5 am

‘This might seem silly, but it wasn’t just the first big milestones that we did without you that hurt like hell. It was the little things. It was getting in the car without you, it was not seeing your clothes on the washingline next to ours, it was going shopping without your diapers, it was walking by the baby clothes sections empty.’ @troubles05

 

Jeg har ikke vært utfor dør på fem dager igjen. Jeg føler jeg hittil har klart å holde tårene inne og dempe tankene når jeg er blant andre. Sånn er det ikke nå lengre, så da blir det vanskelig å komme seg ut. Denne uka har rett og slett vært beintøff. Det blir fortsatt vondere for hver forbanna dag som går. Det var “enklere” når kroppen fortsatt var i sjokk, når tankene var så store at hjernen ikke klarte å ta inn realiteten. Jeg er ikke lenger der. Nå er jeg i stand til å kjenne nøyaktig hva det her betyr, at jeg har pent nødt til å vandre videre her nede uten babyen min. Det hjelper ikke å hyle på badromsgulvet, slamre med dører og be til en gud jeg ikke engang tror på. Døden er liksom den ene tingen man har null kontroll over her i livet. Det setter ett stort punktum på alt. Ett punktum jeg bare aldri, aldri, aldri kan hviske bort.

Jeg hørte på sangen ovenfor i natt. Jeg har bevisst unngått den til nå, grunnet alle minnene. At den knakk meg, det gjorde den, men det er helt greit. I natt drukner jeg uansett. Den minner meg om barneavdelingen, da vi var der på utredningsuka vår, 07/02. Aron hadde akkurat sovnet, og jeg hørte på den sangen mens jeg las bloggen til ei mamma med en alvorlig syk gutt, som ikke hadde lang tid igjen… Så tenkte jeg setningen jeg den i dag fortsatt forbanner meg selv over. ‘Uansett hva vi står i, så vil vi i hvert fall ikke miste gutten vår…’ For, uansett ekstra behov, uansett problemstillinger – så inkluderte det i hvert fall ingen dødsdom. Det gjorde vondt i hjertet. Jeg la fra meg mobilen og gikk bort for å holde rundt Aron. Jeg så på hvor fredelig han sov i det som føltes som en evighet. Om jeg bare hadde visst… da hadde jeg stått der hele natta.

 

Det er lett for meg å skrive akkurat nå, at det er nettene som er verst. Men, om jeg tenker meg godt om, så vil det nok være morgenene… Når jeg står opp, uten gutten min i armene mine. Når jeg står der og lager meg frokost, uten å ha tatt morgenstellet på Aron. Jeg har sagt det før; å gå 61 dager, som småbarnsmamma, uten å ha skiftet en eneste bleie… det stikker så dypt i hjertet. Vi hører ofte uttrykket ‘å møte veggen’ – men svært få kan forstå hvordan det égentlig er. Man kan faktisk fysisk kjenne den veggen, en iskald bølge som bare treffer deg så hardt, rett i ansiktet, at du må ha noe å støtte deg til for ikke å gå i gulvet. Det er ikke lenger bare et uttrykk, det er en dønn ærlig realitet.

Imorgen har det gått to måneder. At et menneske kan gråte flere måneder i strekk var for meg uforståelig før. Nå klarer jeg lett å se for meg at man kan gjøre det flere tiår.

Share: