden. Nå makter jeg ikke engang dra opp rullgardina. Hvordan kan jeg liksom finne på å le – blant andre. At mennesker av natur kan klare å holde to ansikt samtidig. At man kan flire, samtidig som man vil bryte totalt sammen. Er det dette som blir omtalt som overlevelsesmekanismen? For den har vokst seg fryktelig stor, nå. Jeg har blitt livredd for å sitte alene, men det samme gjelder det motsatte.

08:30. Nå hadde alarmen min gått av, i tilfelle Aron sov ekstra lenge og ikke våknet før ernæringspumpen måtte nullstilles. Det gjør den ikke i dag. Det har den ikke gjort på 59 dager. Jeg kaster ett blikk mot stua, på plassen hvor jeg pleide å bytte på han når vi var hos foreldrene mine. Tomt. Så slår det meg overende igjen. Herregud, han kommer aldri til å ligge der igjen.

09:00. Tomhet. Kampen mot tårene. Jeg kan ikke la de komme nå. Ikke akkurat nå. Det foregår i timer når de først når i gjennom. Nå ser jeg ikke lenger hva… ånei.

25/09. Sorgen. Tapet. Smerten. Savnet. Jeg skriver om så mye, sjeldnere ser jeg at jeg har brukt ordet ‘savn.’ Det føles bare så unødvendig å nevne. Av alle følelsene som kommer, så er akkurat den det alle kan tenke seg til. Det er den som veier tyngst. Det er den følelsen vi alle har kjent på, en eller annen gang. Og den er den eneste som er lik for alle – uansett hva eller hvem man savner. Det blir “bare” en annerledes form for savn, når den samtidig føles nytteløs ut. For, uansett hvor stort savnet er, så vil det aldri kunne gjøre enn forskjell.

Nå har det bikket over to måneder, hele 66 dager, og det blir stadig vondere. IKEA reklamen, når den lille gutten slipper taket og står på egne bein – den tar meg hver eneste gang. Jeg har klart å være litt sosial nå, det har blitt enklere å holde samtaler, til tross for at det bare har vært to-tre ganger – det må da kunne betraktes som… noe? Det er bare den dårlige samvittigheten som kommer etter. Det tar dager før jeg klarer å hente meg inn igjen, for, jeg skulle jo egentlig ikke hatt tid til dét her, og da blir det bare feil… Hvordan kan jeg liksom finne samvittigheten til å smile. Hvordan kan jeg ta en joggetur på kveldstid, når jeg skulle ha tatt kveldsstellet på sønnen min. ‘Eier du ikke skam, Marlene.’ Jeg er min egen største kritiker. Min aller største fiende.

Det går stadig lenger tid mellom hver gang jeg skriver. Det er liksom ikke så mye å fortelle, for tiden. Det har bare stoppet helt opp. Jeg gikk fra krise til kaos, fra sjokk til fornektelse – til nå hvor jeg bare må i gjennom dagene, koste hva det koste vil. Ikke har jeg klart å møte opp til timene for videre hjelp heller, som jeg nærmest tryglet fastlegen om å fremskynde for to uker tilbake siden. Ene dagen må jeg prate, få hjelp, all hjelp – den andre vil jeg bare leve i fornektelsen, holde inne alt som bare regelrett forgifter meg. Likevel klager jeg over hodepinen som bare aldri tar slutt. Det er meg vel velfortjent.

At verden kan bli så forbanna urettferdig. Jeg beklager. Jeg beklager til alle jeg møter på i denne elendigheten. Jeg beklager at istedenfor å følge barna våre på vei til første skoledag, så må vi heller ta omveien innom gravplassen. Jeg beklager at istedenfor å kjøpe nye leker i bursdagsgave, så kjøper vi roser og gravlykt. Jeg beklager at vår nattaklem kommer i form av stearinlys og bilder. Jeg beklager når vi må tenke oss om, når noen spør om vi har barn, og hvor mange vi har.

Jeg er så veldig, veldig lei meg.

Share: